For fire år siden tok Bønes Gårdsmat tre av tre mulige gull i NM. Rune Bønes mener hemmeligheten ligger i å lytte til folk.
Rune Bønes begynte å jobbe på Medina på Laksevåg i 1977, etter at han var ferdig med militæret.
– På Medina trodde de jeg skulle bli sjåfør, men jeg var mer interessert i å lage mat, forteller eieren av Bønes Gårdsmat.
– Jeg likte å jobbe, og se resultater av det. Slik har det vært med alt jeg har gjort, uansett hva det har vært.
Etter hvert var det han som ledet produksjonen på Medina. Senere var han ansvarlig for produksjon av pålegg og pølser i Torghallen i Lagunen, som åpnet samme år som kjøpesenteret i 1985.
Bønes startet Fana kjøttindustri (nå Fana kjøtt) i 1987 sammen med to andre, og han ble også hyret inn for å starte kjøttproduksjon til Safari-butikkene i det som het Mattradisjon i 2001. Senere kjøpte Safari bedriften og kalte den for Matlyst.
Farfaren, Rasmus, var veivokter i Fana, og drev gården på Bønes ved siden av. Rasmus sin sønn, Nils, drev gården i mange år, og er i dag blitt 87 år. Rune Bønes kom til verden i 1956, og vokste opp på gården som ligger langs Straumevegen, mellom Kyrkjetangen og Fagernes Yacht Club ved Nordåsvannet.
LIKER Å JOBBE
– Jeg var gårdsgutt. Far drev gården, og så hjalp jeg til. Han ga seg med melkekyr og høns i 1967, de hadde begynt planleggingen av utbyggingen på Bønes, og da tok de fra oss fem hundre mål. Det røk med ganske mye dyrket mark, forteller Rune Bønes.
Han trivdes med arbeidet på gården.
– Jeg likte å jobbe, og se resultater av det. Slik har det vært med alt jeg har gjort, uansett hva det har vært.
Daværende landbruksminister, Lars Sponheim, oppfordret til å finne alternative inntektsbringende aktiviteter på gårdene, og med sin erfaring og kompetanse fra kjøttbransjen, overtok Rune Bønes gården fra sin far i 2002.
Bønes Gårdsmat så dagens lys i 2003 med hovedvekt på kjøttproduksjon. Bønes drev alene, og hadde nok å gjøre. Han hadde også et lite utsalg, som hadde åpent torsdag, fredag og lørdag. I november 2015 utvidet han med egen utsalgsavdeling, og utvidet åpningstiden til også å gjelde onsdag.
– Dagligvarebransjen visste hva jeg var god for fra de plassene som jeg hadde jobbet tidligere, og jeg har tjent penger fra dag én. Jeg tjente jo mest de første årene da jeg jobbet mest selv. Slik er det jo alltid, sier Bønes.
SÅ FREMOVER
– Hva så du av muligheter?
– Jeg så ikke hva som kunne gå galt. Jeg ser bare fremover. Jeg visste at jeg hadde kunder. Dessuten fikk jeg med en god støtte fra Innovasjon Norge, og gode betingelser på lån.
– Hvem er den største konkurrenten?
– Den største konkurrenten er deg selv. Og kunden er sjefen. Sånn er det. Jeg er opptatt av at kunden er fornøyd. Da kommer forhåpentligvis kunden igjen.
– Det vi baler med her er gjerne dyre varer, men det som har vært min hensikt, og som mange også opplever, så er det slik at for eksempel med pølser, så har vi mer kjøtt i dem, og da metter de mer. Og hvis du kanskje klarer deg med to pølser, så er det ikke sikkert det er så dyrt likevel.
Han kjempet mot konkurrenter som Fana kjøtt, Gilde og Skjeggerød, og merket etterhvert hardkjøret.
– Vi jobbet nesten døgnet rundt, og det kjennes jo på kroppen i dag. Men jeg var vant til å jobbe mye.
HEMMELIGHETEN
– Hva er hemmeligheten bak suksessen?
– Jeg har som motto å lytte til folk, og er opptatt av hva folk er på jakt etter i matveien. Ut mot dagligvarebransjen så har jeg ristet liv i gode, gamle produkter. Et eksempel på dette er servelat, som er bestselgeren vår.
– En dårlig vare er jo en kvalitet det også, men det er en annen kvalitet.
Bønes selger varene sine til Spesialgrossisten, som så kjører ut til dagligvare-butikkene og selger varene videre.
– Skulle vi ha drevet og kjørt fem kilo her og fem kilo der, så hadde det ikke gått. Det ville kostet både tid og penger. Dette så vi tidlig, og inngikk derfor et samarbeid med Spesialgrossisten Troye.
– Hva legger du i ordet kvalitet?
– Først og fremst må du selvsagt vite hva du baler med. Og så er det slik at hvis du kjøper en vare, og liker det du spiser, da forventer du at det smaker likt neste gang. Sånn må det være, og da er det om å gjøre for meg at varen er lik hele tiden. En dårlig vare er jo en kvalitet det også, men det er en annen kvalitet, sier Bønes og smiler.
VIKTIG Å VÆRE NØYE
– Du fikk tre gull av tre mulige i NM i julemat i 2013, i kategorien pinnekjøtt, røkt julepølse og lutefiskbacon. Da må det vel være lov å skryte litt?
– Vel, i kategorien røkt julepølse laget vi Bøneskorven, og den har fått gull i NM tre ganger, det samme har baconet som vi produserer. Pinnekjøttet har også fått gull noen ganger. Det er gamle fagfolk fra bransjen som sitter i fagjuryen, så det er jo kjekt. Tre av tre var jo fantastisk, sier Bønes.
– Hvorfor lykkes du?
– Du må ha gode råvarer, og så må du være nøye med det du gjør. Det er viktig å følge og ta på alvor alle prosessene. Det handler om godt håndverk. Og så er det som sagt viktig å lytte til kunden.
– Du snakker ikke med store ord, Bønes?
– Det skal mye til for at jeg skal skryte av meg selv. Det som var i går er historie. Men jeg har selvsagt mange gode minner, og vi er naturligvis glad for å vinne disse prisene. Men det viktigste er fornøyde kunder; det er det det handler om.
– 15 år er gått siden du overtok gården; hva trives du best med i dag?
– At så mange familiemedlemmer er med i driften. Min søster og bror, sønnen min, nevøen min, samboeren min og sønnen til samboeren min. Det virker jo som de synes dette er gøy å holde på med; det er faktisk bare en person her som ikke er familie.
– Hva spiser du selv på julaften?
– Da er det pinnekjøtt. Her på gården lager vi tre varianter: Urøkt, lettrøkt og røkt. Den lettrøkte er kommet inn fordi det er det jeg spiser selv. Urøkt går det desidert mest av, det er det vi er vant til i Bergen, sier Rune Bønes, som produserer et sted mellom fem og seks tonn pinnekjøtt hvert år.
