Da Rønnaug Holmefjord sprang for å nå bussen, tråkket hun nesten på et mikroskopisk lite pinnsvin. Hun tok et bilde med mobilen og sendte en nødmelding til sin mann: «Pinnsvin i hagen. Pittelite. Se hvor jeg nesten tråkka på det og leit i nærheten».
– Det har vært en fantastisk reise å få være med på dette.
Hennes mann, Tor Holmefjord gikk ut for å lete, og fant pinnsvinet. Ikke bare det, men også et til, som var litt større.
Senere fant de enda et, som hadde gjemt seg da han var der. Det var jo blitt dag, og da søker pinnsvinene ly for fiender og sover til ettermiddag og mattid.
«De små piggene» – som ble kjælenavnet på dem – trengte et trygt sted å være, og det kom til å bli en stund. De var svært små, og bar preg av å være syke. Tor snekret derfor en kombinert stue/spiserom og soverom til dem, med oppløftbart tak, slik at de ville få fred mellom stelleøktene.
Varmen på vaskerommet ble satt på. Disse små dyrene måtte ha det varmt for å klare seg. De ble veid (de var rundt 100 gram hver), fikk rent vann, litt kattemat og hver sitt navn: Bolla, Piggen og Hannesin.
Noen kvelder senere ble det tur til både Piggsvinhjelpen (pinnsvinhjelpen.no) og Piggsvinets venner i Bergen (piggsvin.org) for de tre små. Her kan en si at det ble en bratt læringskurve for Rønnaug og Tor.
At Rønnaug er sykepleier var her et stort pluss. Behandlingsskjemaet var omfattende og kostbart, og ingen mulighet for økonomisk kompensasjon for medgåtte utgifter.
Rønnaug sier at de undret seg litt over akkurat det. Alle utgifter ved å ta seg av et dyr i nød blir lagt på redderens lommebok, og det beløper seg til relativt store summer.
Bare det første besøket hos veterinæren førte til en kostnad på over 1000 kroner, og dette var  bare begynnelsen.
Det var mye å sette seg inn i. Rønnaug brukte og bruker alltid hansker når hun steller piggene. For sikkerhets skyld, og da tenker hun primært ikke på piggene, men på bakterier og lignende.
Den ene dagen hun satt og matet Hannesin pilte det små kryp bort fra ham. Lopper! Pinnsvin har lopper i piggepelsen sin, men de kan ikke overføres til hund, katt eller mennesker. Disse fester seg kun på pinnsvin, heldigvis.
Naturen er nådeløs
Etter en uke veide Bolla og Piggen 250 gram og 227 gram, mens den minste, Hannesin, strevde med å legge på seg.
Naturen er nådeløs. Rønnaug ga den alle de medisinene som ble foreskrevet, og mat hver andre time – med milliliter-sprøyte inn i munnen på den vesle kroppen.
Det er ikke lett å takle at det ikke går godt når en legger ned så mye energi, omtanke, penger og ikke minst kjærlighet i arbeidet.
En dag i slutten av september fant Rønnaug Hannesin død. Heldigvis gikk det langsomt fremover med de to søsknene hans.
De tre pinnsvinungene hadde nok vært i faresonen en stund. Moren var borte, men da Tor og Rønnaug lette etter henne, fant de et dødt lite pinnsvin. Et søsken antakelig, som ikke hadde klart seg. Det hadde holdt seg i nærheten, men de hadde ikke sett det.
Et friskt pinnsvin kan besøke opp til ti hager på en natt, avhengig av om det finner nok mat, for eksempel insekter, snegler, meitemark, plantemateriale, sopp og ja, fugleegg, når det er den tiden på året.
I begynnelsen av oktober hadde de to gjenlevende «piggene» blitt 680 og 620 gram tunge.
Det betød at de var klare for å veve seg et bol av høy, og Tor og Rønnaug krysser nå fingre og satser på at de kan prøve å få de to bungaloweierne til å gå i dvale.
– Det har vært en fantastisk reise å få være med på dette, fra det å hente tre små forlatte og nedkjølte pigger inn i sitt eget hus, til nå å tydeligvis ha to store friske fine pigger som skal få slappe av innomhus til våren er klar for å ta i mot dem, sier Rønnaug.
– Oddsen for overlevelse ute er 20 prosent for et kull unger. Om dette var en søskenflokk på fire, så har overlevelsen for dette kullet økt til 50 prosent.
Om du har lyst til å ha pigger i dvale, så er det mye informasjon å hente på pinnsvinhjelpen.no.
