PÅ TAMPEN: Kreditt (gjeld) er blodomløpet i økonomien. Når kreditten stopper, stopper økonomien.
Tekst: Thorstein Selvik
Det nærmer seg den tiden på året hvor vi skal handle og kjøpe mye rart. Kredittmarkedet blomstrer i denne perioden – folk låner penger i mange rare banker med enda rarere renteføtter. Styringsrenten er 1,5 prosent, men folk låner gjennom kredittkort og hos forbruksbanker til 10-15 ganger den renten.
Da Lehman Brothers slo seg selv konkurs den 15. september 2008 ble det full panikk i finansmarkedene.
Gjeld driver økonomien i 2019 – som den har drevet økonomien i alle land til alle tider i alle markedsøkonomier. Gjeld skaper ekspansjon og vekst i investering som i forbruk. Gjeld er attraktivt og fristende, men også farlig, veldig farlig. Over hele verden.
Jeg tror nok at det internasjonale finansielle systemet er mer robust i dag enn under finanskrisen for 11 år siden. Bankene er mer solide, de har mer egenkapital, de er bedre regulert. Men jeg er ikke helt sikker.
Vi lever i voldsomme, ustadige og irrasjonelle tider, med Brexit-figurer som en viss Boris og hans underlige følgesvenn, Jacob Rees-Mogg, og med en viss Donald og hans enda underligere venner Stephen Miller og Sean Hannity. Vi har grønne skifter – med håp og frykt ved omkalfatringer av hele industrier, det er sosial uro i stadig flere land – med stormakter som rasler med sabler, og mye annet. Vi lever virkelig i det kineserne kaller «interessante tider».
[PostBlock id=469]
Derfor kan det være nyttig å rippe opp igjen i det som skjedde under den gigantiske finanskrisen i 2008 og 2009. «De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den» sa George Santayana. En nøkkelfaktor den gangen var det amerikanske boligmarkedet, hvor Clinton-administrasjonen helt fra 90-tallet hadde ønsket at alle verdige og (ikke minst) uverdige trengende skulle få låne til bolig.
Men ingen trær vokser inn i noen himmel. Det viste seg at de som hadde spekulert i risikable utlån hadde gjort det med svært høy risiko. Investeringsbanken Lehman Brothers lånte nemlig inn penger kortsiktig for å kjøpe boliglån med høy risiko. Banken hadde svært lav egenkapital, hvilket betød at selv små tap på disse boliglånene ville kunne velte den over ende. Dette kjenner vi igjen fra andre lignende situasjoner, også i Bergen og Norge (Investa-konkursen på 1990-tallet for eksempel).
Syv kvartaler på rad falt de private investeringene i USA etter finanskrisen, og den ble en global økonomisk krise. Farlig, veldig farlig. Dessverre kan det skje igjen.
Lehman ble veldig sårbar overfor sine långivere, siden banken hele tiden var avhengig av å fornye sine innlån. Mistet banken tillit hos disse, var fallet i avgrunnen nært. Og det var nettopp det som skjedde – investorene nektet å låne banken mer penger. De var redd for at egenkapitalen – motstandskraften – i Lehmann var borte som et resultat av tap på boliglån.
Da Lehman Brothers slo seg selv konkurs den 15. september 2008 ble det full panikk i finansmarkedene.
Panikken økte ytterligere og voldsomt da det ble avdekket at forsikringsagenten AIG manglet penger til å dekke tap som de hadde forsikret banker mot. Diverse europeiske banker hadde spekulert i amerikanske boliglån. Disse bankene hadde forsikret seg i AIG mot tap på disse investeringene. På den måten kunne de europeiske bankene drive med lavere egenkapital og dermed gi aksjonærene en bedre prosentuell avkastning (dette er et sentralt punkt i all investeringsanalyse).
Terje Erikstad i Dagens Næringsliv gir en innsiktsfull og pedagogisk illustrasjon av finanskrisen: «Lag på lag med risiko hadde skapt en fundamental usikkerhet med hele det globale finansielle systemet. Første lag med risiko var boliglån, andre lag var boligpriser (farlig fallhøyde), tredje lag var pakking og salg av boliglån i komplekse verdipapirer, fjerde lag var kortsiktige lån for å kjøpe risikable boliglån og det femte laget var spredningen av denne risikoen i det internasjonale finansmarkedet. Risikolag nummer seks var det som kalles «bank run», altså at alle vil ta ut pengene av banken før den går tom for penger» skriver han.
Og det skjedde etter Lehman-konkursen. Investorer ville ut av all risiko og inn i sikre statspapirer. De var redd hele finanssystemet ville kollapse. Erikstad skriver videre: «Risiko nummer syv var risikoen for at de seks underliggende risikoene skulle manifestere seg samtidig, og forsterke hverandre. Dette var finanskrisens syv dødssynder».
Kreditt (gjeld) er – som min venn sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum, uttrykker det – blodomløpet i økonomien. Når kreditten stopper, stopper økonomien. Syv kvartaler på rad falt de private investeringene i USA etter finanskrisen, og den ble en global økonomisk krise. Farlig, veldig farlig. Dessverre kan det skje igjen. Jeg sover urolig for tiden.
