Widar Thorvaldsen fikk for en toårsperiode jobben som havnesjef i Arna motorbåtlag. Det er nå ti-tolv år siden.
Denne søndagsformiddagen har kommet som et etterlengtet stormens øye i en ellers værfull januarmåned. Skyene som driver forbi over Arnavågen er «mot normalt» av den litt blekere sorten, og følgelig er betongdekket på Festtangens kaikant lysegrått og nesten tørt for en stakket stund. Ved gangbroen til en av de 48 meter lange flytebryggene finner vi havnesjef Widar Thorvaldsen. Han ligger på kne og sveiser.
– Alt arbeidet som utføres her gjøres på dugnad, og det er stort sett alltid godt oppmøte.
– Stormen i desember rev løs hele flytebryggen. Vi måtte bardunere for at den ikke skulle ende opp ute i Sørfjorden. Jeg jobbet for livet der ytterst på flytebryggen ved siden av mens bølgene slo meg helt opp til knærne, minnes Widar og peker.
Det er en del av den harde kjernen som har møtt opp denne formiddagen. Foruten havnesjefen selv er Steinar Tveitevåg og Jan Erik Holm fra styret i hamnenemda på plass, samt Gunnar Garlid med medlemsnummer 003, men han er her hver eneste dag.
Det er blitt 20 år siden sist Widar slo gnistrer, og han oppfordrer til litt skryt fra kompisene.
– Jeg kunne ha gjort det der jeg også, er det en av dem som ytrer.
Men det gjør de jo ikke. Resten av de fremmøtte står som en heiagjeng på rad og rekke og bare overværer dagens happening. Men moralsk støtte er også å for et gode å regne, og en annen gang er kanskje rollene byttet om.
Båtlaget i Arna har til sammen 167 båtplasser fordelt på Festtangen midtveis innover i vågen, og Øyrane helt innerst. Båtstørrelsen spenner fra kano til 48 fot. Til tross for at de mener de kan skilte med å være en av de rimeligste båtlagene på Vestlandet skryter Widar av at de har en sunn økonomi.
[PostBlock id=542]
– I fjor skiftet vi ut brygger for til sammen 400 000 kroner. Alt arbeidet som utføres her gjøres på dugnad, og det er stort sett alltid godt oppmøte.
Konen til Widar er kasserer i båtlaget. Selv takket han ja til vervet som havnesjef for en toårsperiode. En rask estimering tilsier at det nå er ti-tolv år siden.
– En slipper liksom ikke ut igjen. Men det gjør ingenting. Det er jo kjekt selv om det er litt arbeid med det. Det blir en livsstil.
– Hvorfor akkurat båt?
– Noen har bobil, andre har hytte. Konemor og jeg har hytten vår på sjøen. Det gir mobilitet og frihet.
Gunnar står ved siden av og nikker. Åttitoåringen er oppvokst i fjæresteinene helt ytterst på Sotra og kunne ikke tenkt seg en annen livsstil enn den som fyller neseborene med salt sjøluft.
– Og så er det jo kjekt å ha noe å rote med om dagene, konstaterer den blide pensjonisten.
Mens han viser vei inn i båtlagets «leirbu» bekrefter Widar antakelsen om at det er smått med damer i båtlaget.
– Men det hender jo at konene våre er med de også. Som til båtpussen før påske, og vår og høst når vi har bryggesjau. En gang hadde vi familiedag med diktlesing, og besøk av brannbil for ungenes del. Slike anledninger vanker det alltid noe godt til kaffen, og duften av vafler fyller rommet her.
– Noen har bobil, andre har hytte. Konemor og jeg har hytten vår på sjøen. Det gir mobilitet og frihet.
Det gjør det ikke i dag. Det furukledde lokalet lukter som et langvarig 80-talls nachspiel, og forklaringen kommer da alle fire dumper ned i den velbrukte sofagruppen og fisker opp hver sin pakke tobakk fra lommen på arbeidsjakken.
– Ja, det er ikke få verdensproblemer som er blitt drøftet og løst rundt bordet her, klarerer Widar mens han ruller den første.
– Alderen på de over 300 medlemmene spenner fra 16 til godt over 80 år. De unge lærer av de eldre, og er det noen som får problemer med båten og trenger å låne verktøy, utstyr, eller arbeidskraft er det alltid en hjelpende hånd å få. Vi har både tømrere, snekkere, mekanikere og ingeniører blant oss.
[PostBlock id=543]
– Og poliser, og et par prester også, supplerer en av de andre.
Samtalen går lett rundt bordet. Om båtlengder og båtbredder, båtopptak og båtutsett. Om isfiskeren som en gang kom flytende utover vågen på et isflak, og om det året isen lå så tykk på vågen at de måtte skjære bryggene løs med motorsag for å redde dem.
– Det var så vidt bladet rakk gjennom, mimrer Gunnar.
– Omtrent årlig har vi en eller annen som har glemt å sette i bunnpluggen, skyter Widar inn.
– En gang da vi satt her inne var det en som la merke til noen fint danderte seteputer i vannskorpen. Så viste det seg at båten lå under dem.
– Jeg har faktisk gått ned to ganger, innrømmer Steinar.
– Sånn går det når en glemmer å lukke ventilen.
De andre rundt bordet skratter. Det er ikke all humor som er ment for landkrabber.
– Jeg har faktisk gått ned to ganger, innrømmer Steinar. – Sånn går det når en glemmer å lukke ventilen.
Noen tar i døren og jubelen er stor når æresmedlem Steinar Sagstad entrer lokalet. Åttitreåringen har medlemsnummer 001 og er som en legende å regne i båtlaget. Selv om hans selvbygde trebåt, «Laila» nå er solgt er han en inngrodd gjest ved kaikanten i Arnavågen.
– Hun havnet i Sunnhordland. Helsen min holdt ikke til å ta vare på henne lenger, vedgår veteranen.
– Men jeg og familien hadde mange fine båtturer opp gjennom de 50 årene jeg hadde henne. Vi dro så langt som til Stavanger i sør og Måløy i nord.
– Er det bare i godvær dere tar ut på tur?
– Nei, vi skal jo hjem igjen også, kommer det tørt fra Steinar den yngre.
[PostBlock id=541]