Horisont 19. og 20.12
KLAR FOR TEATERMANESJEN: – Jeg kjenner sagmugglukten, som en sirkushest, sier Agnete Haaland, som skal spille en av rollene i forestillingen Arv og miljø – basert på Vigdis Hjorths roman.

Sirkushest spiller Hjorth

Nå som teatersjef Agnete Haaland kan overlate repertoarplanleggingen til neste sjef, kan hun gå inn i manesjen igjen, trekke inn lukten av sagmugg og pruste lettet ut.

– Regissør Kjersti Horn sa: Du skal være søsteren i forestillingen. Nei, jeg skal være sjef på huset, sa jeg. Men så tenkte jeg: Er det ett tidspunkt jeg kan si ja til dette, er det jo nå. Etter å ha tenkt meg enda mer om, sa jeg at jeg muligens måtte ha et par dager fri for å gå i møte med departementet i Oslo blant annet, men ellers skulle jeg ikke være en vanskelig skuespiller. Det går fint, sa Kjersti.

Men du måtte ta det opp med sjefen?

– Ja, og sjefen i meg regnet litt på totalen i oppgaver; jeg må jo drifte huset, passe på at alle har det bra, at budsjettet går i balanse – men jeg kom til at det skulle la seg gjøre.

Bevisbyrde og troverdighet

Siden skuespiller Agnete Haaland kom til Den Nationale Scene som teatersjef i 2012, har hun selv nesten ikke stått på scenen. Men nå som hun har varslet sin avgang ved årsskiftet 2019, åpnet det seg en mulighet, på regissør Kjersti Horns forespørsel, eller ordre, som Horn kanskje ville sagt.

– Du eier din sannhet og jeg min. Det er definisjonen på sannhet. Så er det opp til oss å argumentere for den, slik at den låter troverdig i andres ører.

Forestillingen Arv og miljø er basert på Vigdis Hjorths roman ved samme navn, og som vakte massiv oppsikt og debatt da den kom i 2016. I kjølvannet av denne utgivelsen kom søsteren Helga Hjorth med sin egen roman, som et motsvar. Hvem satt på sannheten om familiefeidene og familiehemmelighetene? Ingen utenforstående er blitt klokere, kanskje, men det foreligger altså motstridende påstander i romanform.

Ensemblet ved DNS tar ikke stilling til sannhetsgehalten i stoffet. De dramatiserer ganske enkelt Vigdis Hjorths roman. Når vi møter Haaland, har de akkurat begynt på leseprøvene, så foreløpig foregår dypdykket i manuset rundt et bord.

– Det er en spennende og god tekst, som Kjersti Horn og dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag har dramatisert. I denne oppsetningen understrekes det at vi ser hendelsene fra Bergljots side. De har tatt livet av noen romankarakterer, slik som det ofte gjøres ved dramatisering, men familiekatastrofen er gjenkjennelig. Det handler fremdeles om den ulike opplevelsen man kan ha innad i en søskenflokk, av barndommen: Hvem var far, hvem var mor, i oppveksten?

TEATERSJEF UT 2019: – Det eneste jeg vet, er at i januar 2020 skal jeg sitte helt stille et par dager, ikke lese fire manus i slengen, og gjøre ingenting, sier Agnete Haaland.

Selv spiller hun altså Astrid, søsteren som forsøker å være et talerør for og mellom alle søsknene, og mellom foreldrene og deres barn. Men Astrid er også en av de to foreldrevennlige døtrene som får tildelt en hytte til lav markedspris, mens Bergljot og broren blir tildelt en slikk og ingenting, i forhold.

Og så handler dette «i forhold» også om andre og mer kompliserte ting, som at Bergljot er den eneste som ifølge henne selv har vært utsatt for et overgrep fra farens side, mens broren var til stede i huset og kan ha fått det med seg. Dermed er disse to søsknene kanskje blitt «nullet ut» fra foreldrenes godvilje, gjennom de sistnevntes skam eller fortrenging. Er det da dobbelt urettferdig å ikke engang få et hjørne av en hytte?

– Når det gjelder selve arvestriden, er jo foreldrene i sin fulle rett til å gi hyttene på Hvaler til dem som har vist mest interesse for dem, men er det klokt? Det er et annet spørsmål. Jeg er selv enebarn, så jeg har ikke opplevd noe slikt i mitt hjem.

– Jeg synes ikke det er vanskelig å forsvare Astrid-rollen. Hun føler at hun står mellom barken og veden blant søsknene. Hun sier hun har trodd på historien til Bergljot, men ikke fått bevis. Hva vil du ha, da, sier Bergljot, DNA-bevis? Astrid er jurist og vant til å be om fakta på bordet. Det er bare vanskelig å frembringe det 30 år etter. Når det gjelder selve arvestriden, er jo foreldrene i sin fulle rett til å gi hyttene på Hvaler til dem som har vist mest interesse for dem, men er det klokt? Det er et annet spørsmål. Jeg er selv enebarn, så jeg har ikke opplevd noe slikt i mitt hjem.

Heldigvis?

– Ja, og dessverre, på en måte, jeg skulle jo gjerne hatt noen å dele ting med. Om ikke på denne måten.

Dette materialet handler om viktigheten av å bli trodd, av sine nærmeste og andre?

– Ja, og det er jo en klassisk historie. Når høyesterettsdommerkandidat Brett Kavanaugh blir anklaget for overgrep helt tilbake til ungdomstiden, hvordan skal den anklagende part bevise det? Det sto jo ikke noe kamera på under hendelsen. I ettertid koker det ned til: Hvem låter mest troverdig? For Astrids del handler det både om å ta rede på hva det var som egentlig skjedde, men også: Hvilke konsekvenser får historien til Bergljot for mine handlinger heretter; det er jo også min pappa?

Men Astrid får både være den som har et godt forhold til mor og far, og får være med på å arve hyttene, får hun ikke i pose og sekk?

– Ikke slik hun ser det. Hun arbeider med saken. Og spørsmålet for henne er jo: Hvordan kan jeg vite om det er sant?

I programteksten stiller dere spørsmålet om hvem som har retten til å definere hva som er sant og hva som ikke er det – og hvem har det, da, den som roper høyest, som blir hørt på av flest?

– Du eier din sannhet og jeg min. Det er definisjonen på sannhet. Så er det opp til oss å argumentere for den, slik at den låter troverdig i andres ører.

I romanen vektlegger Vigdis Hjorth at man av og til ikke kan tekkes alle, man må velge side. Er ikke dette også et viktig moment i historien?

– Jo. «Alle manns venn er ingen manns venn», sa min far. Jeg ser den.

Å være egen premissleverandør

Man kan gjette på at det som gjør Hjorths roman til godt sceneemne, er at det allerede ligger dramatiske prinsipper til grunn for historien. En god intrige, rett og slett. Samtidig består romanen av mange interne refleksjoner fra Bergljot – hvordan løser de dette på scenen?

– Det er mange spreke regigrep i sving. Vi legger til grunn Bergljots perspektiv, men det er stemmer rundt som gir henne motstand.

I romanteksten er materialet ganske åpent i den forstand at det vrimler av spørsmålstegn – Bergljots tanker blir på en måte ikke slått fast, men prøvd ut.

– Det er mange spørsmålstegn i manuset også, la jeg merke til, vi har fjernet en god del av dem. Det er ikke så lett å spille spørsmålstegn!

Vigdis Hjorth selv har vært svært raus overfor DNS. Hun har ikke lagt seg opp i hva ensemblet gjør med teksten.

– Vi legger til grunn Bergljots perspektiv, men det er stemmer rundt som gir henne motstand.

– Jeg tilbød henne å lese manuset, se rollelisten, men hun sa bare: «Jeg kommer på premieren». Hjorth har jo også selv høy kompetanse på teater, hun kjenner dessuten DNS godt, og hun kjenner regissør Kjersti Horns arbeid. Vi opplever at hun har tillit til oss.

Hvordan blir det for deg å stå på scenen igjen?

– Jeg kjenner sagmugglukten, som en sirkushest. Så det blir bra. Det har vært mye arbeid å være teatersjef – jeg har liksom ikke hatt seks kvelder ekstra i uken til å være skuespiller i tillegg.

Fotografen nevner at Agnete Haaland en gang har spilt «moren til broren hans», i et utespel. Agnete Haaland har gjort mye spel, «en skuespillers sommerjobb», som hun kaller det. Og film. Og teater – mange egne prosjekter. Hun var i mange år leder av Norsk Skuespillerforbund, hvor hun var en profilert forkjemper for skuespillernes sak. Er det noen av disse rollene hun foretrekker fremfor andre?

– Det er skuespiller jeg er, men jeg følte ved et tidspunkt at det ikke var nok, eller det hørtes jo rart ut. «Ikke nok». Jeg ønsket vel snarere å lage mine egne rammer rundt det jeg skulle gjøre. Være min egen premissleverandør. Derfor har jeg laget en del egne forestillinger som jeg har turnert med i inn- og utland. Som teatersjef er jeg premissleverandør for mange flere mennesker, og det er givende. Jeg føler meg privilegert som har fått være sjef på Den Nationale Scene.

Hun fikk tilbud om å forlenge sjefsperioden, men tenkte: Man skal ikke bli værende lenger enn to perioder.

– Jeg skulle ønske det, men vil ikke være den som sier «å, kan jeg ikke få være litt lenger, da?». Min etterfølger, svenske Stefan Larsson, er en strålende teatermann og et flott menneske, da er det lettere å gå av. Han er jo en av Nordens beste regissører, han gjorde Hamlet her på DNS i fjor, og var i Bergen i 2016 under Festspillene med Strindbergs Dødsdansen. Jeg håper han kommer til å rekke å regissere noe også i sin sjefsperiode.

Galleri eller kanskje ingenting

Grunnen til at Agnete Haaland nå kan takke ja til ordren om å spille Astrid, er at overlappingsperioden mellom teatersjefer er lang. Et år i forveien av et sesongslipp begynner planleggingen av nytt repertoar.

– Jeg er sjef ut 2019, men fremover begynner det jo å handle om at Stefan får legge sitt repertoar. Manus skal utvikles, og det skal snekres, komponeres, syes og males.

Hva skal du gjøre etterpå?

– Vet ikke! Jeg fortsetter nok som skuespiller, eller kanskje jeg søker en ny sjefsstilling, jeg trives jo godt med det. Eller kanskje jeg drar til Berlin og starter et galleri? Det eneste jeg vet, er at i januar 2020 skal jeg sitte helt stille et par dager, ikke lese fire manus i slengen, og gjøre ingenting.

Du tar ikke litt i nå, da, to hele dager fri?

– Jo, det var kanskje litt i overkant.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this