For snart ti år siden gikk Christine Rydland gjennom en kreftbehandling og ble hundre prosent ufør. – Jeg må ha farger rundt meg, sier Rydland, som pynter med tomme hermetikkbokser og gamle barneklær, og ønsket seg en knall oransje Colargol-pute til jul.
– Jeg må ha farger rundt meg, og svært gjerne 70-tallets farger. Brunt eller oransje hver for seg har jeg egentlig ikke sansen for, men sammen, og gjerne også i kombinasjon med turkis og rosa, blir det bare helt herlig.
– Jeg må ha farger rundt meg, og svært gjerne 70-tallets farger.
Christine Eknes Rydland fra Garnes følger ikke nymotens trendregler når hun innreder. Denne kreative damen følger kun sin egen smak, og det er ikke bare i innredningen fortidens smilende farger får slippe til.
Frem fra garderoben har hun i dag hentet et oransje blomstermønstret skjørt som svinger seg elegant rundt knærne når hun går, og matcher det med en fluffy solgul strikkegenser.
FRISKT, MEN IKKE SKRIKENDE
– Jeg liker det friskt, men ikke skrikende. Når gjester kommenterer at det er en lun og trivelig stemning her hos oss blir jeg veldig glad, betror en smilende husfrue mens hun leder an opp trappen og inn i en oase av nostalgi.
Mange og store vinduer slipper lyset inn og kompletterer magien i den trivelige stuen.
Vårsolen varmer i nakken mens vi finner oss en plass mellom hjemmesydde puter i sofaen, og med eiermine tar et svart og hvitt eksemplar av menneskets beste venn plass ved Christines føtter.
Vito er av rasen bichon havanais og tar jobben som menneskets beste venn alvorlig. Hver gang hun flytter på seg flytter han seg etter.
– Mann og barn, og muligens hund også, mener at vi bor i et museum, sier hun og ler.
«Less is more» er ikke et uttrykk som lar seg bruke om Christine sitt hjem. Detaljrikdommen gjør at en ser noe nytt for hver gang en vender blikket bort og tilbake. Heklede blondekanter, vel inngåtte barnesko, og utallige små dekorative kreasjoner laget av naturmateriale.
På peishyllen står en hvit jesusfigur i porselen side ved side med en sjarmerende leire-engel formet av barnehender. På kjøkkenet har en gammel lampekuppel fått sin renessanse som t-lysestake, og vårens påskeliljer har fått fiskebollebokser som potteskjulere.
OPPVEKST UTEN HJELM
– Ting har kommet til litt herifra og derifra. Om vi for eksempel er ute og reiser tråler jeg alltid, via Google, bestemmelsesstedet for bruktbutikker og loppemarkeder på forhånd. Det er bare så synd at det er så begrenset hva en klarer å få plass til i kofferten, sukker den iderike damen.
Som så mange andre har også Christine hatt sin tid med minimalisme, men den tiden er definitivt over.
– Det var ikke noe for meg. Det var liksom noe som manglet.
Christine trådte sine barnesko på landsbygden Eknes, i Lindås kommune.
– Det var oppvekst uten hjelm, på skikkelig bygdeland. Jeg og tvillingbroren min var som Emil og Ida med lillesøsteren vår på slep. Jeg sparket fotball, spilte i korps og gikk på ski. I gamledager var det jo snø. Sindige, rolige «besten» bodde i kjellerleiligheten. Jeg husker det som en trygg og harmonisk barndom.
De gode barndomsminnene har nok medvirket til Christines forkjærlighet for sølvbestikk, nostalgisk servise og teakmøbler, og nå i voksen alder setter hun stor pris på farens samlemani.
– Min far har alltid vært flink til å ta vare på gamle saker og ting. Da jeg var yngre syntes jeg det var utrolig teit. Det er vel slik med ungdommen, en skal i alle fall ikke like det samme som foreldrene sine, heller finne seg selv og skape sitt eget. Nå er det jeg selv som sitter der med alt «rælet». Etter hvert får en jo andre verdier, og det aller kjekkeste å ha er nå de tingene som har gått i arv i familien.
DE GAMLE SKATTENE
Tidligere var Christine redd for å ødelegge de gamle skattene hun ervervet seg og satte dem kun frem på stas, men etter hvert har hun fått en annen oppfatning.
– Nå bruker jeg de gamle tingene med god samvittighet og mener at det er ved bruk en viser at en verdsetter gamle møbler og fordums dekketøy. Jeg syns også det er viktig at barna mine lærer at gjenbruk går fint og liker å tenke at jeg gir dagens bruk-og-kast-mentalitet en motpol.
Da familien nylig kjøpte seg hus fikk familien på fem hele 260 kvadrat å boltre seg på. Selv om hobbyen til Christine er av typen som tar stor plass betyr ikke det at ikke hjemmet også får romme det som resten av familien trenger.
– I kjelleretasjen er det husets ungdommer som regjerer. I rekkehuset der vi bodde tidligere var kjellerstuen lenge fotballbane, med mål på veggene og kunstgress på gulvet. Jeg har ikke tall på hvor mange taklamper og lyspærer vi måtte skifte der nede fordi det hadde gått for hardt for seg, sier hun og smiler.
Utvalget i stuens vesle bokhylle bærer preg av den langt over gjennomsnittet interiør-interesserte huseieren, og lett tilgjengelig i Christines gamle skotskrutete barnehagesekk har et lite knippe av samlingen med interiørblader fått plass.
IKKE SLAVE AV TRENDER
– Hvor finner du inspirasjon?
– Jeg er hyppig gjest på Instagram og elsker å lese interiørblader og bøker. Da popper det nye ideer frem til stadighet. Men jeg er ingen slave av trender og moter. Det blir ofte så striglet og så likt. Det er stilig, men for meg virker det litt kaldt og upersonlig. Jeg velger heller det jeg syns er fint, og er ekstra fornøyd om det er gjenbruk.
Da de flyttet i nytt hus kjøpte ikke familien et eneste nytt møbel.
– Nei, hvorfor skal vi det når det finnes så mye fint å få kjøpt billig på Finn? reflekterer Christine.
– Hva er det som appellerer sånn til deg med gammelt og brukt inventar?
– Det at det har en historie bak seg før det kom til oss. Tenk på hva hver enkelt ting kunne ha fortalt om den hadde kunnet snakke!
– Er du av dem som setter i gang en omfattende undersøkelse for å lokalisere opphavssted og alder når du har funnet en ny «skatt»?
– Det kan jeg nok finne på å gjøre ja. Men spesielt i utlandet vet selgerne ofte mye om varene de selger. Eller så dikter de det kanskje bare opp? Uansett så tilfredsstiller de vitebegjæret mitt, vedgår Christine.
[PostBlock id=585]
Noen fasit for hva hun faller for når hun går til innkjøp av noe «nytt» har hun ikke.
– Det er så mye forskjellig. Men jeg har heldigvis blitt litt mer kresen med årene.
SKIFTER UT ETTER ÅRSTID OG HUMØR
– Hvor viktig er denne interiørinteressen for deg?
– Veldig viktig! Jeg er nå 100 prosent ufør etter en kreftbehandling for snart ti år siden. Utmattelse, såkalt fatigue, gjør at jeg spesielt i vinterhalvåret har lange perioder der jeg ikke klarer stort annet enn å ligge på sofaen.
I slike stunder er Christine helt avhengig av å ha det koselig rundt seg for å trives.
– Interiørdillen gir meg noe å holde meg beskjeftiget med. Jeg har så mye forskjellig at det ikke er mulig å ha alt fremme samtidig, så jeg skifter ut etter årstid, humør og behov for forandring.
– Blir det mye støvtørking her hos deg?
– Nei!
Christine skratter.
– Jeg blåser bare støvdottene ned bak kommoden.
