FRA ARKIVET: Pogo Pops begynte som et norsk musikkeventyr, der fire unge bergensgutter omfavnet verden med en perlesnor av perfekte poplåter. Etter fire år holdt det på å ta slutt, da bandets gitarist gikk på en psykisk smell. Det tok mange år før de kom sammen i studio igjen, men for to år siden var de definitivt tilbake.
Publisert 16. desember 2019 // republisert 24. juli 2020
– Vi begynte med disse julekonsertene i 2009, og har gjort det hvert år siden, sier Viggo Krüger, som har vært bandets gitarist like siden begynnelsen i 1987 – da han startet trioen Doomsville Boys sammen med Frank Hammersland og Nicolai Hamre – og vakte oppsikt rundt om i byen med overraskende sterk powerpop.
[PostBlock id=226]
Så ble de oppdaget av Ivar Dyrhaug, fikk platekontrakt og et nytt medlem (Dominic O’Fahey – var med frem til 1995) – og skiftet navn til Pogo Pops. Den originale trioen har siden holdt sammen i tykt og tynt (men hadde en lang pause i perioden 1996-2006), og 2. juledag står de altså nok en gang på en bergensk scene.
JULEKONSERT UTEN JULELÃ…TER
– Vi kommer til å spille de gamle hitlåtene, samt teste noen låter fra det kommende albumet på publikum, sier Krüger.
– Og så blir det ingen julesanger. Jeg føler at vi er litt som Grinchen – han som hater julen – siden vi synes folk heller skal komme ut på byen og kose seg i julen enn å sitte hjemme.
– Dere har jo noen låter med litt sukkerkulør på?
– Ja, Man Inside My Head er jo litt sånn – det er en nydelig ballade.
– Har du noen sanger du bare «må» høre før jul?
– Da vi kom til Sapporo, ble det klart at «han gitaristen» (Viggo skifter her til å omtale seg selv i tredje person, journ. komm.) ikke var i stand til å gå på scenen. La oss si det slik at han var indisponert. Altså, jeg var psykisk dårlig.
– Hvis jeg må, så er det de britiske poplåtene. Last Christmas med Wham! er veldig fin, og jeg liker også godt Happy Xmas! (War is Over) med John Lennon og Yoko Ono. Jeg har egentlig ikke noe sterkt forhold til julens musikk. Som musikkterapeut blir du litt som skomakeren hvis barn har dårlige sko; du må utføre og spille den som en del av jobben – så når du kommer hjem vil du ikke ha noe med det å gjøre.
– Så du spiller i en del musikkterapiband?
– Egentlig ikke. Det nærmeste jeg kommer til å spille i et musikkterapiband er gjennom prosjektet «Kom nærmere» på Fana Kulturhus. Det er hjertebarnet mitt.
FOREBYGGENDE MUSIKKTERAPI
Dette prosjektet ble startet i 2003, drives med støtte fra Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), Bergen kommune og Grieg Foundation, og gir et tilbud om musikkaktiviteter til ungdommer som er eller har vært i kontakt med barnevernet.
Deltagerne skriver egne sanger som de både får fremført for publikum og utgitt på Spotify.
– Noen av dem har en oppvekst som er litt utfordrende, så sangene handler ofte om å klare seg til tross for alle vanskeligheter. Mye av populærmusikken er basert på det samme, sier han.
– Musikk er et verktøy du kan bruke til å løfte deg selv litt opp etter håret; at du kan si at «ting er vanskelig, men jeg klarer meg likevel». Så det har jeg holdt på med lenge. Nå jobber jeg ikke sånn «på gulvet» lenger, men sitter som leder.
Han er også leder for Gamut (Griegakademiets senter for musikkterapiforsking, UiB), der han har vært med siden starten i 2006.
– Hvordan var din egen vei inn i musikkterapien? Det begynte vel med at du måtte dra deg selv opp etter håret?
– Det var akkurat det jeg gjorde. Altså, jeg kommer fra Loddefjord, og oppveksten min bar litt preg av det. Det kunne gått gærnt med meg, for å si det sånn, men jeg hadde jo musikken, forteller han.
– Jeg gikk på Sandgotna skole, der vi hadde et veldig godt musikkmiljø – med gode musikklærere som hjalp meg til å skjønne at jeg måtte gjøre noe ut av livet i stedet for å bruke dop og slåss på gaten.
KAMPEN FOR «MAPPEBARNA»
– Kom ikke både du og Frank Hammersland egentlig litt fra «den andre siden av gaten»?
– Jeg har nok skrytt på meg litt av min Loddefjord-identitet, siden jeg egentlig kommer fra et villastrøk. Alle vi tre i Pogo Pops har noenlunde samme bakgrunn. Men jeg var veldig mye nede i blokkene i Loddefjord; det var der jeg fant spenningen og meningen med livet. Jeg kjenner veldig mange som det ikke har gått bra med – og noen av dem er her ikke lenger. Så det var en reell kamp for tilværelsen.
– Har du gjort deg noen tanker om hvorfor det var slik i Loddefjord? Området var jo beryktet på et tidspunkt?
– Ja, og det var det jo god grunn til. Barnevern, skole og politi fungerte ikke slik det skulle, så det var en del ungdommer som ikke ble sett. Barnevernet begynte først å fungere etter at daværende barne- og familieminister (1990-1991) Matz Sandman tok tak i «mappebarna» og innførte privat barnevern.
Dette skjedde i og med Norges ratifisering av FNs barnerettskonvensjon, der det blant annet het at «statene skal treffe alle nødvendige tiltak for å verne barnet mot ulovlig vold, misbruk, vanskjøtsel, mishandling, herunder seksuelt misbruk, mens det er under omsorg hos foreldre eller andre». For perioden 1990-1992 ble det derfor bevilget 800 millioner ekstra til barnevernet – noe som fort viste seg å være langt fra tilstrekkelig til å kunne gi hjelp til alle de såkalte mappebarna.
Jussprofessor Anders Bratholm (1920-2010) skriver inngående om dette i boken «Juss og humanisme: Om samfunn, straff og de svakes rettigheter» (Humanist forlag, 2004).
PSYKISK SAMMENBRUDD I JAPAN
Viggo Krüger flyttet fra Loddefjord i 1990, som var akkurat i denne tiden – der 30.000 kroner var nok til å kjøpe en enkel blokkleilighet i den beryktede bydelen.
– Loddefjord er et annerledes sted i dag?
– Det kan ikke sammenlignes, det er blitt en helt annen bydel. For min egen del var det musikk som ble den videre banen. Pogo Pops tok jo litt av, men etter hvert ble det litt vanskelig det også.
– Sist jeg snakket med deg fortalte du meg om noe som skjedde i Japan i 1996?
– Kortversjonen er at jeg fikk det man i dag ville kalt for «psykiske helseplager».
– Det er en lang historie. Kortversjonen er at jeg fikk det man i dag ville kalt for «psykiske helseplager». Det var en ganske kraftig reaksjon på en ganske usunn livsstil – som hadde pågått ganske lenge.
– Dere var mye på veien?
– Vi var mye på veien, og det begynte å bli interne ting i bandet som var vanskelig. Selv hadde jeg en tanke om at jeg hadde lyst å utdanne meg – og ha et annet liv. Det å bare drive med musikk var ikke nok for meg.
– Så du forserte utdanningen din siden du bare holdt på med Pogo Pops?
– Altså, det var fire fantastiske år der vi var profesjonelle musikere, men den lille biten jeg fikk smake på kjendislivet hadde også en bakside.
– Ja, litt. Jeg var på vei inn på psykologistudiet, men så fikk vi en telefon fra Ivar Dyrhaug om at vi hadde fått platekontrakt. Da sa jeg farvel til studiene. Altså, det var fire fantastiske år der vi var profesjonelle musikere, men den lille biten jeg fikk smake på kjendislivet hadde også en bakside.
– Da vi skulle spille i Sapporo i 1996, fikk jeg en psykisk knekk. Jeg måtte bare avbryte, og ble sendt hjem.
VEIEN INN I MUSIKKTERAPIEN
– Dere avlyste konserten?
– Vi ble nødt til det. Da vi kom til Sapporo, ble det klart at «han gitaristen» (Viggo skifter her til å omtale seg selv i tredje person, journ. komm.) ikke var i stand til å gå på scenen. La oss si det slik at han var indisponert. Altså, jeg var psykisk dårlig.
– Du gikk ned i kjelleren og ble værende der?
– Nettopp. Jeg fikk mitt første maniske anfall da vi var der. Det var rett og slett en massiv utforkjøring i ulendt terreng. Heldigvis traff jeg en veldig dyktig psykiater da jeg kom tilbake til Norge. Han heter Fred Holsten, og er en legende innen feltet i Norge.
Krüger fikk diagnosen bipolar, som man kan få hvis en har en eller flere alvorlige hendelser med enten mani og/eller depresjon, og ble behandlet med legemiddelet Lithionit (lithium).
– Hvis du var musikkterapeut den gangen, så jobbet du stort sett med psykisk utviklingshemmede barn i skolen, så det var veldig begrenset.
– En annen viktig ting var at min venn Roar Ruus Finsås (tidligere frontfigur i bandet Radiofantomene, jobber nå som musikkterapeut i Bergen, journ. komm.) fortalte meg at det var et toårig musikkterapi-studie ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, avdeling Sandane.
«KLINISK IMPROVISASJON»
– Musikkterapi var vel helt på pionerstadiet på den tiden?
– Egentlig ikke. Studiet hadde vært der siden 1988, men det var nok fortsatt et ganske ukjent begrep ute i samfunnet, forteller han.
– Hvis du var musikkterapeut den gangen, så jobbet du stort sett med psykisk utviklingshemmede barn i skolen, så det var veldig begrenset. Men så var det en bølge av gamle rockere som gikk på det studiet samtidig. Det var Roar, Lasse Tuastad og meg, så det ble en slik kultur av litt avdankete og håpefulle rockere.
[PostBlock id=506]
Miljøet i Sandane var godt, og Krüger kan ikke få fullrost studiets daværende leder, Brynjulf Stige, som nå er professor ved Gamut.
– Musikkterapi var fortsatt veldig utprøvende, så vi fant ut at her kan vi forme ting selv, forteller han.
– Standarden den gangen var det de kalte «klinisk improvisasjon», som var at du skulle improvisere på piano med én klient – som satt ved siden av. Vi satte i gang med rockeband.
SOLID FAGMILJØ I BERGEN
Etter studiet gikk det noen år, der studiekameratene ble ansatt som musikkterapeuter ulike steder. I 2006 ble studiet flyttet til Bergen, der det ble tilknyttet Griegakademiet.
Her har det siden blitt utviklet et solid fagmiljø med forgreininger ut i verden gjennom internasjonale forskningssamarbeid – og med sterk ekspertise både innen kvalitativ og kvantitativ forskning.
Den aller viktigste enkelthendelsen skjedde i 2013, da musikkterapi ble inkludert i Helsedirektoratets «Nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av psykoselidelser» (IS-1957).
– Det er jo litt ironisk med tanke på min egen historie.
– Du var vel ikke psykotisk?
– Jo. Du er stein psykotisk når du er manisk. Psykose har mange former, og er egentlig bare et begrep for at du ikke er i kontakt med verden slik som den er. Min psykose var at jeg var sinnssykt høy, forteller han.
– Den maniske fasen – altså psykosen – var relativt kortvarig, kun en uke eller to, men det å komme seg etter en slik hendelse tar endel tid. Så jeg var i rekonvalesens da jeg begynte på studiet.
TOK TI Ã…RS PAUSE
– Det har gått bra med deg siden?
Jeg er frisk nå – i den forstand noen av oss er helt frisk – men jeg gjorde en viktig ting, og det var at jeg sluttet helt med alkohol, sier han.
– Den maniske fasen – altså psykosen – var relativt kortvarig, kun en uke eller to, men det å komme seg etter en slik hendelse tar endel tid.
– Det var en 12-13 år med mye festing og drikking, noe som ikke har vært spesielt gunstig for min sårbarhet. Bipolar er noe man har med seg som en genetisk sårbarhet. Vi har det i vår familie, det går tilbake noen generasjoner på den ene siden. Hvis du har den sårbarheten, så bør du holde deg unna alkohol.
– Er det dét som skjer med enkelte når de drikker, at de skifter personlighet?
– Ja, jeg har det slik. Hasj er også veldig uheldig. Så er det den positive tingen at du må mosjonere og spise godt for å holde lidelsen i sjakk. Jeg har siden hjulpet en del andre til å håndtere sine symptomer – ikke som terapeut, men som venn.
[PostBlock id=505]
– Jeg tenker litt på dere tre som band; kjernen i bandet har vært deg, Frank og Nicolai  like siden starten. Har det som skjedde bidratt til å sveise dere mer sammen?
– Altså, det ble ti år med pause etter det som skjedde i Japan. Det ble helt slutt med spilling. Vi hadde kontakt og var venner – det var aldri noe uvennskap, de skjønte jo at jeg var dårlig; at jeg rett og slett hadde et psykisk helseproblem – men så kom vi tilbake igjen i august 2006, da vi spilte på Lost Weekend-festivalen på Askøy, forteller han.
– Etter det har det utelukkende vært hyggelig hver gang vi har kommet sammen og spilt.
