Inflasjon er rett og slett prisstigning på varer og tjenester, ting blir dyrere. Dette er ikke bra, selv om det finnes et «optimalt» inflasjonsnivå – kall det gjerne et «trykk» i økonomien.
Tekst: Thorstein Selvik
Nå under pandemien øker inflasjonen over den ganske verden. Pandemien forklarer selvsagt mye av denne økende inflasjonen – forsyningskjeder klogges til, og store køer oppstår blant lasteskip i havner.
Dette medfører forsinkelser og mangel på vitale innsatsfaktorer i industrien, for eksempel den mye omtalte halvlederkrisen i bilindustrien. Kina, som nærmest er produksjonssentrum for resten av verden, skaper i seg selv forsinkelser for varene når byer og samfunn stenges ned.
Summen av alle disse faktorene – og en rekke andre – fører til inflasjon. Dette kalles problemer og utfordringer på tilbudssiden i økonomien. Varemangel hever prisene.
Men etterspørselssiden er også en nødvendig forutsetning for å skape inflasjon. Varene og tjenestene må være etterspurt, det må være et sug i markedet etter å kjøpe.
Folk må ville konsumere og investere, de må tro på fremtiden ved å våge å bruke penger, ta opp lån, delta i økonomien. Kamp om knappe varer fører til inflasjon.
En persons utgifter er en annens inntekter. Penger er smøremiddelet vi alle trenger for å leve. Så enkelt, så komplisert.
I all samfunnsøkonomisk virksomhet får man spiraleffekter og multiplikatorvirkninger. Dette illustrerer de dynamiske elementene i økonomien. Priser stiger og fører til økte lønninger – som igjen fører til at bedrifter setter opp prisene ytterligere for å tåle de høyere lønningene. Og lønnskravene øker suksessivt. Presset gir inflasjon.
Det hjelper heller ikke at myndighetene i de fleste land har pøst penger inn i økonomien siden den berømte finanskrisen i 2008. Under pandemien har denne pengetrykkingen antatt enorme proporsjoner. I USA utgjør myndighetenes innsprøytinger nær en fjerdedel av brutto nasjonalprodukt! Dette må senkes, myndigheter alle steder må av helt nødvendige grunner redusere dette kunstige åndedrettet.
Økonomisk aktivitet må være bærekraftig i seg selv, industri og samfunn må tilbake til et mer normalt leie når pandemien forhåpentlig etterhvert dette året (?) gradvis slipper taket.
Renten må opp (noe) for å stagge inflasjonen, men renten kan ikke økes for mye uten å true gjeldsbetjeningsevne til husholdningene. Et poeng er at en persons utgifter er en annens inntekter. Penger er smøremiddelet vi alle trenger for å leve. Så enkelt, så komplisert.
Vår kollektive framtidstro gjenspeiles i forbruk, og spesielt er lånebaserte investeringer en viktig indikasjon på framtidstro. Høye investeringer indikerer positiv framtidstro, lavere det motsatte. For høy rente skader investeringer i nye bedrifter – som er av vital betydning for den ultranødvendige grønne omstillingen.
Å styre økonomien er balansekunst på høyeste nivå. Det er som å surfe på Stad samtidig som man sjonglerer tallerkener på en pinne. Tenker man på det bildet, så skjønner man hvorfor makroøkonomer nær sagt alltid er bekymret!
