PÅ ØRET: Sukkersøte poplåter fra Kristine Kilvik, amerikansk vestkystpop blandet med sambajazz fra Eirik Glambek Bøes soloprosjekt Kommode, månedens andre EP fra en mer breial Lars Vaular og vulkansk house/elektronika fra KSMISK.
Først til Tønsberg-artisten Kristine Kilvik. Hun vakte en del oppmerksomhet da hun slapp debutplaten The Symphony Of A Dawning Spring i januar 2015. Siden har det vært litt stille, men 25. august kom oppfølgeren, en EP utgitt på det relativt nystartede bergensselskapet Raindrops.
Bergensmagasinet kan love fire sukkersøte poplåter der hun selv synger og spiller piano og gitar. Stemmen hennes minner litt om Carmel McCourt, uten hennes dype klangbunn av blues, men med stor kraft og tilstedeværelse og en nydelig heshet.
Dette er urban soul, lekkert arrangert, og med småfikse detaljer i lydbildet (hør gitarplukkingen på Show Up). Et talent å ha ørene åpne for.
Har noe han vil si deg
På Eirik Glambek Bøes soloprosjekt Kommode, utgitt på bergensetiketten Brilliance, har han fått med seg barndomskameraten Øystein Gjærder Bruvik – og 16 andre musikere. Slik sett er det langt fra minimalistiske Kings of Convenience, duoen han hadde sammen med Erlend Øye.
Kommodes uttrykk går mer i retning sofistikert amerikansk vestkystpop og sambajazz, noe som egentlig passer bra for en bergensmusiker. Det er ikke vanskelig å høre inspirasjon både fra Steely Dan og Stan Getz, for å si det slik, noe som passer bra til det vestlandske lynnet. Ja, vi er nok mer høyrøstede enn californiere flest, men det er i hvert fall ingen tvil om at Nordens latinere bor vest for Langfjella.
Det er en fin plate han har laget, til tider litt i mykeste laget, men det er bra håndverk og mange fine detaljer i lydbildet. Den første låten som får meg til å sperre opp ørene er The Ink in the Great Book of Music (bra tittel!), som både har en melodi/tema som setter seg på hjernen og et midtparti som river deg litt løs fra poptransen.
Agent er også fin, med et fint dempet gitartema i introen, gyngende The Cure-aktig bassrytme og Bøes innsmigrende stemme.
Noen stor vokalist er han ikke, og han sliter litt med engelskuttalen (noe som betyr absolutt ingenting, ref. Nils Bech), men han evner å gjøre det beste ut av den – som er å synge helt nedpå, med minst mulig strekk (hør I Feel Free, der han er tøff nok til å åpne nesten acapella), og gjerne på grensen til hvisking.
Du trenger ikke rope høyt dersom du har noe på hjertet.
Når Jorden drømmer
Den nye EPen fra KSMISK er ment som en smakebit fra albumet Mikrometeorittene, som kommer i februar.
Bergensetiketten Ploink står for musikk som sjelden kommer på andre lister enn de som DJer forbereder før en spillejobb. Ja, det er for det meste house/elektronika, en ansiktsløs sjanger der uttrykket betyr mer enn hvem som trykker på knottene, eller hvilket land de kommer fra.
KSMISK består av Truls Kvam og Robin Crafoord (også kjent som Trulz & Robin). Den nye EPen deres er ment som en smakebit fra albumet Mikrometeorittene, som kommer i februar. Alle låttitlene på den nye EPen deres spiller på ulike aspekter av vulkaner. Magma er på nesten 13 minutter, og bygger seg langsomt og dramatisk opp, som en bunnløs gryte av rødglødende bergarter, frem mot et midtparti der en syntetisk togfløyte markerer at det er på tide å skifte spor.
Lava åpner så med å hamre bassen opp gjennom jordskorpen, mens synthen sender noen skarpe isflak i retning en langsomt flytende elv av smeltet stein. Dette er også en lang låt, uten at det er noe jeg legger merke til; det er som om den monotone beaten sammen med det fyldige lydbildet (det låter FETT) på en måte opphever tiden.
EPen avsluttes med Tuya, som er en beatløs instrumental, et slags ekkotungt lyddikt tilegnet en spesiell type flattoppet vulkan som dannes når lavaen bryter gjennom en isbre. Låten nærmest trygler om å bli billedlagt; gjerne flimrende og drømmeaktig, som de bildene du prøver å holde fast i før du bryter opp fra REM-søvnen, men som du glemmer i samme øyeblikk som du slår opp øynene.
Blir stående når Dovre faller
Det er en mer breial Vaular som møter oss i Garasjen, åpningssporet på hans andre EP denne måneden.
Med en kraftig housebeat og en tekst som er mer postulater («du blir veldig høyt belønnet med et godt renommé» og «kjøp eller salg er en demokratisk valgmulighet, det er den beste måten for å oppnå rettferdighet») er dette en låt som både sikter mot VG-listen, studentfesten og valglokalet.
Tipper den gjør suksess alle tre steder. Og cred for at han fletter inn gitarriffet fra Prince-låten Kiss. Next Level bør også få plass. Etter en upretensiøs preikeåpning, får vi den tyngste bassen noensinne i en Vaular-låt, mens bergensrapperen kjefter rundt i stereobildet. «Ka é det neste no?» bjeffer han.
Gangbangin’ gir derimot ikke undertegnede så mye; den høres ut som en langsom og ordrik norsk rappelåt, med autotune-sang og call/response-refreng.
Big Data fortsetter langs samme gaten. Det er nok en sirupsballade, men rappingen er bedre her.
Heldigvis avslutter EPen med en skikkelig opptur. Vent litt, Voila er Vaular slik vi elsker ham, der han nærmest spytter ut teksten, pakket inn i store beats og Dr. Dre-blipper – uten at han snubler i ordene et eneste sted. Eller for å si det med Vaular: «Det er sånn det faller seg når Dovre faller».
