Det er 67 år siden første gang Sundtnissene danset julen inn.
Tekst og foto: Irene R. Mjelde
Ut fra kalenderen burde vi hatt kritthvite snøfiller dalende fra himmelen denne desemberdagen, og hørt potetmelsaktige knirk om vi tok et par skritt utenfor allerede opptråkkede stier og gater.
– Jeg har gode barndoms-minner fra da jeg selv stod her og så på Sundt-nissene sammen med mamma.
Men enhver bergenser vet at jul også kan feires under tunge og regnfulle skyer, og midt i et vått sentrum, nærmere bestemt på sørsiden av Sundt-bygget like ved Den blå steinen, kan en kjenne bølger av forventning i luften.
– Vi skulle egentlig til Pepperkakebyen, men så la vi merke til de røde gardinene i vinduet her og måtte ta et stopp, forteller Mari Therese Berentsen.
Hun jobber i Sletten barnehage, og sammen med to kollegaer og fem små er hun på den obligatoriske førjulsbyturen.
HØRER JULEN TIL
– Jeg har gode barndomsminner fra da jeg selv stod her og så på Sundt-nissene sammen med mamma. Med skrekkblandet fryd stod jeg der og kikket. Det hørte liksom med til julen det, mimrer 47-åringen.
En liten 3-åring kroer seg i vognen foran henne, mumsende på en selvbaket kakemann. Hun nikker sjenert på spørsmålet om det er spennende å sitte der og vente, men vi mistenker at hun ikke helt vet hva hun venter på.
– I min tid var det tjåka fullt her foran vinduet. Nå er det bare oss, kommenterer Berentsen.
Det varer ikke så lenge. Med en gang teppet åpnes og de første tonene fra «Nå er det jul igjen» runger over skifer og granitt, strømmer det til smilende førjulshastige mennesker som tar seg tid til en pause.
Og det er minst like mange store som små som finner veien til området ved Sundt-hjørnet. Helt bakerst i rekken står en fornøyd Daniel Nilssen, senterleder ved Sundt Motehus.
– Jeg måtte bare ut å kikke litt jeg også, for dette er seriøs moro. Det er ganske selvgående dette nå. Det er den samme gjengen som har hatt ansvar for nisseshowet i hvert fall de siste fem årene, og alt går som smurt.
SIDEN 1952
Helt siden 1952 har de to Sundt-nissene spredt julestemning for fastboende og tilreisende bergensere.
– Hvem kom på ideen?
– Godt spørsmål, vedgår senterlederen.
– Det var nok en av Sundt-familiens mange kloke og fantasifulle medlemmer, antar jeg, men allerede lenge før den tid hadde Sundt fast underholdning for barna, som dukketeater eller danseforestillinger med bevegelige dukker.
I 20 minutter danses det både innenfor den store vindusruten, og av enkelte små barneføtter utenfor. Så går de velkjente røde velurgardinene sammen. Det er tid for nissepause, og Bergensmagasinet er så heldig å få treffe hovedpersonene «backstage».
NISSENE SVARER
Sittende på hver sin høyballe svarer de erfarne julegledesprederne villig på journalistens spørsmål:
– Hvor mange barn ser dere utenfor vinduet deres?
– Minst 50 barn om dagen, og like mange voksne. Mange av de eldste har vi sett igjen hvert eneste år helt siden de var barn. For dem er det fast juletradisjon å komme og vinke til oss.
– Hvor gamle er dere egentlig? Og hvor gamle kan nisser bli?
Nissefar tenker seg godt om og teller på fingrene.
– Det aller viktigste med julen er at vi er gode mot hverandre.
– Vi er i hvert fall over 80 år gamle. Nisser blir veldig gamle så vi kommer nok tilbake hit i mange førjuler enda. Og når vi blir for skrale kan nissebarna våre ta over.
– Hva er det som gjør et barn «snilt»?
– Alle barn er forskjellige, og det er ikke alltid like lett å være snill hele tiden. Men alle barn er velkommen til oss, uansett.
– Hva tenker dere om nåtidens «julegavehysteri»?
– Det kan nok bli litt for mye av det gode av og til. Det er tanken som teller, og en personlig gave du har laget selv er den aller fineste gaven å få.
– Det aller viktigste med julen er at vi er gode mot hverandre. Vi må også huske på at ikke alle har penger til å kjøpe dyre gaver, og det er heller ikke alle som har familie eller venner å gi gaver til.
– Hvorfor har dere så store hoder? Blir de ikke veldig tunge?
– Jo, men vi ble skapt slik. Akkurat som at barn er ulike er også nisser forskjellige. Vi er av typen trollnisser og akkurat vår familie er litt ekstra storhodet.
– Hva ønsker dere dere til jul?
– Å kose oss sammen med de fem nissebarna våre, kommenterer nissemor.
Hun smiler like bredt som hun pleier.
– Når vi er her er de hjemme sammen med nissebestemor og lager julegaver til vennene sine, men på lillejulaften drar vi hjem og feirer jul sammen med dem og resten av nissefamilien.
SUKKER, KANEL OG ET STORT SMØRØYE
– Hvor bor dere da?
– Hjemmet vårt er langt borte på fjellet. Men det er ikke lett å få øye på oss for vi liker å holde oss godt skjult, ellers blir det jo ikke noe spennende å se oss i julen.
– Hva får nissebarna i julegave?
– Det kan vi ikke røpe. Da er det jo ikke en hemmelighet lenger.
– Dette er et ærefullt oppdrag, og vi elsker å spre juleglede til små og store.
– Har dere gått på danseskole, teaterskole, eller vinkeskole?
– Nei, svarer nissefar og nissemor leende i kor.
– Hvordan er det å bo i et utstillingsvindu?
– Det kan bli litt trangt, men det er veldig koselig og vi trives godt.
– Hvordan liker dere best julegrøten?
– Kokt med helmelk, og med sukker, kanel og et stort smørøye, informerer nissefar, og slikker seg rundt munnen.
– Blir en rik av å være nisse?
– Nei, men dette er et ærefullt oppdrag, og vi elsker å spre juleglede til små og store.
– Er det noe dere har lyst til å si til barna som ser på dere?
– Ja, vi vil gjerne si at det er så utrolig kjekt å se de mange glade ansiktene utenfor vinduet. Og om vi ikke rekker å vinke til alle så skal dere vite at vi ser dere alle sammen.
