Nordpool SPA
SPILLER PÅ BERGENFEST: Ett tiår etter at bandet sist var ute på veien forenes nå tre av fire originalmedlemmer for å spille debutalbumet Industrial Silence. (Foto: Knut Aaserud)

Rockens mørke skjønnhet

Madrugadas mørke musikk har en internasjonal appell, og der det finnes angst og asfalt har de et marked. På torsdag er de tilbake i Bergen for å spille debutalbumet Industrial Silence på Bergenfest.

Ett tiår etter at bandet sist var ute på veien forenes nå tre av fire originalmedlemmer for å spille det klassiske albumet. Tjue år siden utgivelsen skal Industrial Silence  fremføres i sin helhet, men også andre velkjente låter fra katalogen blir det plass til. Ingen skal gå skuffet hjem, forsikrer vokalist Sivert Høyem.

Det begynte i forrige århundre

De fire oppdaget noe som skilte dem ut: De var mer enn gjennomsnittet gode i det de holdt på med.

Det var i 1999. I forrige århundre. Et berg av ubrukelig datautstyr, VHS-kassetter og mobiltelefoner siden. Kjell Magne Bondevik var statsminister og en atten år gammel Stig van Eijk hadde vunnet den norske finalen i Melodi Grand Prix.

Den høstens store musikk-snakkis var det nye bandet med det rare navnet. De som hadde gitt ut et album kritikerne ga toppkarakterer. Fire bleke og sortkledde unge menn som virket både mystiske og litt farlige.

De så ut som de kunne komme fra Berlin, Manchester eller en annen europeisk storby. Men det gjorde de ikke. Stokmarknes hører mer hjemme under kategorien grisgrendte strøk.

Mørk urbanisme

Det var den gamle historien om kompiser som spiller sammen. De fleste av disse historiene ender i øvingslokalet. Men Sivert Høyem, Robert Burås, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen oppdaget noe som skilte dem ut. De var mer enn gjennomsnittet gode i det de holdt på med.

De laget materialet sitt selv og de spilte bra. Men de kom ingen vei. Dermed ble de nok et band som flyttet til Oslo for å gjøre karriere. Der skiftet de navn, og dølle Abbey’s Adoption ble til kule Madrugada, som er det portugisiske ordet for soloppgang. Så var det meste i boks.

Madrugadas mørke musikk har en internasjonal appell, og der det finnes angst og asfalt har de et marked. I utlandet var det spesielt i Tyskland og Hellas de ble godt mottatt. Den dag i dag har Sivert Høyem et stort publikum blant grekere.

Som liveband har Madrugada alltid hatt ry for å være helt på topp, og turnélista var lang helt fram til Robert Burås’ tragiske dødsfall i 2007. Offisielt ble gruppa lagt ned i 2008, men siden den gang har det vært flust med gjenforeningskonserter. Kanskje er det siste gang man får oppleve dem i år. I så fall kan vi alltid glede oss over de fem studioplatene deres: 

Industrial Silence (1999)

Industrial Silence (1999)

En øyeblikkelig braksuksess med seksere fra anmelderne. Rett til førsteplass på VG-lista, hvor albumet oppholdt seg i nesten ett år. Inneholder låter skrevet over en seksårsperiode, og utprøvd live i massevis.

Gruppa maler et blått og mollstemt landskap som Høyems dype røst kan croone over. De fleste av albumets tretten låter er rolige, med en skummel undertone av aggressivitet.

Bare unntaksvis rocker de skikkelig. Slik som med Salt, en live-favoritt langt inne i Nick Cave-land. Et annet høydepunkt er Belladonna med sitt tøffe gitar-øs. Det som trekker albumet ned, er at det virker lukket og en smule ensformig. En time med tung og depressiv stemning krever sin mann.

Men én låt skiller seg ut fra mengden: This Old House hadde passet perfekt inn i American Recordings-serien til Johnny Cash. Alt i alt en imponerende debutplate.

The Nightly Disease (2001)

The Nightly Disease (2001)

Innspilt i New Jersey, og nok en listetopper i Norge. Men den klarte på ingen måte å gjenskape populariteten fra debuten, og falt raskt. Noe var galt i Madrugada, for her var det langt mellom godbitene, selv om Black Mambo, Hands Up – I Love You og A Deadend Mind var kurant vare.

Det virket som om Sivert Høyem og Robert Burås ikke ble enige om hvilken vei bandet skulle. Mens Høyem gikk for låter med stram struktur, ville Burås sprenge alle rammer. Han ville utforske alle muligheter en gitar har for lyd og ulyd, og bruke alt sammen i komponeringen. Frirock, om man vil.

Et sted midt imellom lå Madrugadas sjel, og drakampen var i gang. Burås vant de fleste låtene, og Høyem måtte følge på som best han kunne. Vokalen hans tapte, og på Lucky One høres han ut som Iggy Pop.

Produsent John Agnello hadde jobbet med anerkjente artister som Patti Smith, Sonic Youth og Dinosaur Jr. tidligere, men klarte ikke å redde albumet ut av tåken. Så skal det nevnes at blant hardcore-fansen skinner The Nightly Disease som en rubin.

Grit (2002) 

Grit (2002)

Jon Lauvland Pettersen var nå sluttet, og bandet fortsatte videre som trio med Simen Vangen på trommer.

Mesteparten ble innspilt i Berlin med Frode Jacobsen og Head (Howard Bullivant) som produsenter.

Men Head, som hadde jobbet med PJ Harvey, klarte ikke å gi albumet det ekstra løftet det trengte. Synd, for Grit hadde bedre låter enn forgjengeren.

Her var I Don’t Fit, Seven Seconds og Madrugada-klassikeren Majesty, som her høres litt flat og tafatt ut i forhold til de fantastiske konsertversjonene. For live var Madrugada i førstedivisjon. Det var bare på plate de ikke helt klarte å levere.

The Deep End (2005)

The Deep End (2005)

2005 var året da alt falt på plass og alt klaffet for Madrugada. Musikalske uoverensstemmelser var kanalisert inn i andre prosjekter. Høyem hadde gitt ut sin første soloplate, og Burås hadde startet hobbybandet My Midnight Creeps. Slik fikk de hver for seg utløp for idéer som ikke passet inn i Madrugada.

Nå kunne de konsentrere seg om å lage et godt album. Og det klarte de. The Deep End ble innspilt i Los Angeles og har ingen dødpunkter. The Kids Are On High Street var lokomotivet som dro albumet oppover albumlistene, men også Stories From The Streets må trekkes frem.

Produsent George Drakoulias hadde temmet villdyret og fått fram det feteste rockalbum laget av en norsk gruppe.

Det er rolig, det er hardt, mykt, rått og oppfinnsomt. Og det er gitarer, gitarer, gitarer. En hyllest til instrumentet noen (fjols) påstod var død.

Snart femten år etter utgivelsen er det ingen ting ved The Deep End som har tapt seg. Albumet er en musikalsk bauta. Havnet på førsteplass i Norge og Hellas.

Senere på året ga de ut singelen Lift Me sammen med Ane Brun, og den ble kåret til årets låt under Spellemannprisen året etter. Der fikk gruppen pris for beste rockalbum (deres tredje), samt prisen som Årets spellemann. I tillegg kom konsertplaten Live at Tralfamadore ut rett før jul. 2005 var litt av et år.

 

Madrugada (2008)

Madrugada (2008)

Bandet hadde lagt listen høyt for seg selv, men det var et selvsikkert band som gikk i studio for å lage nytt album. De hadde gode låter, og visste det selv. Trengte ikke å bevise noe.

Madrugada fikk et helt annet uttrykk enn forgjengeren. Arrangementene var mye mer nedstrippet, lydbildet var renere, låtene roligere.

Bare The Hour Of The Wolf rocket skikkelig. Ellers var det mest rolige saker som Honey Bee, Highway Of Light og Valley Of Deception. Men det kledde bandet godt der de befant seg da. En slags distingvert coolness.

Men ingen får vite hvordan albumet kunne blitt uten skjebnens spill. Før platen er ferdig finner man Robert Burås død.

Det var et sjokk, og ingen i bandet orket å fortsette Madrugada etter dette. Men først ville de lage platen ferdig, og hyret inn Alex Kloster-Jensen fra My Midnight Creeps til å legge de siste gitarpåleggene.

Da platen kom ut, var det med en hale. Siste låt var en demo der Robert Burås sang for første gang på en Madrugada-plate. Første linje gikk slik: «Don’t know when they put me in the ground».

ANNONSE:
Livsstilsmessen bunnbanner

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this