Etter noen anonyme produksjoner glimter det til i Tim Burtons siste film, basert på en bestselgende fantasy-bok av Ransom Riggs. Men noen stor filmopplevelse er det ikke.
Miss Peregrine’s Home For Peculiar Children
Regi: Tim Burton
Sekstenåringen Jake (Asa Butterfield) mister bestefaren Abe (Terence Stamp) under bisarre omstendigheter. De hadde et nært forhold, og bestefaren fortalte mange fantastiske historier fra barnehjemmet i Wales der han vokste opp.
For skummel og lite tilgjengelig for barn, men ikke skummel nok for det voksne publikum.
Som et ledd i sorgprosessen drar Jake og faren til Wales for å oppsøke barnehjemmet, bare for å finne ut at det ble bombet under krigen. Men merkelige ting begynner å skje. Jake havner i en tidsportal, og befinner seg plutselig i 1943 mens barnehjemmet ennå er bebodd.
Det viser seg at Miss Peregrine (Eva Green) har samlet barn med fantastiske evner, for å skjerme dem mot utenverdenen. Selv er hun en ymbryne; en som har makt til å lage tidsportaler lik den Jake havnet i. Hun kan også skape seg om til en fugl. Men barnehjemmet trues av hollowgasts; monstre som vil drepe barna for selv å bli mennesker igjen.
Drøy kost
Dette er ikke en film for de yngste, til tross for 12 års aldersgrense. Til det er enkelte scener for groteske og angstfremkallende, nok til mareritt i uker fremover. Selv for voksne er det temmelig drøyt til tider. I tillegg kommer hoppene i tid, som kan være vanskelig å følge med på. En liten advarsel også til dem som har et nært forhold til boken. Jane Goldman har tatt seg noen friheter som ikke alle vil like.
Som manusforfatter til to X-Men-filmer tidligere, har hun et skarpt øye for karakterer med superkrefter. Og overnaturlige krefter er nettopp hva de spesielle barna har, gjerne tilknyttet de fire elementene luft, vann, ild og jord. En er usynlig, og en annen supersterk. Likheten med konvensjonelle superhelter er stor.
Stjeler fra andre filmer
Det er som om Tim Burton fråtser i filmbiblioteket, og aller mest stjeler han fra sine egne filmer. Miss Peregine’s er full av referanser, enten visuelle eller fortellende, til andre filmer. De ligger der for dem som vil lete; pekere til Edward Saksehånd, Mars Attacks!, Big Fish og Corpse Bride.
Monstrene er mistenkelig lik de som det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli har presentert for publikum, og hovedpersonen Jake minner om Harry Potter. Han har overnaturlige evner, men vet ikke om det selv. Og scenen med kjempende beinrangler er en hyllest til Ray Harryhausens banebrytende stop motion-teknikk i Jason og argonautene fra 1963. Det er tydelig at Burton har hatt det morsomt under innspillingen.
Men de fleste av publikummerne vil ha en annen opplevelse av filmen. Den har en langsom og omstendelig stigning i første halvdel, før man raser utforbakke og virkemidlene pøses ut mot slutten. Den blir til tider både rotete og masete, men det verste er at den faller mellom to stoler. Den er for skummel og lite tilgjengelig for barn, men ikke skummel nok for det voksne publikum. Da hjelper ikke engang en hvithåret Samuel L. Jackson i sin mest demoniske rolle.
