Morrissey hater den britiske kongefamilien, alle i nyhetsmedia, hele verdens kjøttetende befolkning, og hver eneste stavelse i ordet Skandinavia. Han er verdens mest elskelige artist.
Det har skjedd noe med verden i løpet av denne sommeren, der agurknyhetene ble fortrengt av en rekke blodige terrorhandlinger. Kanskje ikke så merkbart i folks hverdag, men påminnelsen er tydelig når en britisk verdensstjerne gjør seg klar til å innta Grieghallen.
Når frykten overtar
Publikum blir bedt om å åpne vesker og vise frem innholdet, før de blir varsomt kroppsvisitert av vakter som er tydelig ukomfortable med oppgaven. Ved presseinngangen blir vi spurt om vi har med oss noe farlig. «Bare meg selv» kommer det eplekjekt fra en av fotografene, en spøk som vakten ikke finner særlig morsom.
Listeplasseringene oppnås gjerne mer i kraft av navnet – og lytternes nostalgiske lengsel etter mer The Smiths-magi.
Innenfor er konsertens mest bisarre del i full gang; en avspilling av «høydepunkter» fra Morrisseys gamle VHS-opptak av klassiske filmscener og tv-sendte konserter (blant annet med Sex Pistols og New York Dolls). «E’ vi klar?» roper en utålmodig publikummer. Straks etter blir han bønnhørt idet videoklippene avløses av en monumental trommesolo.
Morrissey, elegant i rød silkeskjorte og med tilbakestrøket hår, åpner så med solokarrierens debutsingel Suedehead, der teksten ikke er rettet mot publikum, men om en plagsom ex-elsker: «Why do you come here / When you know it makes things hard for me?» Det kan også være at den handler om tiden med The Smiths, siden han på slutten av sangen innrømmer at «it was a good lay».
«60 år med diktatur»
«Hopefully, this song will cure your insomnia» sier han etter at applausen har lagt seg, og gir oss Alma Matters, der han blant annet refererer til den britiske filmklassikeren A Taste of Honey (NB: nyutgis på blu-ray 23. august). Ingen stor låt, til tross for at den nådde 16. plass på de britiske singellistene i 1997, men helt klart et bra sted å varme opp stemmen.
Det britiske establishment oppfatter han nok som en slags moderne Robin Hood; en uforutsigbar og ustoppelig karakter som de både frykter og beundrer.
Det samme gjelder for You Have Killed Me, som også har med filmreferanser – blant annet til den myrdede italienske filmregissøren Pier Paolo Pasolini og hans debutfilm Accatone. Heller ingen stor låt, slik det er med veldig mye av Morrisseys solomateriale. Det er langt mellom de store høydepunktene, og listeplasseringene oppnås gjerne mer i kraft av navnet – og lytternes nostalgiske lengsel etter mer The Smiths-magi.
Et annet moment er selvfølgelig alle hans krasse, og noen ganger svært kontroversielle, spissformuleringer, enten han går i rette med kjøttspisere, media og politikere eller med den britiske kongefamilien («en feiring av 60 år med diktatur» sa han til Stephen Colbert i 2012, på spørsmål om hva han syntes om dronning Elizabeth IIs diamantjubileum). Det britiske establishment oppfatter han nok som en slags moderne Robin Hood; en uforutsigbar og ustoppelig karakter som de både frykter og beundrer.
Sterke scener
Under The World Is Full of Crashing Bores vises et bilde av Prins William og Kate Middleton, mens han synger om kjendiser som er «thicker than pig shit / Nothing to convey / They’re so scared to show intelligence / It might smear their lovely career».
Det underliggende politiske budskapet er sterkere i Ganglord, som flankeres av sjokkerende videoer av politivold (blant annet hvordan sittende kaliforniske studenter sprayes med pepperspray (18. november 2011) og amatøropptaket som viser mordet på den fargede Walter Scott 4. april 2015); mens vi under kveldens eneste The Smiths-låt, Meat is Murder, eksponeres for grusomme og hjerteskjærende scener fra slaktehuset.
Morrissey snur seg mot videoen mens han synger, som for å tvinge blikket vårt mot de grufulle bildene.
Vi får se hvordan dyr blør ihjel under halal- og koscher-slakting, hvordan kalver får svidd av hornene og hvordan nyklekkede hanekyllinger kjøres rett i kjøttkvernen. Morrissey snur seg mot videoen mens han synger, som for å tvinge blikket vårt mot de grufulle bildene. Selv snur jeg meg bort, i likhet med store deler av publikum, og lar musikken skylle over vår dårlige samvittighet. «Hva er din unnskyldning? Kjøtt er mord» står det på skjermen etterpå.
– BBC, CNN and all these horrible people
Piskingen fortsetter med World Peace Is None of Your Business, tittelsporet fra hans siste langspiller. «The videos on the news can’t keep up with the internet. They are completely useless. BBC, CNN and all these horrible people» sier han, før den sterkt samfunnskritiske balladen åpner med didgeridoo og store trommer. «The rich must profit and get richer / And the poor must stay poor / Oh, you poor little fool oh, you fool / Each time you vote you support the process» synger han.
Kiss Me a Lot er kveldens andre høydepunkt, med medrivende refreng og et bra mellomspill med gitar og knusende trommer.
Totalt får vi syv sanger fra det relativt ferske albumet, blant annet Staircase at the University. Denne kom tidlig i settet, og var kveldens første store høydepunkt (komplett med tøff spanskinfluert akustisk gitarsolo fra Gustavo Manzur) – til tross for den (i god Morrissey-stil) dramatiske teksten om en student som kaster seg ned universitetstrappen etter farens strenge krav: «If you don’t get three A’s / You’re no child of mine and as far as I’m concerned, you’re dead».
Kiss Me a Lot åpner med en vrengt gitarsolo. Dette er kveldens andre høydepunkt, med medrivende refreng og et bra mellomspill med gitar og knusende trommer. Balladen Istanbul seiler også forbi, uten å etterlate så store spor (det ligger nok en trist historie begravet et sted her, men jeg tror ikke helt på Morrisseys klagende «oh, what have I done»).
Sarkastisk om Skandinavia
The Bullfighter Dies viser at Meat is Murder-logikken fortsatt gjelder i Morrisseys univers. På videoskjermen bak bandet vises her et bilde av en okse som står triumferende over en liggende tyrefekter, med flere spyd stikkende ut av ryggen. «The bullfighter dies / hooray» går teksten.
«That was sarcasm», legger han til, tydelig skuffet over at publikum ikke reagerer.
Også Norge får passet påskrevet. Sannsynligvis er det hval- og selfangsten som irriterer ham mest, budskapet er ihvertfall krystallklart: «I was bored in a fjord / And I curse the heart and soul / Of Scandinavia / Let the people burn / Let their children cry and die». «I was asked to play this» sier han etterpå, uten at publikum går bananas. «That was sarcasm», legger han til, tydelig skuffet over at ingen reagerer.
Responsen er mye bedre på låter som I’m Throwing My Arms Around Paris og klassiske Everyday is Like Sunday. På førstnevnte er det nok med en halv takt før alle hender er i været (han tar seg tid til å håndhilse på noen av de som står fremst ved scenen, og bandet gis rom til å briljere både med en vakker klarinettsolo og brennende gitar), mens sistnevnte får hele salen til å synge med, og høster enorm applaus.
Eksistensialisme i en poptekst
Så får vi I Will See You in Far-Off Places, kveldens tredje (og beste) høydepunkt. Den åpner med østlige klanger (minner litt om Led Zeppelins Kashmir), og har et fyldig og mektig lydbilde. Gustavo Manzur skaper litt Los Lobos-stemning med å hente frem trekkspillet, mens teksten går rett inn i store eksistensielle spørsmål som hva et menneske er, hvorfor vi er her – og hva vi gjør med verden. Den slutter med et tungt slag på en stor gong, som ellers står ubrukt det meste av konserten.
Han river av seg skjorten, tørker svetten med den, før han svinger den rundt, og kaster den ut til publikum.
Konserten rundes av med Oboe Concerto, nok en ballade fra World Peace Is None of Your Business. «All the best ones are dead» synger han (en tekst som virker ekstra aktuell i år), med nydelig klarinettspill (eller obo?) fra Boz Boorer og en trommesolo med tung ekkoeffekt. «Round, round rhythm of life goes round» avslutter han, og går av scenen.
Det er selvsagt ikke over. Et kort minutt, og han er inne igjen. Enorm jubel. Han stiller seg opp, med ny skjorte, denne gangen svart, og gir oss to låter fra You are the Quarry (2004). «Open your heart and you see someone» synger han, river av seg skjorten, tørker svetten med den, før han svinger den rundt, og kaster den ut til publikum.
Håndhilser på publikum
Han går av scenen igjen, og lar bandet fullføre låten. Like etter er han tilbake, nå iført en svart dressjakke. «Thank you», sier han, og gir oss den delvis selvbiografiske comeback-singelen fra 2004; Irish Blood, English Heart:
«There is no one on earth I’m afraid of / And I will die with both of my hands untied» lover han, før han kommer med nok en tirade mot det britiske systemet: «I’ve been dreaming of a time when / To be English is not to be baneful / To be standing by the flag not feeling shameful / Racist or partial».
En overentusiastisk publikummer klatrer opp på scenen, men blir umiddelbart lagt i bakken av vaktene. Morrissey merker det knapt, og tar en ny runde der han håndhilser på publikum. Hele salen synger nå med, og fortsetter med det en stund etter at Morrissey har jogget av scenen.
En overentusiastisk publikummer klatrer opp på scenen.
Det var stort å se Morrissey live i Bergen, og det er gledelig at både stemme og sceneopptreden fortsatt holder mål. Det eneste som trekker ned, er låtutvalget. Innimellom alle one-linerne og sarkasmen sitter en låtsnekrer som sliter med å få frem hooksene som setter seg på hjernen, slik fansen var bortskjemt med fra hans forrige band, The Smiths. Bortsett fra det, bevares. Dette var en feststund fra ende til annen.
Morrisseys band:
Boz Boorer (gitar, klarinett), Jesse Tobias (gitar), Mando Lopez (bass), Matthew Ira Walker (trommer, perkusjon), Gustavo Manzur (tangenter, trekkspill, didgeridoo, spansk gitar).
Dette spilte de:
- Suedehead (Viva Hate, 1988)
- Alma Matters (Maladjusted, 1997)
- You Have Killed Me (Ringleader of the Tormentors, 2006)
- Ganglord (B-side, 2006)
- Speedway (Vauxhall and I, 1994)
- Staircase at the University (World Peace is None of Your Business, 2014)
- Have-A-Go Merchant (B-side, 1995)
- I’m Throwing My Arms Around Paris (Years of Refusal, 2009)
- World Peace Is None of Your Business (World Peace is None of Your Business, 2014)
- Kiss Me a Lot (World Peace is None of Your Business, 2014)
- Istanbul (World Peace is None of Your Business, 2014)
- Meat Is Murder (The Smiths: Meat is Murder, 1985)
- It’s Hard to Walk Tall When You’re Small (B-side, 2004)
- Everyday Is Like Sunday (Viva Hate, 1988)
- The Bullfighter Dies (World Peace is None of Your Business, 2014)
- Scandinavia (bonusspor fra World Peace is None of Your Business, 2014)
- All You Need Is Me (Years of Refusal, 2009)
- The World Is Full of Crashing Bores (You are the Quarry, 2004)
- Jack the Ripper (B-side fra Your Arsenal-singelen Certain People I Know, 1992)
- I Will See You in Far-Off Places (Ringleader of the Tormentors, 2006)
- Oboe Concerto (World Peace is None of Your Business, 2014)
- Let Me Kiss You (You are the Quarry, 2004) (encore)
- Irish Blood, English Heart (You are the Quarry, 2004) (encore)
Diskografi:
- 1988 Viva Hate
- 1990 Bona Drag (samle-CD)
- 1991 Kill Uncle
- 1992 Your Arsenal
- 1993 Beethoven was Deaf (live)
- 1994 Vauxhall and I
- 1995 World of Morrissey (samle-CD)
- 1995 The HMV / Parlophone Singles 1988-1995 (3xCD-boks med alle singlene og b-sidene)
- 1995 Southpaw Grammar
- 1997 Maladjusted
- 2004 You Are the Quarry
- 2005 Live at Earls Court (live)
- 2006 Ringleader of the Tormentors
- 2009 Years of Refusal
- 2009 Swords (samle-CD)
- 2014 World Peace Is None of Your Business
