STRØK OG STEMNINGER: Badstue er blitt poppis. Ja, så heftig er det at Pernille Sørensen i Nytt på Nytt uttalte at hun ikke kunne se det nye Munchmuseet bak alle badstuene som poppet opp i Oslo. Moten har truffet Bergen også. Fløibanen har en stund hatt bading i Skomakerdiket. I én uke ble tilbudet bygget ut med badstue ved Skomakerdiket.
Der bestilte Bergensmagasinets utskremte badstuen for en time. En opplevelse for livet, skulle det vise seg. Før var badstue mest forbundet med tause, finske menn med vodkaflaske i hånden. I mine russiske Banha er herreavdelingene mye større enn dameavdelingene. Og som Davy Wathne en gang sa det om gamle Sentralbadet; der hadde du de faste gamlingene som vasket seg langsomt.
Med fare for lårhalsbrudd og brist i ribbein forserer vi oss forsiktig bort til og rundt Skomakerdiket.
Nå er de nye lekre badstuene blitt damenes hovedarena. Sammen med helårsbading. Om dette er så sunt som myten tilsier vil avstanden i levealder mellom kvinner og menn øke i årene som kommer. Men, jeg våger meg på å bestille en time. Da viser det seg at byens damer har revet bort nesten alt av timer.
Mine tanker om en romantisk badeaften i Skomakerdiket må byttes ut med den første formiddagstimen en fredag. Fløibanens salgs- og markedssjef, Linn Lindebjerg Halstensen, bekrefter at det blir fyr i badstuen og suppe i varmestuen. Vi er solgt og den glade gaven kan brettes ut i heimen.
reGN pÅ IS TuNDraeN
Vi tenkte å gå opp og ta banen ned. Det blir en glemmesak når fredagen rinner med tidenes regnskyll ned på fra før såpeglatt is og våt snø. Vel kunne vi plukket fram fjellbestigningsutstyret for å forsere speilblank og våt is opp hele Tippetue, men banen begge veier er et bedre valg denne dagen.
Vi ankommer en smule våt Øvre Stasjon. Utsikten er ikke noe å betale for i dag. Men for oss som har sett byen før er tåkehavet og regnet trolsk. Og vi får definitivt et godt alternativ til tussmørket. Med fare for lårhalsbrudd og ribbeinbrist forserer vi oss forsiktig bort til og rundt Skomakerdiket.
Belønningen for å ha trukket et ganske dårlig værlodd er at vi får Skomakerdiket, ja hele byfjellene for oss selv. Kun delt med vertinnen Linn Lindebjerg Halstensen. Hun tar imot i stuen, lar oss skifte og orienterer om bekvemmeligheter og litt om sikkerhet.
Hele området rundt Skomakerdiket er en trolsk scene i tåken. Om det er Kittelsen vi opplever eller Bernhard Borges «De dødes tjern» vites ikke. Det spiller uansett på hele vårt register av følelser.
maGISk TØNNebaDSTu
Med våt snø til over fotsålene forserer vi den korte stykket bort til tønnebadstuen som Fløibanen har leid for en uke. Det er magisk når vi midt i den fuktige snø- og isplaneten plutselig ser inn vinduet til et trivelig, trehvitt rom, med panoramautsikt mot vannet gjennom vinduet på motsatt side.
Her skal åpenbart ikke far drikke vodka og spille finsk TV teater, men derimot komme ut som en vannfylt, energifylt og vitaminfylt bedre utgave av seg selv.
Badstuen er kompakt med lavt, buet tak og blir fort varm. Inne er det håndterlige forhold med 80 grader og lav luftfuktighet. Vi har en time og vil kjøre på dette milde nivået i første del. Bokstavelig talt varme opp. Vi tiner og tørker ut etter den kalde, fuktige ankomsten. Blir glade og yre, på en måte energisk avslappet. Ja, det er en selvmotsigelse, men det er mange gode følelser.
Kjæresten har tatt med både vann og en XS-power drink, som er noe lavkarbo med hauger med naturlige vitaminer, pluss fra alt fra ginseng til bær. Her skal åpenbart ikke far drikke vodka og spille finsk TV teater, men heller komme ut som en vannfylt, energifylt og vitaminfylt bedre utgave av seg selv. Det er uansett bedre å føle seg slik enn badstubrisen klokken 12 på formiddagen.
uGG – SÅ baDeT vI
Vi bestemmer oss for at all den kule energien må tas ut i en frisk avrivning. Jeg har jo i flere år sett at halvparten av mine kvinnelige Face- book-venner dypper kroppen i naturlig, kaldt vann året rundt. Jeg har tatt innover meg at noen beskriver dette som somatisk medisin og andre går på det psykiske. Der skal det pustes og konsentreres og en skal være tilstede i sin egen mindfulness.
Jeg må da innrømme at under isbading ved finske og russiske badstuer, ved fjellbad og i anledning det første badet i fjordene her hjem- me har jeg vært mer en vikingkriger. Gått i krigen med det kalde vannet, vunnet over både kulden og feigingene som ikke tør. Vært en im- ponerende bader.
Akkurat denne dagen, når slippersene fra Brasil – av merket Havaianas – havner under en desimeter iskaldt slaps er selv en badstuvarmet kropp ikke i meditasjonshjørnet. Det river såpass i beina at første runde blir en hurtig heltedupp. Dette forsterkes av at regnet har skapt overvann på isen og at badehullet med stige ikke er trygt. Da må vi over i elveosen, som har to fine kulper. Men våken blir vi, før vi haster inn igjen i badstutønnen.
varmrØkT kJÆreSTepar
Etter dukkerten er vi klare for litt varmrøking. Vi kjører på med både vann og ved. Nå er det tåke både ute og inne og ilden fra ovnen tar det hele fra magisk til spektakulært. Kjærest- ens russiske gener kommer til overflaten. Nå skal det slås og klaskes litt. Jeg ligger meg flat ut og får stimulert blodsirkulasjonen først framme og så bak. Så bytter vi roller.
Vi må supplere vannflaskene, for vi skal jo varmes og dampes, men ikke tørkes. Nå er en tur ut i snø- og skoddeheimen et must. Himla du så deilig det er da vi står utenfor badstuen og kroppene våre damper og kjøles vart på overflaten. Det blir en ny og mye grundigere dupp i elvekulpene. Nå føler vi mer på det medisinske og mindfulness.
Nu kJØr vI
Jeg kjører litt viking-finsk-russisk helteavslutning. Temperaturen får stige igjen etter siste kuldesjokk, og så kjører jeg på med vann.
Vi tenker at nå skal det kjøres på i siste økt. Teorien er nå at vi først skal fyre opp en varm og tørr badstue også «sjokke» den fuktig. Jeg er mest hardcore av oss og skal få en gloheit finale alene. Vi beveger oss i temperaturer på 100 pluss. Så heller jeg på litt vann, leker «bademeister» og sirkulerer luften med håndkleet som vifte.
Zhanna tåler dette en stund før hun søker asyl i den tempererte Skomakerstuen. Jeg kjører litt viking-finsk-russisk helteavslutning. Temperaturen får stige igjen etter siste kuldesjokk, og så kjører jeg på med vann. Vi har jo holdt oss til de tre tradisjonelle rundene som blant annet ligger i den russiske badetradisjonen. I de rustikke 150 år gamle folkebadene jeg går i både i Moskva og langt ut på de russiske slettene er symbolet for at du har tatt hardt nok bad at du får marmorert mønster på huden. Her hjemme ser vi det helst på barn som har så høy feber at de kommer inn på barneklinikken.
Nå er jeg uansett marmorert. Hadde jeg levd for noen hundre år siden med kyrne og sauene vegg i vegg med kjøkkenet hadde jeg også kvittet meg med lopper og lus.
afTer SauNa parTY
Jeg setter meg på benken på terrassen til Skomakerstuen. Langsomt kommer overflate- temperaturen nedover. Nå jakter jeg ikke sjokket. Og nå kan jeg tilfredsstille alle mine yoghurt- og yogavenner. Nå er jeg i en tilstand av vektløshet der tiden står stille. Når svetten stopper er det akkurat som skogen og den friske fuktige tåkeluften siver inn i meg. Jeg blir ett med naturen. Om jeg er en brusende elv, et stille vann i tåken, en bjørk eller en saktevokst furu vet jeg ikke. Men jeg er absolutt og helt en del av og på bølgelengde med naturen.
MEN: Jeg er jo ikke på en holistisk alene-reise. Så da må jeg våkne til og komme meg inn i stuevarmen. Der venter en herlig mottak- else. Med i pakkeprisen er det en måltidspakke. Vi får en nydelig gresskarsuppe.
Den er flankert med gulrot ciabatta fra en bedrift som utnytter ukurant gulrot for vanlig salg. Altså både meningsfylt og deilig. Vi drikker mye vann, men jeg nyter også en brus i Blåmann- og Rødhette-serien fra Arna Brus-fabrikk. Disse skal jo ta inn smaker fra naturen her oppe. Og for en kar som hadde en gammel tante av sin far i Nordfjord så det ikke bli feil når vi får stekte sveler. Vi føler nær sagt at englebruset og harpemusikken går gjennom rommet. Og hele tiden med naturen i panoramavinduene.
12 000 km-ServICe
Vi er alene med vertskapet og kan la flere plagg langsomt komme på kroppen etterhvert som svetten slipper taket. Nå er vi hver for oss og sammen åpenbart rehabilitert fra hverdagens kjas og mas. Vi driver jo en felles familiebedrift hjemme, viss oppgave er å bringe tre barn til og fra aktiviteter, lege, tannlege, skole og barnehage, i tørre rene klær, med tid for å takle trassalderens ti daglige streiker, og stimulere til innbyrdes lek og stanse krangel, og tilføre digital kompetanse, men hindre for mye skjermtid og sikre riktig ernæring seks dager i uken, og handle akkurat passelig med lørdags- godteri, med mer, med mer.
Og innimellom dette skal vi både pleie oss selv og parforholdet. Når vi sitter og smiler til hverandre nyforelsket og tilfredse på Fløibanen nedover til vår lokale stasjon i Proms gate så vet jeg at denne opplevelsen burde alle travle småbarnsforeldre fått på blå resept. Jeg har registrert at flokker med venninnegjenger med voksne barn er kjempeflinke til å helårsbade, nær sagt en gang i uken.
For mitt vedkommende må jeg si at kjærestepar i tidsklemmen mellom småbarn, jobb og alt mulig også bør finne sine plasser i den nye badetradisjonen. Vi behøver noen som dytter oss inn i opplevelsen ved å gjøre terskelen lav. Slik sett hyller vi Fløibanen som arrangør som gjorde min lille gave til oss lett tilgjengelig. Med bane, litt brus og mat og badebetaling har vi vel svidd et laken eller der omkring. Det er en billig pris for å smøre et ektepars velvære og samhold.
Jeg tenker på Thor Brekkeflats ord ved vielsen på tuften til Kristkirken på Festningen: Alle par må inn til periodisk kilometerkontroll og service.
