Sang gir oss en forsterket fellesskapsfølelse, er en tradisjonsbærer og skaper positivt lim mellom mennesker. Musikk engasjerer, og til dels sterke følelser settes i sving.
Tekst: Thorstein Selvik
Julesangene har vist seg slitesterke opp gjennom årene, for ikke å si århundrene. Danske og norske prester stod for flere av de religiøst betonte sangene, mens «På låven sitter nissen» og «Jeg gikk meg over sjø og land» er gode eksempler på folklore og nedarvete sangskatter til stor glede for store og (særlig) små.
«Du grønne, glitrende tre» er en slags symbiose av folkloristisk og religiøs påvirkning. En fin sang det også. «Det lyser i stille grender» er en favoritt hos mange blant julesangene. «Deilig er jorden» er jo selve kongen (eller dronningen) av alle julesanger, men den brukes jo noen andre ganger i løpet av året også (blant enkelte).
[PostBlock id=509]
Julesangene gir seg i hvert fall ikke, vi liker å synge dem. Særlig på julaften selvsagt, og selv om de holder seg i trommehinnene til godt ut i januar og alle juletrefestene, er det særlig på julaften at magien med julesangene slår inn. På julaftengudstjenesten, smekk fullt i tre forestillinger, så vel som under akevitt- og pinnekjøttgulpende juletregang etter julemiddagen, men før gavene åpnes; nesten uutholdelig for enkelte små å gå rundt juletreet og se på pakkene under treet.
Men julesangene ruler. Synges skal det, og sangene holder stand. Sang gir oss en forsterket fellesskapsfølelse, er en tradisjonsbærer og skaper positivt lim mellom mennesker. Musikk engasjerer, til dels sterke følelser settes i sving. «Sangen gir reisning» er et motto blant de morsomme Svæveru’-koristene på Norges Handelshøyskole. Dem om det. Sang reiser mange slags følelser.
Bergensmagasinets utmerkede journalist par excellence, Magne Fonn Hafskor, og jeg har i flere år arbeidet i en musikkjury som hvert halvår publiserer de beste sanger eller musikkalbum i ditten eller datten kategori. Listene har i mange år vært trykket i juli og desember i kultur- og businessavisen Dagens Næringsliv – til stor glede for leserne (noen har også blitt sure).
I fjor jul var det de 200 beste «one hit wonders» som var listen, med Sam Phillips og «Sea Of Love» på topp, mens i juli i år var det de 150 viktigste hiphop-album – med Public Enemy og «Fear Of A Black Planet» på første plass. Da ble det som vanlig bråk med hudfletting av listen av selveste kulturredaktøren i Dagsavisen, tilsvar fra meg og hissig debatt på NRKs Dagsnytt 18.
Mitt inntrykk var at man mente at kun svartkledde, nærmest akkrediterte musikkjournalister i hovedstaden, skulle ha monopol på å skrive om hiphop i Norge. Bergensere skulle stort sett holde seg unna, følte nok jeg. En opphisset medieperson fra Oslo skrev i Dagens Næringsliv for noen år tilbake at han var dritt lei Thorstein Selvik, «basunen fra Bergen og hans musikklister». Men det aller verste var at han, mediemannen, ikke var invitert med i juryen. Det var nærmest ikke til å leve med.
Synges skal det, og sangene holder stand.
Jeg tar dette som tegn på at musikk, sang og spilling engasjerer. Vi lager ny liste i Dagens Næringsliv til denne julen også, kjempegøy! Måtte skjellsordene hagle i Tigerstaden!
Hva har dette med julens salmer og sanger å gjøre? Jo, sang og musikk har avgjørende betydning for å definere oss – hvem vi er, og hvem vi tilhører. God jul!
