BERGEN SLIK DET VAR – DEL 5: Å ha et «land» å reise til ga status. Da slapp vi å reise på feriekoloni, en ferie som sikkert var alle tiders, men vi hørte mange rykter om gutter som rømte, og om streng disiplin. Nei, vi kunne reise til Solåsen i Sunnfjord; en kjempestor gård med løe, fjøs, stabbur, utedo med tre seter og et fint hus å bo i. Ute på tunet kaklet høner omkring, burhøns var ikke oppfunnet. Og solen skinte, det var alltid sol på Solåsen.
Tekst: Knut Corneliussen
LES TIDLIGERE KAPITLER HER
Å reise til Solåsen var en spennende dagstur. Først måtte vi gå ned på kaien til Sognebåtene. Der lå DS Firda og ventet på oss; et dampskip bygget i 1900 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane.
Skipet gikk i lokalrute i Sogn og Fjordane frem til 1960, og var en stor fjordabåt med elegante linjer som understreket styrke og trygghet. En stor skorstein med rød ring rundt viste alle andre båter at her kom en kraftkar.
Både eksteriør og interiør var preget av stil og eleganse. Dette var noe ganske annet enn de små fjordabåtene, som Oster, Masfjord, Kvarven, Haus og andre småbåter på vei til strilelandet. I dag er jeg villig til å innrømme at også disse var flotte, men den gangen ble de ikke helt godtatt som skikkelige båter.
NORDOVER MOT EVENTYRET
På kaien var det et yrende liv. Folk fulle av ferieforventninger strømmet ombord. Forut ble båten fylt av gods som skulle til Sogn og til Sunnfjord. Bommen ble svingt ut over skipssiden, en stor krok ble senket ned og store nett fulle av sekker og kasser ble lastet ombord. Var hivet tungt, kjente vi båten legge seg over til siden.
Spennende var det når en hest skulle ombord. En seilduk ble festet under magen til hesten, og så ble den heist ombord med beina dinglende i luften. Hestene, det var alltid fjordinger, hang pent og pyntelig til de var vel ombord. De var vel paralysert av skrekk.
Et slag med skipsklokken, deretter mange raske slag fulgt av et slag til slutt, fortalte at båten nærmet seg avgang. Forventningen steg. En stund etter kom to slag med de samme raske slagene etterpå og to slag til slutt. Da måtte alle som ikke skulle være med gå på land.
Noen minutter til gikk, og det hele gjentok seg, men denne gangen med tre slag først og sist. Da ble landgangen fjernet, trossene løsnet fra kaien og vi var underveis.
Samtidig la mange andre båter ut fra andre kaier, og som en konvoi gled vi ut over Vågen. Farten økte i vennskapelig kappestrid, litt roligere forbi Skolten, for der var det av og til fartskontroll (fartsgrense: 5 knop), og så stevnet vi nordover Byfjorden mot eventyret.
«DAR KJEM DAMPEN»
Reisen gikk gjennom Nordhordland og Sogn, med det flotteste landskap som tenkes kan. Her var det holmer og trange sund; noen steder skulle en tro det var umulig å komme frem. På kaiene ble båten hilst velkommen av hele lokalbefolkningen. «Dampen» var et kjært innslag i dagliglivet.
På kaiene ble båten hilst velkommen av hele lokalbefolkningen. «Dampen» var et kjært innslag i dagliglivet.
På dekk og i salonger satt forventningsfulle og ferieglade mennesker. På 1. klasse satt folk i elegante salonger med dype skinnstoler, palisander på veggene (jeg vet at det heter skott på båter) og teppe på gulvet. Vi hadde selvfølgelig ikke adgang hit, men jeg lurte meg inn likevel.
På 2. og 3. klasse var det adskillig mer livlig. Her satt «vanlige» reisende med pakker på alle kanter. Diskusjonene gikk livlig, og med kjennermine ble steder og andre båter kommentert. De som ikke fant seg sitteplass, fant små krakker som kunne slås ut – med FSF innvevd på setet. Skulle gjerne hatt fatt i en slik krakk i dag.
Det mest spennende stedet ombord, var maskinrommet. Her kom jeg meg aldri ned, men det var en opplevelse å stå og se ned leideren til maskinen. En deilig varm lukt av olje steg opp, og en rytmisk dunking og hvesing kom fra maskinen. Maskinrommet var stort, og maskinistene gikk rundt med oljekanner og tvistdotter og kontrollerte at alt gikk som det skulle. Og hele tiden pusset og gnikket de på maskinen, slik at den alltid så blank og fin ut.
Dampmaskinens rytmiske dunk presset Firda med sine 500 brutto tonn gjennom sjøen med en marsjfart på 12 knop. Akslinger gikk rundt og ventilarmer gikk opp og ned, og hele maskinen (119 HK) lyste av kraft og trygghet. Ikke vet jeg hva slags hestekrefter dette var; en 120 HK motor klarer i dag å få en middels stor lystbåt på 4-5 tonn opp i samme farten.
FRA «FULL FART» TIL «SVÆRT SAKTE»
Hver gang vi nærmet oss et stoppested eller kjørte gjennom et trangt sund, kom der kraftige pling fra maskinrommet, og på en søyle beveget det seg en arm. Armen pekte på en skala, og gikk fra «full fart» til «halv fart» og videre til «sakte» – og noen gang helt ned til «svært sakte». Maskinistene trakk i spaker og sveivde på hjul og maskinen satte langsomt ned farten.
Men hele båten måtte undersøkes, og jeg og andre gutter krøp høyt og lavt for å bli kjent med alt. Og hele tiden gled Firda nord gjennom leden mot det ukjente. I Alverstraumen gikk strømmen noen ganger så sterk at båten nesten stoppet opp, hvis strømmen gikk imot. Noen av sundene videre var så trange at vi nesten kunne ta på fjellet på hver side.
På vei inn Sognefjorden samlet mor og far sammen pakker og unger, og der – der var Vadheim, hvor vi skulle i land.
Over Fensfjorden kunne havdønningene komme veltende, og noen passasjerer fikk en merkelig farge i fjeset. «Pøh, sjøsyk over Fensfjorden». Vi passerte Mjømna og kom ut i Sognesjøen. Også her kunne bølgene ta godt. Så ble kursen lagt inn gjennom Sognefjorden. Underveis stoppet vi ved små kaier hvor folk kom strømmende for å være med på dagens høydepunkt.
Ja, noen ganger stoppet vi til og med midt på fjorden. En robåt kom inntil, og folk ble heist ned. På vei inn Sognefjorden samlet mor og far sammen pakker og unger, og der – der var Vadheim, hvor vi skulle i land.
TIL GÅRDS MED HEST OG KJERRE
Bussen sto klar, ja noen ganger ble vi møtt med hest og vogn. Stakkars hest, det var lang vei.
Langsomt gikk ferden opp gjennom Ytredalen, over den gamle steinbroen, som i dag er en kjent severdighet, til krysset mot Bygstad like før Sande og videre mot en liten bygd som heter Sygna. Å møte en bil var en sjeldenhet. De vi møtte underveis var helst andre med hest og vogn og folk som gikk langs veien.
På Sygna lå Landhandelen med stor L. Men vi skulle ikke handle. Herfra måtte vi gå, hvis ikke små barneføtter ble så trøtte at de fikk hvile på hestevognen.
En smal bygdevei tok av til venstre opp langs en elv. Vi passerte store fosser før vi var oppe på flaten. Grinder måtte åpnes og lukkes, men endelig, der møtte vi de første kjente. På trappen til et gammelt hus sto søstrene Haldis og Asbjørg med sin gamle mor Anna og vinket til oss. Veien gikk videre gjennom den første Solås-gården, her bodde Lasse med familien.
Og så så vi opp til «vår» gård. Gården lå praktfullt til oppe i lien. Markene lå badet i sol, og lenger bak var storskogen med sin litt skremmende tiltrekning. Det duftet av gress og skog. Veien opp til tunet gikk forbi verdens største ripshage, og deilige rips førte til mye kløe på nellene de første dagene. På tunet sto Anton og Oline og tok imot oss med trygge og gode smil sammen med familien.
Trøtte var vi nok etter den lange turen, hele dagen gikk med. I dag tar vi turen frem og tilbake som en liten søndagsutflukt. Men sjarmen, den er forsvunnet underveis.
Der var Hermod, odelsgutten, og Ola, som ble min venn på Solåsen og viste meg alt fra fjøs til ørretelven. Kjellaug som var eldstejenten og budeie, og den blide og koselige Liv, som jeg alltid har hatt et godt øye til. Vi ble vist inn på rommet vårt hvor sengene hadde fått ny, rein halm. Trøtte var vi nok etter den lange turen, hele dagen gikk med. I dag tar vi turen frem og tilbake som en liten søndagsutflukt. Men sjarmen, den er forsvunnet underveis.
MORGENSTEMNING
Mat og drikke måtte byfolket få før det ble snakk om å legge seg. Og maten, den var et eventyr i seg selv. Hjemmelaget brød (stekt i vedkomfyr), smør, egg og kjøttpålegg. Kanskje ikke dagens barn synes at det er så fantastisk, men for en gutt i en tid med vareknapphet, og hvor kjøtt stort sett var noe vi hørte om, var det som å komme til himmelen.
Ja, kanskje det ikke hadde vært så dumt om himmelen var lik Solåsen, jeg foretrekker det fremfor gullgater. Mette både på mat og inntrykk sovnet vi i verdens deiligste senger med varm lukt av halm fra underlaget.
Kanskje det ikke hadde vært så dumt om himmelen var lik Solåsen, jeg foretrekker det fremfor gullgater.
Om morgenen våknet jeg. Jeg så opp i et ukjent tak og var omringet av ukjente lukter og lyder. Hvor var jeg? Kakling av høns fra utsiden av vinduet brakte meg raskt tilbake til Solåsen. Opp av sengen og bort til vinduet. Tunet lå badet i morgenlyset. Anton var på vei til verkstedet, eller kanskje det var utedoen? På tunet gikk hønene og leitet etter mat.
Like til høyre lå låven, stor og rød. For å komme inn i låven gikk der en bratt låvebro med små stokker spikret på tvers for at ikke hesten skulle gli. Under låven var fjøset, kun hesten bodde der nå, resten av dyrene var på seteren. Rett over tunet lå verkstedet, hvor seletøy og annet ble reparert.
Utedoen var bundet sammen med verkstedet, men den kunne jeg ikke se, for den var skjult av verkstedet. Og til venstre lå det mest spennende huset av de alle, nemlig stabburet. Det gikk an å gå under stabburet. Her var slipesteinen plassert, og en av oppgavene til barna var å sveive rundt slipesteinen når de voksne slipte ljåene.
50-100 meter lenger oppe i lien lå et gammelt hus med gress på taket. Her bodde Hans, en gammel mann syntes jeg, han var sikkert over 50 år. Hans var Oline sin onkel, ikke av de som hadde fått mest ulevert, men hadde sin plass i fellesskapet. På gården hadde han bodd hele sitt liv, dette var hans verden. Jeg husker han hadde en spesiell jobb, å sette nye tenner på rivene.
FLUEPAPIR OG DDT
Jeg listet meg ut av soverommet og kom ut i den store gangen. Til venstre lå kjøkkenet, et stort kjøkken med en varm vedkomfyr. Rett frem lå stuen. Den var mest brukt til fint, som på søndager.
Det var høytid å komme inn i stuen. En gammel gulvklokke tikket langsomt tiden av gårde. Pendelen svingte frem og tilbake som den hadde gjort i mange, mange år. Hver hele time sa den «ding, ding, ding» og fortalte hva klokken var. På en av veggene hang et spennende maleri av et stort St. Hansbål. Det var nok her jeg fikk sansen for Nikolai Astrup og for store gulvklokker.
Ned fra taket på kjøkkenet og i stuen hang det noen lange papirremser med en papphylse under. Papiret var innsatt med et seigt søtt stoff som tiltrakk seg fluer. Og fluene hang tett i tett fast i papiret. Noen hang fast med beina og prøvde forgjeves å forflytte en fot om gangen. Noen hang fast med vingene og hang og sprellet med beina. Den tidens utgave av barne-TV.
Fluer var det nok av alle veier, og jeg husker at jeg engang eksperimenterte med å kaste fluer bort på den rødglødende komfyren. De sprellet et øyeblikk – og så ble de stille. Kanskje angeren over dette er en av grunnene til at jeg i dag er pasifist.
Noen få år etter krigen kom der noen menn til gården. De hadde med seg sprøyter og sprøytet et pulver overalt, stue, kjøkken, soverom, fjøs og låve. Alt ble sprøytet, og vi måtte holde oss ute mens det pågikk. Et totalt ufarlig stoff ble vi fortalt, som skulle fjerne alle fluer en gang for alle. Pulveret het DDT. Fluene forsvant for en kort tid. I dag er giften fordelt i mennesker og dyr rundt på jorden. Ja, selv på polene kan man finne spor av DDT i dyr, og der har det aldri vært sprøytet.
HOPPING I HØYET
Dagene var travle med lek og arbeid. De minste av oss, og kvinnene, fikk utlevert hjemmelagde river og samlet sammen gress som skulle tørkes. Mennenes oppgave var å slå gresset med hånd eller med slåmaskin som var festet bak hesten. Traktor var ukjent, heldigvis. Gresset ble hengt opp på hesjer, som sto som lange levegger rundt på markene. Det duftet av tørt gress og høy.
Når gresset på hesjene var tørt, ble hesten spent for høyvognen. Vognen ble fylt med høy nesten opp til himmelen, og store lemmer ble satt på for å holde høyet på plass. Noen ganger ble jeg lempet oppi til slutt, og satt som en konge på toppen, mens høylasset ble kjørt til låven.
Etter arbeidsdagen kunne vi hoppe i høyet, utforske alle husene, prøve å fiske ørret i elven, leke gjemmespill på tunet eller gå og bade.
Hesten brukte alle sine krefter på å få lasset opp låvebroen, og vi var inne i den store luftige låven. Her ble høyet slengt ned i store binger. Når arbeidsdagen var over, var det gøyeste som fantes å hoppe ovenfra gangbroen og ned i høyet. Litt forsiktig først, men etter hvert ble hoppene dristigere og dristigere.
Midt på dagen var det «non», som tilsvarer det de fleste kaller «middag» (navnet kommer fra tidebønnen som ble bedt i klostrene kl. 15). Da ble alle som arbeidet på marken ropt inn til mat. Det ble dekket langbord i en stor sal i kjelleren på huset. Her var det hvite murvegger, og et stort trebord sto dekket. Og så fikk vi nysilt melk og flatbrød med skikkelig smør – og var vi heldige, sto rømmegrøten klar.
I rommet ved siden av sto en spennende maskin. Her kunne vi helle melk i på toppen, og når vi sveivet kom der fløte ut et rør og skummet melk ut et annet. Da jeg ble stor nok til å kunne lese så jeg navnet på maskinen. Alfa-Laval sto det med snirklete bokstaver.
Like nedenfor gården, helt i skogbrynet, lå to små gamle hus. På takene grodde det gress og små trær. En lav dør i det ene huset førte oss inn i en liten stue. Gjennom små glassruter kunne vi se ut på engen. På denne lille husmannsplassen bodde Inga og Ane på Rabben. Rabben var navnet på plassen. Så langt jeg oppfattet det, var de helt inkludert i fellesskapet på gården, og hadde det nok trygt og godt med sine ringe kår.
TRESETERS TOALETT
Som tidligere nevnt var det treseters do på gården. Her kunne vi sitte og prate sammen mens vi gjorde vårt fornødne. Eller vi kunne lese litt i alle ukebladene som lå der og gjorde nytte som dopapir når de var utlest. Alt vi gjorde fra oss endte nede i en stor gjødselkjeller, og ble senere brukt som gjødsel på gården. God ressursutnyttelse som vi burde lære av i dag.
Fra gjødselkjelleren steg en varm og litt tung lukt opp, men aldri gikk vi til at det luktet dårlig. Det var varmt og godt å sitte der om sommeren, men når snøføyken sto langs husveggene, må det har vært en kald fornøyelse å gå på do.
Det var alltid nok å gjøre for oss som var barn. Vi trengte ikke TV for å bli underholdt. Arbeidsdagen var trivelig, og etter arbeidsdagen kunne vi hoppe i høyet, utforske alle husene, fiske ørret i elven, leke gjemmespill på tunet eller gå og bade.
Skulle vi ha oss et skikkelig bad, var det ikke lang vei gå. Gjennom skogen gikk der en snarvei ned til hovedveien, og her rant Gaular forbi. Gaular ble mye breiere her. Det hadde dannet seg et slags naturlig basseng, og her badet vi i vann som sikkert ikke var varmere enn 12-13 grader. Gøy var det likevel.
Et hus vi aldri fikk lov til å utforske, var stabburet. Nøkkelen var godt forvart hos Oline, og godt var det. Jeg fikk lov å titte inn noen ganger, og her hadde det nok vært farlig for oss å slippe løs. Her hang pølser, skinker og baconsider. Ja, kanskje jeg har lagt litt på i fantasien siden, men jeg husker stabburet som den rene kjøttbutikken. Ikke rart at jeg en tid drømte om å bli bonde. Men ingen odelsjente meldte seg, så jeg ble i stedet en kjedelig lærer.
TIL SETERS FOR Å GJØRE SEG FETE…
Til seters reiste vi tidlig på dagen. Hesten var gjort klar med sin last og sto og trippet forventningsfullt. Den visste nok hvor den skulle. Sammen med mor og far og storebror Valter ventet vi på tunet til alle var klare. Vi var alltid en hel flokk når vi skulle til seters. Og så bar det i vei. Nedover veien med ripshagen på høyre side og markene på venstre. Et stykke forbi gården til Lasse gikk stien til venstre og inn i skogen. Herfra gikk det oppover hele tiden.
Husene var farget grå av regn og sol gjennom mange år, og på takene vokste lyng og trær. Setervollen var grønn og myk. Et lite stykke borte skinte det i et fjellvann fullt av ørret. Det hele var som et romantisk maleri.
Av og til åpnet det seg små glenner i skogen, og vi kunne se utover den praktfulle dalen. Men vi hadde ikke tid til å stoppe ennå, vi hadde et mål. Kanskje en liten stopp av og til for å ta med oss en bukett blåbærlyng med masser av blåbær på, kanskje en liten stopp for å drikke av den klare fjellbekken. Hvilken lykke, å kunne legge seg på magen i gresset, stikke hodet ned i klart og rent fjellvann og drikke seg utørst, mens klukkingen av bekken fylte hodet med musikk.
Kanskje det ikke var så langt til seteren som jeg husker det, men det var langt nok til at vi måtte ha oss én «skikkelig» hvil. Og naturen hadde vært så gavmild at den hadde lagt en hvilestein like ved stien. Her ble mat funnet frem, og der satt vi på hvilesteinen og så ut over verden, mens skiver med pølse og ost ble spist med stor glede.
Turen vår gikk videre, og ikke lenge etter var vi oppe på fjellet. Her gikk der mange stier på kryss og tvers etter dyrene, men alltid visste de voksne hvor vi skulle gå. Noen steder gikk stiene dype i gresset, andre steder var de nesten usynlige. Og så var vi der. To små seterhus, det ene var et fjøs til kyrne og i det andre holdt Kjellaug til.
Husene var farget grå av regn og sol gjennom mange år, og på takene vokste lyng og trær. Setervollen var grønn og myk. Et lite stykke borte skinte det i et fjellvann fullt av ørret. Det hele var som et romantisk maleri laget av Tidemand og Gude, selv om de var meg helt ukjent den gang.
…PÅ NYLAGET RØMMEKOLLE
Flott var det ute, men det beste var å komme inn på seteren. Her sto flere store, gamle treboller. Disse var fylt med melk flere dager før, og nå var melken tryllet om til den lekreste rømmekolle. Gul på toppen av et tykt rømmelag, og under en hvit fløyelsmyk surmelk.
Vi satte oss rundt det gamle trebordet. En rømmekolle ble funnet frem, med en skje ble det laget et mønster i rømmen, streker som gikk ut fra midten og dannet «kakestykker» på toppen.
Godt sosialt fellesmåltid, men kanskje ikke helt forenlig med dagens hygieniske standard. Pytt pytt, vi var alltid friske på landet.
Vi fikk hver tildelt vårt stykke, sukker ble strødd på og så begynte vi å spise. Skjeene ble varsomt satt ned i rømmen, skar seg gjennom den og ned i surmelken. Store munnfuller med en smak som et meieri aldri klarer å lage maken til. Aldri gikk vi over vår «grense», men når vi kom gjennom rømmelaget var det mer fritt frem. Godt sosialt fellesmåltid, men kanskje ikke helt forenlig med dagens hygieniske standard. Pytt pytt, vi var alltid friske på landet.
Etterpå hilste vi på kyrne, lekte litt på setervollen og nøt naturen slik som også barn kan gjøre det. Men solen vandret over himmelen og fortalte oss at det var på tide å tenke på hjemturen. Et siste vink til Kjellaug før vi tok fatt på veien ned igjen. Og veien ned var alltid lettere enn veien opp.
ET UBESKRIVELIG VAREUTVALG
En annen «dagstur» vi måtte ta var turen til landhandelen på Sygna. Samme veien forbi gården til Lasse, men nå fulgte vi landeveien som snodde seg videre. Forbi huset til Anna, nedover dalen med fossene på venstre side og helt ned til hovedveien. Her svingte vi til venstre og like etter var vi på Sygna.
Her var alt vi trengte og kunne komme til å trenge. Brød, mel, sukker, salt, øser, bøtter, blåbærplukkere, fluepapir, panner, sko, klær og fiskeutstyr.
For å komme inn i butikken måtte vi opp en trapp, og så kom vi inn i en butikk med et vareutvalg som var ubeskrivelig. Overalt var det varer. De hang på vegger og i taket, lå i skap, bak disken, foran disken og oppå disken. Her var alt vi trengte og kunne komme til å trenge. Brød, mel, sukker, salt, øser, bøtter, blåbærplukkere, fluepapir, panner, sko, klær og fiskeutstyr.
Her var det ingen som hadde hørt noe om det økonomiske i å begrense vareutvalget. Og butikken var et møtested hvor naboer med kilometers avstand kunne treffes og slå av en prat. Nå var det tilbaketuren som var lang, men til slutt så vi gården og visste at nå var det like før en deilig middag.
ELEKTRISK STRØM OG TELEFONTRÅD
På Solåsen var vi vitne til sivilisasjonens fremskritt. En sommer var det kommet strøm til gården. Vedkomfyren ble pensjonert sammen med parafinlampene. Nå var det elektrisk strøm. Ikke noen fordel for oss feriegjester, men det var nok et stort fremskritt for de som bodde der hele året.
Alle gårdene oppover i Solåsen hadde samme ledning, slik at når det ringte hos den ene, ringte det hos alle. Slik var det mulig å følge med på hva som skjedde.
Og en dag ble det strukket noen nye ledninger frem til gården. Nå var det telefonen som dukket opp. Ingen nummerskive, men en sveiv som satte oss i kontakt med en hyggelig damestemme. Alle gårdene oppover i Solåsen hadde samme ledning, slik at når det ringte hos den ene, ringte det hos alle. Slik var det mulig å følge med på hva som skjedde.
Alt har en ende, også somrene på Solåsen. Vi skulle gjerne vært der i en evig, varm og trygg sommer. Samtidig kjente jeg en lengsel etter gode kamerater i gaten og gledet meg til å fortelle om mine opplevelser. Aldri falt det meg inn at de kanskje var mer opptatt av å fortelle om sine opplevelser enn å høre på mine.
TILBAKE PÅ SOLÅSEN
Dalen med den store fossen var nok den samme, men fossen var slettes ikke stor. Var det her jeg engang hadde mareritt med tanken på å falle utfor og ned i det buldrende vannet?
En gang tok også barndommen slutt og det var mange år vi ikke reiste til Solåsen. Men som ung og nyforlovet fikk jeg anledning til å besøke gården sammen med min kone, Anne Karin. Gleden og gjensynet var like godt som før, men mye hadde forandret seg. Dalen med den store fossen var nok den samme, men fossen var slettes ikke stor. Var det her jeg engang hadde mareritt med tanken på å falle utfor og ned i det buldrende vannet?
Gården var også den samme, men alt var blitt så mye mindre. Den store kjellerstuen var blitt til et lite rom. Hvordan kunne den engang ha rommet så mange mennesker? Og treseteren var borte, nå var det WC. Sic transit gloria mundi («slik forgår verdens storhet»). Takk og pris, Anton og Oline var de samme, om enn noe eldre.
BTXT:
4:
SETERLANDSKAP: Setervollen var grønn og myk. Et lite stykke borte skinte det i et fjellvann fullt av ørret. Det hele var som et romantisk maleri. (Illustrasjon: «Høifjæld», oljemaleri av Hans Gude, 1857)
