vestrheim
KJENTE PÅ «FRILANSANGSTEN»: – Jeg kjente meg umotivert, slet med å skrive låter, og fryktet at jeg skulle bli gående som frilanser resten av livet, forteller Heidi Marie Vestrheim om tiden etter at hun sa opp NRK-jobben. (Foto: Anton Soggiu)

Ut fra den mørke skogen

Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg følte at det ble et vakuum etter den forrige platen. Jeg jobbet ikke lenger i NRK, og ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt eller hva meningen med livet var, sier plateaktuelle Heidi Marie Vestrheim.

Den kjente NRK-profilen og plateaktuelle artisten kommer innom Bergensmagasinet dagen etter en spillejobb. Hun innrømmer at det ble litt sent kvelden før, uten at hun viser noen som helst ytre tegn på det. Tvert imot ser hun frisk og opplagt ut, med et intenst og glassklart blikk.

– Jeg er vant til at bunads-skjorten lukter møkk, etter å ha hengt ute og bleket i solen.

Hennes fjerde soloplate, Black Forest, kom ut i mars, og er et album som ifølge Vestrheim selv handler om «å gå seg vill og å miste seg selv». Noe av det som opptar henne, er at folk må få lov å være seg selv; at vi ikke må være så redd for det som er litt annerledes. «Move your boundaries instead» råder hun i låten Who’s to Blame.

– Folk er ofte konservative og litt dømmende, sier hun.
– Hva har det å si for hverdagen til folk om det er rom for å tigge i Norge. Og er det så farlig om det kommer noen flyktninger hit?

A4-familiene finnes ikke

Hun reagerer også på motstanden mot Kirkerådets vedtak om likekjønnet vigsel, der mange prester nå reserverer seg mot å vie to av samme kjønn.
– Jeg forstår ikke denne måten å tenke på. Hva får de ut av å flagge at det plager dem at enkelte er homofile. Ifølge Bibelen er det i så fall en like stor synd å la fraskilte få gifte seg på nytt, sier hun.

– Det er tydelig at folk ønsker seg en mer åpen kirke.

– Mange av dem som er imot likekjønnet vigsel sier at det ikke handler om motstand mot homofile, og at de har mange homofile venner. Det henger ikke på greip. Folk henger seg opp i A4-livet, men de familiene finnes nesten ikke. Mange barn lever nå i en setting som ikke er den tradisjonelle. Da hjelper det ikke at kirken sier at kun én samlivsform er godtatt.

Tross dette synes hun det er fantastisk å se hvordan folkets flertall har sagt fra gjennom stemmeseddelen i fjorårets kirkevalg.
– Det er tydelig at folk ønsker seg en mer åpen kirke, sier hun.

Fryktet frilansfellen

Hun blir litt stille, så jeg spør om platens tittel; om det er en måte å si at hun har møtt den berømte veggen. Det bekrefter hun, og forteller at dette skjedde våren 2013, etter at albumet I Want to Go kom ut.

– Jeg kjente meg umotivert, slet med å skrive låter, og fryktet at jeg skulle bli gående som frilanser resten av livet.
– Samtidig var dette en tid der jeg fikk satt ting litt i perspektiv. Vi har det bra her i Norge, og kan godt tillate oss å være litt rause. Folk må tørre å være modige.

Dette leder naturlig over til låten Words, som handler om en kvinne i Russland som gjentatte ganger er blitt fengslet for å ha demonstrert for homofiles rettigheter.

– Jeg så henne på en NRK-dokumentar. Hun er så tøff. Tenk hva dette må koste for henne. Vi er blitt så avslappet her i Norge; jeg har hørt unge jenter diskutere om vi trenger likestilling. Folk må aldri slutte å være modige.

Skal lede realityserie

Det er rart å høre så engasjert tale fra den populære NRK-profilen, som de minste kanskje husker aller best fra Julemorgen-sendingene. Mange husker henne også fra P13-programmet Heidi Marie & Co. Nå er hun inne som mandagsspaltist på Fru Larsen – på samme kanal, og til høsten vil hun være tilbake på tv-skjermen.

– Vi er blitt så avslappet her i Norge; jeg har hørt unge jenter diskutere om vi trenger likestilling. Folk må aldri slutte å være modige.

– Jeg skal være programleder for Superbonden, en NRK-produsert realityserie der ti bønder skal konkurrere i kunnskaper og ferdigheter knyttet til bondeyrket.

– Kan du noe om gårdsarbeid fra før?
– Ja, jeg var med og satte poteter på gården til min farmor og farfar, og tante og onkel hjemme i Øystese hadde sauer. Jeg er vant til at bunadsskjorten lukter møkk, etter å ha hengt ut og bleket i solen.

Det er likevel musikken som ligger hjertet hennes nærmest. Hun spilte først i Atakama, et bergensk elektronika/funk-band som dessverre ble oppløst før de tok ordentlig av. Solodebuten Signs and Fiction kom i 2004, til gjennomgående god mottagelse.
– Det er en velsignelse å gi ut debutplate. Folk er interessert, og du har et helt liv å hente låter fra, sier hun.

Flyttet til Oslo

Andreplaten, Beautiful Houses, er hun ikke like stolt av. På denne tiden var hun med i Jan Eggum-oppsetningen «På’an igjen» på Den Nationale Scene, i tillegg til at hun turnerte mye rundt land og strand.
– Jeg fikk rett og slett for lite tid til å lage ny plate, beklager hun.

Hun bestemte seg derfor for å vente med å gi ut nytt album til hun hadde skrevet nok låter hun var fornøyd med. I januar 2008 flyttet hun til Oslo, etter at konen, Jannicke Weum, fikk jobb i Riksrevisjonen. Så fikk Heidi jobb i NRK, og artistkarrieren ble satt på vent.

– Du må gå litt der livet bringer deg; der du ser det er et rom du kan fylle.

– Det var en fin tid, men jeg sa nei da jeg fikk tilbud om et tredje år der. Koser jeg meg for mye på jobb, da slutter jeg, forteller hun.

– Dette var noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle holde på med, men du må gå litt der livet bringer deg; der du ser det er et rom du kan fylle. Jeg tror veldig på det å ikke stake ut stien helt; ikke være redd for å prøve noe nytt. I gamle minnebøker skrev jeg alltid at jeg ville bli underholder.

Ut fra bergensboblen

Hun sluttet etter Julemorgen i 2010 (men hadde Julemorgen de neste to årene også). Dermed fikk hun nok tid til å begynne arbeidet med tredjeplaten, I Want to Go, som ble sluppet i 2012. Her møter vi en ung låtskriver som endelig er i ferd med å finne sin stemme.

– Det var deilig å komme ut fra den bergensboblen, sier hun.
– Hele platen var veldig hjemmesnekret. Vi spilte råskissen inn i kjellerstudioet til en kompis her i Bergen, og så la vi på litt småting i Oslo.

Hun jobbet tett med Øyvind Gundersen, som også er produsent på Black Forest. En annen viktig samarbeidspartner er Roy Ole Førland, som hun har spilt sammen med i ti år, og som er medkomponist på alle låtene på det nye albumet.

– Roy Ole spiller gjerne noen akkorder, og så lager jeg melodi og tekster oppå, sier hun.

Friheten til ingenting

– Hva skriver du om? Har du vært inne i «den mørke skogen»?
– Ja, på den måten at jeg følte at det ble et vakuum etter den forrige platen. Jeg jobbet ikke lenger i NRK, hadde ikke noe konkret prosjekt, og ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt eller hva meningen med livet var. Jeg var redd og følte jeg hadde gått meg bort i en mørk skog.

– Folk rundt meg var deprimerte, hadde dårlig råd, og gikk ikke rundt og viste frem kroppen sin hele tiden. Samtidig var de befriende uredde og ærlige, og gikk ikke av veien for å si meningen sin.

Det var på denne tiden hun fikk kjenne litt på den nevnte «frilansangsten». Hun følte seg tom for energi, og var lite motivert. Løsningen ble at hun kom inn i et inspirerende kontorfellesskap på Torshov i Oslo.

Her deler hun arbeidsplass med en rekke scene-kunstnere, musikere, regissører, dansere og forfattere. En annen stor hjelp er at hun har fått disponere en kunstnerleilighet i Berlin, betalt av Hardangerrådet. Her kan hun bo gratis inntil tre måneder om gangen.

Elsker Berlin – og Bergen

– Jeg elsker Berlin, og har allerede vært der to ganger. Jannicke bodde der da jeg ble sammen med henne. Da var jeg der mye. Vi er blitt veldig glad i denne byen. Folk er mer avslappet der, mindre jålete; de rydder opp etter seg, det er luftig og grønt. Dessuten er det veldig mange bra konserter.

– Blir Berlin med i musikken din?
– Ja, på den måten at det er en by som setter ting i perspektiv for meg. I 2004 var jeg to måneder i Australia, deretter én måned i Berlin. «Faen så deilig kaldt og rått det er her» tenkte jeg da. Folk rundt meg var deprimerte, hadde dårlig råd, og gikk ikke rundt og viste frem kroppen sin hele tiden. Samtidig var de befriende uredde og ærlige, og gikk ikke av veien for å si meningen sin.

– De er litt som bergensere, da?
– Ja, faktisk. Berlin minner litt om Bergen.

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this