– Alt kan skje når du er i «the flow». Det kan dukke opp ting som du ikke visste at du hadde i deg. Og er du heldig, finner du en nerve i det du skriver som andre kan relatere seg til, sier Erik Moll. På onsdag spiller han på Logen Bar.
Svartkledd, med cowboyhatt og lisseslips, er mannen med det musikalske etternavnet selve innbegrepet på en vaskeekte countrysanger. Og etter å ha bodd 15 år i Austin, Texas kan man trygt si at Erik Moll både «walks it and talks it».
– Som låtskriver er det dét man er på jakt etter; den nerven som åpner opp for følelser. Det er dét som er kunsten.
Totalt har han skrevet oppunder 500 låter. Mange av disse er innspilt både av andre artister (blant andre Steinar Albrigtsen) og på hans totalt åtte soloplater, men samlingen hans skjuler nok også mange uoppdagede skatter.
Norske countryrock-pionerer
Hele katalogen ligger ferdig innspilt som gitar/vokal-demoer, et prosjekt han fikk gjennomført etter å ha mottatt støtte fra Komponistenes vederlagsfond og Tekstforfatterfondet (se musikkfondene.no).
– Det tok to år å gjøre det, forteller han.
– Er det tanken å gjøre samlingen tilgjengelig for andre artister?
– Ikke foreløpig. Nå er det blitt slik at veldig få artister er interessert i å bruke andres låter lenger.
Han ser opp i luften et kort øyeblikk.
– Hole in the Wall spilte bare eget materiale. Den gangen var vi pionerer på det.
For de som ikke husker 70-tallet, så var dette et bergensband startet av Erik Moll og Rune Walle. På det meste var de syv medlemmer; og åtte i studio.
– Sjangermessig var vi forut for vår tid, dessverre. Det er det verste du kan være.
«Hjem» til USA
De spilte en form for countryfolkrock, inspirert av amerikanske band og artister som Gram Parsons, Grateful Dead, Crosby, Stills, Nash & Young (CSNY) og Ry Cooder.
– Enkelte sier at debutplaten vår er legendarisk. Vi var en del på fjernsyn, blant annet programmet Pop-korn, som da ble ledet av Svein Erik Børja.
Bandet ble oppløst i 1972, og Moll reiste «hjem» til USA. Foreldrene hans er norske, men han er født i Wisconsin og vokste opp i den lille universitetsbyen Pullman i Washington State, før familien flyttet tilbake til Norge da Erik var 13 år gammel.
– Du skriver bedre når du har et publikum som forstår det du synger.
– Jeg skjønte at dersom jeg virkelig skulle bli en bra låtskriver, så måtte jeg reise til USA. Du skriver bedre når du har et publikum som forstår det du synger.
Han ble boende fire år i California, og fikk etter hvert bra innpass i musikkmiljøet der. Sammen med bandet sitt, Happy Valley, fikk han blant annet oppvarmingsjobber for Jerry Garcia fra Grateful Dead, og ble kjent med mange av forbildene.
– Selger du noe i USA?
– Ikke nå, når jeg ikke bor der, og står uten management.
Fikk Spellemannpris
– Du må ha en singel?
– Ja, det og et bra management. Jeg har heller aldri vært en kommersiell artist. Det er litt som i boken Catch-22 (byråkratikritisk roman fra 1961, skrevet av Joseph Heller, journ. anm.); du må ha spillejobber for å få spillejobber.
– Alt er så pengestyrt i dag; det er sjelden noen som gidder å jobbe med en artist fra bunnen av. De må se noe kommersielt i deg, noe som i og for seg er forståelig. Den siste platen min spilte jeg inn på et hotellrom i Haugesund; bare meg og gitaren, og så la jeg på andre ting etterpå.
Han snakker nå om Many Years to Go fra i fjor, albumet som innkasserte ham hans første Spellemannpris. Moll spiller selv gitar, munnspill og tamburin på platen. I tillegg har han med et kremlag bestående av Ole Marius Sandberg (ståbass), Knut Hem (dobro, perkisjon), Arve Håland (trekkspill), Rune Bratteberg (banjo) og Øystein Fosshagen (fiolin, elbass, banjo, perkusjon). Sistnevnte er også med i trioen han spiller i nå, sammen med bassist Anders Bitustøyl. Neste onsdag spiller de i Logen.
– Det var veldig kjekt å få Spellemannprisen. Det er den eneste prisen jeg har fått i hele mitt liv. Jeg synes dette albumet fortjente det, sier han.
Et godt lyttested
Som tittelen antyder, så inneholder Many Years to Go både gamle og nye sanger fra Molls hånd. Noen har vært utgitt før, blant annet Long Gone Cold Desire, som Steinar Albrigtsen gjorde en versjon av på debutalbumet Alone Too Long (1990).
– Den handler om den forsvunne lidenskapen, sier han.
– Det er vel et tema det finnes mange sanger om?
– Ja, særlig innenfor country.
– De fleste har hatt en opplevelse der du treffer et menneske som du føler at du kjenner, uten å ha truffet vedkommende før.
– Er du gått helt over til country?
– Vel, jeg kaller det fortsatt for countryfolkrock. Jeg har holdt meg til samme stilen like siden Hole in the Wall, men spiller nå kanskje enda mer akustisk.
– Men du mikker det vel opp live?
– Ja, og på Logen tar vi med en lydmann. Når jeg er i USA, spiller jeg ofte huskonserter hjemme hos folk. Da er det helt akustisk. Jeg liker å spille lyttekonserter, der folk sitter helt stille. Det er derfor jeg spiller på Logen, som er kjent som et godt lyttested.
Inspirert av Willie Nelson
– Hva er favorittene dine blant egne låter?
Han tenker seg om en stund.
– Akkurat det er det litt vanskelig å svare på, medgir han.
– Men den som jeg har hatt mest suksess med, er Long Before I Even Met You.
Ideen til denne kom til ham da han var oppvarmingsartist for Willie Nelson under en liten norgesturné.
– «You were a friend of mine long before I even met you» sa jeg til ham, og skjønte straks at det måtte bli en låt.
Den kom med på Come What May (2003), med Stein Urheim på slide-gitar, og ble liggende i flere uker på Norsktoppen.
– Det er en slik sang som folk synger med på med en gang.
– Hva svarte Willie Nelson?
– Hehe, det husker jeg ikke helt. Det er mulig at han hadde hørt noe lignende før. Men låten handler også om hvordan man finner kjærligheten. De fleste har hatt en opplevelse der du treffer et menneske som du føler at du kjenner, uten å ha truffet vedkommende før.
Fikk Dylan-sang på hjernen
– Bob Dylan blir tildelt årets Nobelpris i litteratur. Har du truffet ham?
– Nei, men jeg er svært glad i sangene hans. Prisen er velfortjent. Han skaper melodier og tekstbilder, ofte surrealistiske, som gir en helt spesiell indre stemning.
– Jeg husker at jeg ikke fikk helt tak på Together Through Life-albumet da det kom ut i 2009. I sommer kom jeg så over albumlåten This Dream of You, som er en enkel texmex-aktig låt med fele og trekkspill, og ble helt betatt. Jeg sang den i en minnestund for min fetter, Bård Breivik, forteller han, og synger noen tekstlinjer fra den: «I wonder why I’m so frightened of dawn / All I have and all I know / Is this dream of you which keeps me living on».
– Så du sang den i Bård Breiviks begravelse?
– Nei, dette var i urnenedsettelsen. I begravelsen sang jeg Vidde, skrevet av Jan Eggum og Morten Lorentsen.
Låtskriverens jakt
Dette er en av sangene på fjorårets konsertplate En hyllest til Logen. Voksne Herrers Orkester samlet her et knippe vokalister for å hylle det populære konsertstedet gjennom 15 spesialskrevne Eggum/Lorentsen-sanger.
– Bob Dylan skaper melodier og tekstbilder, ofte surrealistiske, som gir en helt spesiell indre stemning.
– Bård var da ganske dårlig, men han kom på konserten der vi spilte inn platen. «Den må du synge i begravelsen min» sa han da, så det gjorde jeg.
Erik Moll blir tenksom igjen. De vennlige og livskloke øynene ser et øyeblikk bort fra meg, som om han leter etter de riktige ordene.
– Men den Dylan-sangen; den har en slik nerve, jeg har sunget den nesten hver dag siden i sommer, sier han.
– Som låtskriver er det dét man er på jakt etter; den nerven som åpner opp for følelser. Det er dét som er kunsten.
Erik Moll Trio spiller konsert i Logen Bar onsdag 26. oktober. Du kan også se ham samme sted 5. desember, men da sammen med Voksne Herrers Orkester. Mer informasjon: erikmoll.com og facebook.com/erikmollartist
Fakta
Erik Moll
- Erik Moll (tidligere Erik Møll) ble født i 1948 av norske foreldre i Wisconsin.
- Familien flyttet til Bergen i 1961.
- Sammen med Rune Walle startet han i 1970 det bergenske countryrockbandet Hole in the Wall, som eksisterte i ulike inkarnasjoner (alle med Erik Moll) frem til 1984. De spilte flere reunion-konserter i 2008-2009.
- Fra 1974 til 1977 bodde han i California, der han spilte i bandet Happy Valley og etterfølgende The Remnants.
- Tilbake i Norge spilte han blant annet i sitt eget Erik Moll Band, og var også med i den siste utgaven av Hole in the Wall.
- I 1987 flyttet han til Austin, Texas, der han ble boende frem til 1999. I denne tiden skrev han en rekke låter for andre norske artister som Steinar Albrigtsen, Eriksen, Bretteville og Lynni Treekrem.
- Han har så langt gitt ut syv soloplater og en duoplate: Wayward Ways (1989), Erik and Erik (sammen med Erik Hokkanen) (1992), In The Shadow (1994), Most of All (1998), Come What May (2003), Good To Go (2008), Fram til i dag (2010) og Many Years to Go (2015).
