isglemsfemte

70-tallsprog, 80-tallspop – og Dylan på striledans

Del artikkelen i Sosial medier

PÅ ØRET: To ting jeg aldri får nok av, er minimalistisk strippet til beinet elektronika og friere enn fri frijazz.

Den nye platen fra Factory Floor faller lett i førstnevnte kategori, mens duoen Isglems ferske langspiller sklir rett på plass i sistnevnte. I tillegg er Seven Impale; vårt lokale svar på King Crimson; ute med nytt album, det samme gjelder Kygo-vokalist James Vincent McMorrow, mens Dagny og St. Niklas har sluppet hver sin EP; den ene med tidsriktig elektropop, den andre med nostalgisk 80-tallspop.

 

Frijazz i fjellet

Layout 1
Isglem – Isglems 5te (CD)

Isglems nye album improviserer den snart 30 år gamle norske jazzduoen med alt fra tenorsaksofon og perkusjon til bukke- og antilopehorn.

Det hele er satt sammen som en tonereise gjennom norske fjorder og fjell, frem til avsluttende Kvelden kan koma.

Morgonane har dette lyset er den poetiske tittelen på åpningssporet, der Karl Seglem innhyller oss med isblå saksofontoner, og Terje Isungset utvider trommesettet med både sandpapir (?) og sauebjeller. To troll er tittelen, sannsynligvis myntet på duoen selv.

Resten av albumet fortsetter i samme sporet, med alt fra fjernt rullende basstrommer og perkusjon som mer antyder enn spiller (det kan minne litt om Mickey Harts utforsking av lignende landskaper sammen med perkusjons og trommeensemblet Planet Drum) til kulokker, bukkehornprusting, morselignende saksofonstøt og himmelstrebende soloer som kunne vært John Coltrane verdig.

 

Rusten robotdans

FactoryFloor
Factory Floor – 25 25 (CD)

Factory Floor består nå av Nik Void og Gabriel Gurnsey, etter at Mark Harris fant et annet dansbart fabrikkgulv med duoen Shift Work.

Det nye albumet er som sist utgitt på DFA (LCD Soundsystem, Hot Chip, The Juan Maclean), og byr på lett skitten, monoton og basstung robotdans, med korte melodistubber, repeterende løsrevne stemmesamplinger og rusten perkusjon.

Musikken deres passer ypperlig både til lange bilturer, sene klubbkvelder og kunstutstillinger. Mainstream-suksess ligger bare noen remixer unna, tilsatt vokal og housepiano.

Jeg håper de holder seg unna fristelsen.

 

70-tallet er tilbake

Seven Impale
Seven Impale – Contrapasso (CD)

Våre lokale progmestere i Seven Impale er ute med sin andre langspiller, denne gangen under en tittel med referanse til avstraffelsen av syndersjeler i Dantes Inferno, no less.

Sekstetten, som faktisk er den samme som sist (uvanlig innen så individavhengig musikk), er svært sjangertro, og tar oss gjennom en rekke taktskifter og virtuose soloer (inkludert saksofon), mens Stian Øklands dramatiske vokal faktisk minner litt om Jahn Teigen i glansdagene.

Albumet består av ni lange låter (den korteste er på syv minutter, med unntak for det vakre mellomspillet Ascension) i en rik og fyldig produksjon som jeg tipper du trenger et klasse A-anlegg for å få fullt utbytte av.

Nå sier jeg ikke at dette kun er for feinschmeckerne. Absolutt ikke. Seven Impale har opparbeidet seg et solid liverykte, og spiller en gyngende, medrivende og svært dynamisk prog som treffer deg rett i solar plexus dersom du noensinne har hørt et halvt King Crimson-album – og likt det.

Flinke musikere som har perfeksjonert instrument-beherskelsen og samspillet gjennom tusener av timer i øvingslokalet.

De beste låtene kommer inn mot midten av platen. Inertia gir seg god tid, med en lang og surklende gitarsolo og tungt driv. Etter fem minutter går den så over i et helt annet, mer jazza landskap, før det hele avrundes med glødende musikalsk lava. Regner med at denne utvides til en halvtime live.

Languor åpner med tunge trommer og metalriffing, før den tar en rundtur i hele bandets lekne musikalske univers. Skal du overbevise kompisen, setter du på enten denne eller Convulsion, som er mer av det samme.

Helix får meg til å tenke på polsk syttitallsprog (SBB, Niemen). Serpentstone også; østeuropeiske musikere hadde på den tiden en slags plastisk frihet i uttrykket, muligens fordi de savnet den ellers. Slik er det nok ikke med Seven Impale; her er det mer snakk om flinke musikere som har perfeksjonert instrumentbeherskelsen og samspillet gjennom tusener av timer i øvingslokalet.

Helt til slutt kommer Phoenix, en låt som åpner ikke så langt fra Herbie Hancocks berømte Head Hunters-album fra 1974. Fem minutter inn stopper de litt, prøver ut litt ulike retninger, tester ut litt fresende gitar, ekkoeffekter og undervannsbass. Så overtar en skjelvende fralandsvind, deretter stillheten.

 

Lett å like

McMorrow
James Vincent McMorrow – We Move (CD)

James Vincent McMorrow har gjort kometkarriere etter suksessen med den vakre singelen Glacier (fra hans andre album, Post Tropical, 2014).

Så langt i år kan den irske låtskriveren notere seg for to nye suksesser; først da han covret Chris Isaaks Wicked Game til en Game of Thrones-trailer (en låt som virker skrevet for hans lyse stemme), deretter som vokalist på Kygos I’m in Love.

Det nye albumet åpner med nok en fersk singel. Rising Water er en pulserende soullåt der han synger slik tristvakkert om hvordan livet hans er «like a game where everybody dies / And has no fun». Det som får ham til å holde ut, er (spoiler alert!) at en eller annen «you» «make me feel alive».

Ikke stor kunst, men lett å like, ikke minst siden han er i besittelse av en nydelig, litt gråtkvalt stemme. Jeg sliter likevel med å få fot for dette.

Ikke stor kunst, men lett å like, ikke minst siden han er i besittelse av en nydelig, litt gråtkvalt stemme.

Jeg kan tenke meg at det er fint å ha i bakgrunnen en lørdagskveld når barna er lagt og tven er slått av. Dersom du har lyst til å si noe pent til din kjære, hvorfor ikke gjøre det med en sang? Jeg liker Get Low, rett og slett fordi jeg er en sucker etter dypbass, men det blir igjen litt for pent.

Helt til slutt kommer pianoballaden Lost Angles, der mantraet er «don’t let fear control you». Et godt råd det, selv om litt vonde følelser aldri har stått i veien for å lage bra musikk. Likevel, et bra sted å avrunde.

 

Dylan på norsk

Aadland
Tom Roger Aadland – Blondt i blondt (CD)

Etter forrige album, fjorårets flotte Rapport frå eit grensehotell, og tekstskrivingsoppdrag for Hellbillies (på singelen Søvnløs), er haugesunderen Tom Roger Aadland tilbake med mer av det han er best kjent for: Personlige gjendiktinger av Bob Dylan, kledd i en musikalsk drakt som ikke står tilbake for mesteren selv.

Innimellom har det blitt litt mye viser og country for min smak, men på det helt nye albumet holder han seg mest i rockesporet. Han åpner med Regnvêrsdamer, en låt som går godt inn i klimaet her vest, og som nærmest er selvskreven til å gå inn i høsten med. Eg vier tida mi er country, til og med med slidegitar. Jeg lar den passere, rett og slett fordi han synger bra, og fletter inn en kort twangy gitar.

Eg må ha deg er bedre, logisk nok allerede b-listet på P1. En av Dylans gladeste låter, og her med ordvalg («eg tok seljefløyta hans med makt» synger han, kanskje om Steinar Ofsdal?) og arrangement (tøft lite mellomspill et stykke inn) som gjør den til Aaadlands egen.

«Sitje fast i Strileland» er ubetalelig. Hvem har ikke kjent på den?

Leopardskinnsbunadshetta (!) åpner med tribal drums ala Peter Gabriel, og fortsetter med stormvindgitar, Absolutt vene Marie tangerer nesten Jason & the Scorchers forrykende versjon, mens Sorgsame kvinne frå Jæren er en nydelig 10 minutter lang dempet akustisk gitarblues helt i Dylans melankolske ånd.

Og ja, Sitje fast i Strileland er ubetalelig. Hvem har ikke kjent på den?

 

80-tallet en gang til

ST NIKLAS
St. Niklas – C-O-O-L (EP)

Niklas André Nesset er en spennende trondheimsartist som vi har fulgt en stund. Under aliaset St. Niklas har han allerede sluppet noen singler, og på fredag i neste uke kommer hans første EP.

«Jeg har alltid romantisert tanken av å vokse opp på 80-tallet med en Sony Walkman i hånden. Her er resultatet» skriver 27-åringen til oss på Facebook. Det er lett å skjønne hva han mener.

Den korte åpningen, med saksofon og elektroniske trommer, kunne vært hentet rett fra Miami Vice, mens den nye singelen Porcelain lyder som noe som kunne vært kokt sammen i popsnekker Vince Clarkes (Yazoo, Erasure) hode.

Stemmen hans er tiltalende sår (minner litt om Chris Isaak, faktisk), med en klang som gjør at du umiddelbart kjenner den igjen. Who we are er i så måte en melankolsk sent på kvelden-låt, der han åpenbart savner en som ikke er der. Jeg synes ikke han treffer helt med denne, det blir liksom litt for pent. Hør heller den tøffe remixen, som ligger helt til slutt på EPen.

Den korte åpningen, med saksofon og elektroniske trommer, kunne vært hentet rett fra Miami Vice.

Både Stay og C-O-O-L er mye bedre, begge låter som faktisk tangerer hans så langt beste øyeblikk. Da tenker jeg på singelen Fire with Fire, som ikke er med på den nye EPen, men helt sikkert blir en av de store juvelene på hans debutalbum.

Han avslutter med You. Pakket inn i et teppe av synth og elektronisk perkusjon er dette en langsom ballade dedikert til «den ene rette», der han mot slutten løfter den til ekstatiske høyder – før han gir den et halvt minutt å fade ut og dø.

 

Flygetur med og uten vinger

Dagny
Dagny – Ultraviolet (EP)

Du skal ikke ha sett mye på tv eller hørt radio det siste året for å ha fått med deg Tromsø-artisten Dagny.

Singlene Backbeat og Fool’s Gold (begge inkludert her) gav henne en pangstart, med så langt 25 millioner strømminger på Spotify og opptreden på NRK-programmet Lindmo.

De fleste låtene på den nye EPen skrev hun i L.A. i vår, sammen med et knippe norske og internasjonale toppfolk (uten at det i seg selv borger for kvalitet): Tommy English, Dave Bassett, Mattman & Robin og Justin Tranter.

Fight Sleep åpner bra, med groovy beat og stilig deadpan vokal – og litt innslag av soul.

Dessverre går den altfor fort over i en slags insisterende begeistringsrus som passer bedre på Glee enn på dansegulvet (selv om det er tøft når hun skyter inn et hah!)

Som Oscar Wilde sa: Ungdommen er bortkastet på de unge.

EPens tittellåt bruker samme formel, en formel som suksessprodusenter tydeligvis aldri går lei: Begynn rolig, stig fort himmelhøyt, så en liten mellomlanding før det bærer til himmels igjen.

Too Young er bedre, rett og slett fordi den virkelig bæres opp på vinger – og blir der oppe, slik som når du ser Flesland forsvinne under deg, og du vet at flyet beveger seg i svært høy hastighet: Det føles bare ikke slik. Så heter den også Too Young. Som Oscar Wilde sa: Ungdommen er bortkastet på de unge.

 

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this