FOTO: Bergen i desember

– Jeg har flyttet og reist mye, men alltid kommet tilbake til Bergen. Det er ingen tvil om at Bergen ligger mitt hjerte nært. Samtidig har jeg forsøkt å fange den spesielle stemningen som hviler over byen i desember måned, den mørkeste tiden på året, og den tiden på året der været kan være mest omskiftelig.

– Hvorfor fotograferer du?

– Jeg har alltid vært fascinert av det at et fotografi kan fange et øyeblikk av tiden. Det er noe utrolig spennende ved at kameraet kan klippe ut et snitt av vår bevegelige og hele tiden omskiftelige verden, og bevare det for evig og alltid.

– Både det at et bilde kan fange bevegelse – enten raske bevegelser eller så langsomme bevegelser at det tar år før en oppdager forandringene – og med det også tiden i seg selv som ellers aldri lar seg stoppe. Og når det gjør det, skapes det et dokument som får historisk verdi i seg selv. Sa­mtidig er styrken til fotografiet ikke en mekanisk reproduksjon av vår virkelighet, men at det kan engasjere og kan formidle følelser.

– Når et fotografi kan fortelle en historie som griper betrakteren, har jeg lykkes.

– Noe av det som opptar meg når jeg foto­graferer, er å finne historien, enten det er en ytre eller indre historie, og finne en måte å uttrykke den på. Historiefortelling er noe mennesket har bedrevet siden tidenes morgen. Når et fotografi kan fortelle en historie som griper betrakteren, har jeg lykkes. Det er ikke sikkert vi ser samme historie, og det synes jeg bare er bra.

– Når begynte interessen?

– Min lidenskap for fotografi går helt tilbake til ungdomstiden. Kanskje det mest var tilfeldigheter som gjorde at jeg ble interessert. Jeg hadde en kamerat som hadde en mor som hadde vært foto­graf. Det har nok vært utløsende for at kameraten min begynte å fotografere.

– Vi gikk begge med aviser den gangen. Min kamerat sparte pengene han fikk for jobben for å kunne kjøpe seg et speilreflekskamera (et Praktica fra daværende Øst­Tyskland). Hans voksende interesse fikk sparket i gang min, og opp gjennom ungdoms­årene dro vi ofte på fototurer i lag.

– Hva ser du etter og hvordan jobber du?

– Forut for det å se når jeg fotograferer, må det skje en indre prosess. Jeg må engasjere meg, kjenne en form for tilknytning til eller ha følelser for det jeg fotograferer. Det jeg foto­graferer må være viktig for meg. Hvis det ikke er viktig for meg, hvorfor skal det da være viktig for andre? Det gjelder like fullt når jeg foto­graferer på oppdrag. Også der må jeg finne noe som skaper glød hos meg.

– Under selve fotograferingen legger jeg tankene til side og jobber veldig intuitivt. Det jeg ser etter, er reaksjoner hos dem jeg fotograferer, relasjoner mellom mennesker, jeg prøver å finne de små talende øyeblikk, gjerne mer subtile øyeblikk enn de store gestene.

– Jeg prøver også å finne kontrapunkt, det vil si visuelle elementer som virker sammen, utfyller hverandre eller motsetter hverandre, og som sammen forteller historien. Det kan være visuelle elementer som hører sammen eller det kan være tilfeldige elementer som sammen skaper et helt nytt uttrykk.

– Noe av det som fascinerer meg når jeg fotograferer, er å gå inn i et visuelt kaos, med mye som beveger seg, eller med et virvar av mange elementer, og forsøker å finne et balansepunkt, skape orden i kaoset. Det er når jeg kan være fluen på veggen, når virkeligheten pågår foran meg og ubemerket av meg, at jeg har min styrke som fotograf.

 

Neste fotograf ut er Ingvild Festervoll Melien. Hennes fotointeresse begynte med at hun som 12-åring fikk låne morens analoge kamera. Det ble starten på en hobby, som senere resulterte i fotoutdannelse og som i dag har blitt jobb på heltid i eget firma.

– Hva ser du etter?

– Jeg jobber med mye forskjellig i min jobb, alt fra presse, dokumentar, helse, kultur, portrett­fotografering og brylluper til bokprosjekter og utstillinger.

– Generelt er jeg glad i å dokumentere hverdagssituasjoner, de vi ser hver dag, men ikke nødvendigvis legger så mye merke til.

– Som fotograf ser jeg så og si alt visuelt, og i mitt tilfelle også grafisk og i mønster. Det kan til tider være litt slitsomt, ettersom alt egentlig kan fotograferes.

– Når jeg ser gjennom mitt fotoarkiv, er det en ting som går igjen, nemlig arkitektur. Jeg er veldig glad i å ta bilder av bygninger, byer, urba­nisme og gjerne det jeg vil kalle uhøytidelig arkitektur. Noe av det beste jeg vet er å ta bilder av helt vanlige blokker der folk bor.

– De bygnin­gene man ser på som stygge, men som jeg synes er helt topp å kikke på gjennom linsa. Å finne mønster og symmetri i det hverdagslige er min favoritt.

 

Øyvind Toft begynte også tidlig med foto. Men interessen sluknet etter at han fikk alt fotoutstyr stjålet på en skoletur. Så, mange år senere, kom det digitale kamera, og interessen vendte tilbake.

– For meg er komposisjon viktigst når jeg foto­graferer, hvordan gjøre bildeflaten dynamisk og spenstig, sier han.
– Favorittmotivet er mennesker, fra por­trett til dagligliv til konsert.

– Hva ser du etter hos de du tar bilde av?

– Ved portrettfotografering leter jeg etter noe uventet og overraskende; et ansiktsuttrykk; en bevegelse som jeg ikke kan tenke meg frem til, men som dukker opp av seg selv. Det viktige er å være våken for slikt, og «skyte» modellen i rette øyeblikk.

– Hvordan fant du frem til motivene under?

– Både nissen og hjertet fant jeg i en nedlagt malingsfabrikk her i byen. Litt gatelys fra utsiden gjorde at jeg, ved hjelp av lang eksponeringstid, fikk dem registrert på kamerasensoren.

– Du tar mange konsertbilder. Hva er det som fascinerer deg ved det?

– Konsertfoto er intenst og spennende fordi jeg sjelden vet hvilke sprell og uttrykk artistene vil by på og hvilken belysning jeg vil møte. Noen ganger er det full guffe og fantastisk lyssetting, andre ganger er det dystert mørke og stillestående artister som ikke fortrekker en mine. Alle konserter er uansett en utfordring som krever hurtig tenkning og reaksjon.

 

Sist ut er Jakub Kaminski. Han er opprinnelig fra Polen, og oppvokst med en far som var en ganske dyktig kunstmaler.

– I was surrounded by art ever since I was a child. Never having any manual skills myself, it took a bit of time until I discovered and fell in love with photography, sier han.

– Hvordan jobber du?

– I’m a fashion and portrait photographer. It’s all about subtle details that help convey the story. There is more to a good portrait than just making someone look good. You look for underlying emotions and thoughts, try to put your subject in a particular mindset, and need a quick hand to capture it before it disappears.

– Hva liker du best å ta bilde av?

– People. No matter how usual a shoot might seem, there’s always a way to present it in an unusual and creative way.

– Du har svart på oppgaven med en billedserie. Hva handler den om?

– The shoot is about Christmas these days. We follow a posh lady carrying way more gifts than she needs to. Spending time with family gives way to snapchat, the holiday spirit is neatly packed, tagged and priced.

– Christmas has boiled down to this form for many people, unfortunately. But however pessimistic this may look, I believe it to be only a fad, and that money and materialism is something people can grow out of.