Horisont Haloween 2018
Young Dreams (foto Maren Mosaker)

Drømmepop fra vestkysten

Young Dreams’ forrige album høstet godord i britiske NME og ble tildelt en velfortjent Spellemannspris. Siden har det gått litt i motbakke for Mattias Tellez og bandet hans. Men nå er han tilbake, snart fem år senere, etter å ha kommet seg helskinnet gjennom både kyssesyke, smittsom hjernehinnebetennelse og det som kronprinsen ville kalt for «utagerende festing».

Young Dreams: Waves 2 You (Blanca Records)

Og ja, det er bare å si det med en gang: Dette er et overflødighetshorn av et album., fullspekket av lekre detaljer og drømmende popmusikk, med vokalist Rune Vandaskogs klokkeklare stemme langt fremme i et sprettent, moderne og lekent lydbilde.

Inspirasjonene og lånene ligger tjukt utenpå; her er perfekte popøyeblikk som høres ut som de er hentet fra roteskufffen til låtsnekkere som Andy Partridge (XTC), Donald Fagen (Steely Dan), Frank Hammersland, Sean O’Hagan (High Llamas), Brian Wilson og tja, hvorfor ikke, Paul McCartney (hør Somebody Else – og Demolition, som kunne vært et outtake fra London Town).

Det er likevel nok av egenart her til å si at dette står fullt og helt på egne bein.

Jeg liker lyden, innfallene, trøkket, harmonisangen, de små (men effektfullt boblende) innslagene av autotune, bølgeskvulpene, de lett kamuflerte Beach Boys-hyllestene – og ikke minst de tre opplagte hitlistefrieriene (Wild Wind, My Brain on Love og Gun of Light).

Det vanlige på album med så mye ørevennlig pop, er at listen legges lavere jo nærmere man kommer slutten. Slik er det ikke her.

Jeg liker lyden, innfallene, trøkket, harmonisangen, de små innslagene av autotune, bølgeskvulpene – og ikke minst de tre opplagte hitlistefrieriene.

Etter den synth- og bølgeskvulpende instrumentalen Sea Two, klippes vi direkte over i den fransk electronica-inspirerte Le Futur qui Passe («fremtiden som passerer»), etterfulgt av den aldeles nydelige Astral Plane, som flyter på en bølge av vellyd jeg ikke har hørt maken til siden The Buggles-låten Elstree (The Age of Plastic, 1980).

Deretter kommer nok et frieri, om ikke til hitlister, så i hvert fall utstrakt radiospilling. Det er ikke få prateglade formiddagsprogrammer som ville fått et realt ansiktsløft av å plugge Boys i noen uker (hør den glitrende gitarsoloen, som gir låten et ferniss av klassisk midtperiode Genesis).

Til slutt får vi Take My Lungs, en syv minutter lang studiolek der vokalisten bader i ekko og bølgeskvulp (det er veldig mye bølgeskvulp på dette albumet, overalt og hvorsomhelst), mens en vakker liten melodi smyger seg rundt på skjelvende synth-føtter, før den forsvinner ut i den salte sjøen, og oppslukes.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this