Arctic Spas Kampanje November
MESTER HOVLAND: – Behovet for å lage og skape ting har vært i bunnen for alt jeg har gjort, sier Frank Hovland, som egentlig skulle ta utdanning innen kunsthåndverk, – Men så ramlet jeg inn i Program 81. Dermed ble det musikk i stedet – og gitarverksted.

Zen og kunsten å reparere en gitar

– Jeg har hørt om den, men ikke lest den, sier Frank Hovland når jeg spør ham om han kjenner til Robert M. Pirsigs kultroman «Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel». Jeg vet ikke hvorfor; spørsmålet bare dukket opp i hodet i det jeg trådte over dørstokken på gitarverkstedet hans i Strandgaten.

Like bak disken sitter han, mester Hovland, opptatt med å sette strenger på en tigermarmorert elgitar. Det slår meg at jeg ikke kan være den første som synes han minner om den gamle karatemesteren Mr. Miyagi i Karate Kid-filmene.

– Nei, det har jeg ikke hørt før, sier han.
– Ikke har jeg sett filmene heller.

«Dette begynner bra» tenker jeg. Men det er ingen fare. Hovland er like vennlig som han ser ut. Han har satt på en kanne kaffe, og virker som en mann som fant den store roen en gang for lenge siden, og siden aldri har sluppet den. Så vi prater i vei om alt mellom himmel og jord, mens laptopen fortsatt ligger uåpnet i skuldervesken min.

«LUTHIER» MED EGET VERKSTED

– Jeg er «luthier», sier han, og får meg til å tenke at han prøver å si noe om en dyp og sjelden religiøs retning han har sluttet seg til.

– Da jeg ringte Oslo Finerfabrikk, sa de at de kun leverte i kubikkfot. Så jeg satte meg ned og regnet, og ringte tilbake. Tre dager senere kom det en lastebil med seks mahognistokker og fem lønnestokker, hver av dem 5-6 meter lange. Jeg var god i sløyd, men dårlig i regning. Heldigvis var det ikke så dyrt, og jeg har hatt nok treverk like siden det.

Men neida. «Luthier» er det engelske ordet for gitarmaker (eller egentlig «luttmaker»), og betegner en person som (ifølge Wikipedia) er «utdannet i kunsten å bygge og reparere håndholdte strengeinstrumenter med resonanskasse og gripebrett».

Frank Hovland er født og oppvokst i Fyllingsdalen, og begynte sitt voksne liv som elev på U. Phils musikklinje, den gangen dette var en skole lokalisert i Fosswinckels gate 5 – like ved den katolske St. Paul-kirken i Bergen. Etter videregående begynte han å jobbe hos Henki Eugen Urhaug, som hadde et svært gitarverksted i Lars Hilles gate.

– Jeg jobbet der i åtte år, og lærte mye om å reparere og bygge gitarer og andre strengeinstrumenter, forteller han.

– Den gangen fantes det ingen formell utdanning i luthierfaget her i Norge, så dette var min læretid. Nå er det heller ikke rom for så mange i dette faget. I dag er jeg en av få som driver med dette i Bergen, og den eneste med et større verksted.

TRER STRENGER: – Hovedsakelig driver jeg med å reparere gitarer for folk. Det er det som bringer penger i kassen, sier Frank Hovland.

Deler av verkstedet ligger i kjelleren under butikklokalet. Her har han store industrimaskiner – og en ikke ubetydelig samling av gamle planker av ulike tretyper.

– Jeg lager noen gitarer helt fra bunnen. Da begynner jeg med en plankehaug. Det er vel snakk om en 3-4 gitarer i året, forteller han.

– Men hovedsakelig driver jeg med å reparere gitarer for folk. Det er det som bringer penger i kassen. Jeg tar også imot noen fioliner og kontrabasser. Dersom det er kostbare instrumenter, sender jeg dem videre, men stort sett handler det om folk som har hatt en fiolin hengende på veggen hjemme, og ønsker å kunne spille på den.

BRUKNE GITARHALSER

BYGGER EGNE GITARER: Hovland har store industrimaskiner på verkstedet – og en ikke ubetydelig samling av gamle planker av ulike tretyper.

– Hvilken type reparasjoner gjør du mest av?

– Å, det er mange brukne gitarhalser. Mange tror at jeg har en hemmelig avtale med Gibson. Mahognihalser tåler ikke så mye; de knekker ofte øverst på halsen. Ellers er folk nøye på høyden på strengene. Når båndene slites blir lyden skranglete.

Den eldste gitaren han har reparert var en 150 år gammel akustisk, laget av gitarprodusenten Martin – som ble etablert i 1833.

– De første gitarene de laget var mye mindre, siden det mest var kvinner som spilte på dem. Da guttene oppdaget instrumentet på 1930-tallet i og med bluegrassmusikken, ble det behov for større gitarer med mer lyd.

– Når kom de første falloslignende elgitarene?

– Det var på begynnelsen av 50-tallet. De vi fortsatt kjenner i dag, som Fender (Stratocaster og Telecaster), Rickenbacker og Gibson, var tidlig ute. Epiphone også; en stund var de større enn Gibson. Alle de merkene. Utover 60-tallet vokste de seg stadig sterkere. Stratocaster, som er Fenders mest berømte gitar, holdt på å ryke med – den solgte ikke. Men så kom Jimi Hendrix og reddet både Stratocaster og Fender.

– Får du inn noen flamberte og knuste gitarer?

– Hehe, nei. Men Barbie Bones hadde gitarene med i en video som de laget under vann. De gitarene fikk jeg inn etterpå, men de kunne ikke reddes.

HAR EGET GITARMERKE

– Du lager også ditt eget gitarmerke; Hovland Guitar Workshop. Hvordan vil du beskrive den?

– Den er summen av mye av det jeg har lært. Jeg har tatt det beste fra Fender og Gibson, men i motsetning til dem lager jeg også gitarer med gjennomgående halser.

Han avslører her en liten yrkeshemmelighet.
– Jeg legger stor vekt på treverkets tonale og estetiske kvaliteter. Treverket er mye mer avgjørende for en elgitars kvalitet enn det folk er klar over.

– Bruker du bjørk?

– Nei. Bjørk kan brukes, men jeg foretrekker andre tresorter. Lønnetre er bra til hals og kropper; da får du en konsistent og fast klang. Med older/or, ofte i kombinasjon med lønn i halsen, får du en lettere og kjappere respons. Valnøtt kan også brukes, og mahogni – selv om det er fyfy, siden det er et regnskogtre, sier han.

HJEMMELAGET VERKTØY: Frank Hovland har selv laget halsstøtter til ulike instrumenter. – De må ligge stødig når jeg jobber med dem, forklarer han.

Lønnetreet og mahognien han bruker ble kjøpt for 30 år siden tid fra Oslo Finerfabrikk.
– Da jeg ringte dem, sa de at de kun leverte i kubikkfot. Så jeg satte meg ned og regnet, og ringte tilbake. Tre dager senere kom det en lastebil med seks mahognistokker og fem lønnestokker, hver av dem 5-6 meter lange.

– Du hadde regnet feil?

– Hehe. Ja, jeg var god i sløyd, men dårlig i regning. Heldigvis var det ikke så dyrt, og jeg har hatt nok treverk like siden det. Jeg fikk laget 30 halsemner i lønn, og mahognien ble brukt til kropper.

– Hadde du et sted å lagre stokkene da?

– Jeg har bare tatt de med meg. Tidligere hadde jeg et verksted på Flatøy Musikk, og der var det lagerplass. Da jeg flyttet hit til Strandgaten, la jeg det i kjelleren til Henki. Jeg var borte herfra en stund, og da jeg kom tilbake, hadde Henki laget et flott mahogniskap. Henki er mannen. Han er en mester i faget.

VAR FØRST MED «MONKEY GRIP»

– Hvor mange gitarer og basser har du laget?

– Det vet jeg ikke helt. 40 kanskje.

– Har du laget din egen bassgitar?

– Ja, med hull i for å få ned vekten. Det var noe av det første jeg gjorde etter at jeg begynte på Flatøy Musikk. Ibanez kom med noe lignende senere, og kalte det for «monkey grip». Men jeg var først.

GITARENS SJEL: – Jeg bygger mest gitarhalser, som så lett kan monteres på en kjøpekropp. Gitarens sjel ligger i halsen, sier Hovland.

– Hva er kjennetegnet på en god gitar?

– Det er litt vanskelig å svare på, siden det finnes så mange ulike typer. Men den må i hvert fall være bygget av gode materialer, som er tilpasset bruken. En akustisk gitar skal ha en kraftig og fin klang. På en elektrisk kan du definere mye av lyden ut fra mikrofontypen og treslaget, forklarer han.

– Andre spiller golf eller legger kabal; jeg skriver sanger. Det er bare en utrolig stor glede i det å skape noe, enten det er for meg selv eller når jeg hjelper andre med form og fasong på deres låter.

– Gran eller seder er myke tresorter, så de egner seg godt øverst, på samme måte som pappmembranen på en høyttaler. Bunnen bør derimot være laget av hardere materialer. Lakken betyr også mye. De mest kresne musikerne mener at gammeldags celluloselakk låter best. Moderne akryllakker gir altfor hard overflate, og preger derfor lyden på en annen måte.

– Hva har kroppen å si for en elgitar?

– Selve formen betyr lite, mens lakk og treverk betyr mye. Måten hals og kropp sammenføres på har også stor betydning. Det er mange ting. Alt kan bli til gode instrumenter, tilpasset ulike behov. Godt håndverk er fortsatt viktig, selv om de fleste gitarer i dag fremstilles på store fabrikker. Selv bygger jeg mest gitarhalser, som så lett kan monteres på en kjøpekropp. Gitarens sjel ligger i halsen.

LOGO INSPIRERT AV MMEB

Så er det også på gitarhalsen han setter signaturen sin, eller logoen. Denne består av navnet Hovland, skrevet med hans egen håndskrift, og en svart fugl svevende over – plassert oppå en stilisert jordklode med inntegnede lengde-og breddegrader.

– Fuglen er med for å si at gitarene mine ikke skal være her på verkstedet, men skal fly ut og taes i bruk.

– Jordkloden da?

– Å, den er inspirert av logoen til Manfred Mann’s Earth Band. Jeg har alltid vært fan av dem.

HOVLANDS LOGO: Jordkloden er inspirert av logoen til Manfred Mann’s Earth Band, mens fuglen er med for å si at gitarene han lager skal fly ut i verden.

De siste tyve årene har Frank Hovland spilt fast i en kvintett sammen med Chris Thompson, som var vokalist i Manfred Mann’s Earth Band (MMEB). De andre som er med er Mads Eriksen (gitar), Gunnar Bjelland (tangenter) og Zsolt Meszaros (trommer).

– Det begynte med at Chris holdt på å planlegge en plate sammen med Marius Müller. Så døde Müller, og det ble i stedet arrangert en minnekonsert til ære for ham, forteller Hovland.

Chris Thompson var en av artistene som sang på konserten, som ble holdt på Rockefeller i Oslo 14. mars 2000. Mads Eriksens manager kom der i prat med Thompson, og sendte ham noen av Eriksens plater i etterkant. Da Mads Eriksen trengte vokalist til albumet Redhanded (2001) kort tid etter, spurte de Chris Thompson.

Han takket ja, og de spilte inn fire låter sammen med ham under en konsertturné med Mads Eriksen i USA. Frank Hovland sang på demoene, men Chris hørte bare kompene, og laget nye melodier.

– Flere år senere ringte han meg og sa at «jeg visste ikke at dere hadde laget melodier til de låtene».

SAMARBEID MED CHRIS THOMPSON

Samarbeidet ledet til konsert på Maxime i Bergen, med både egne låter og gamle Manfred Mann-favoritter på settlisten.

– Vi spilte for fullsatt sal, og stemningen var helt elektrisk. Dette var første gangen Chris Thompson var i Bergen, og han ble fullstendig bergtatt. Siden har han vært her et sted mellom 20 og 30 ganger. Vi har spilt fast med ham siden den gangen, og vært verden rundt sammen.

– Hvordan er det å spille sammen med Chris Thompson?

– Etter hvert er det blitt en grei affære, men jeg hadde litt høy puls helt i begynnelsen. Jeg husker at jeg var litt skuffet da han begynte som vokalist i Manfred Mann’s Earth Band (han overtok etter Mick Rogers i 1975, journ. komm.) på albumet The Roaring Silence.

– Jeg likte ikke stemmen hans. Men vi hadde ikke så mye penger, og hørte på det vi hadde. Etter en stund syntes jeg det låt ok, og i dag regner jeg den som det beste albumet deres.

Nå har vi snakket lenge. Jeg kjenner at jeg har holdt litt igjen på det emnet jeg nå er klar til å åpne, som er bandhistorien hans. Her må man holde tungen beint i munnen, og jeg føler at jeg egentlig burde fått assistanse fra Pete Frame – som på 70-tallet laget intrikate «Rock Family Trees» for musikkpressen (Zigzag, Sounds, NME, Rolling Stone). Jeg får prøve å holde det kort, så får vi ta den lange historien dersom boken en dag skal skrives.

PROGRAM 80, PROGRAM 81 OG PROGRAM 82

– Det begynte i 1979, da jeg ble med i coverbandet Bjelleklang, forteller han.
– De andre var ti år eldre enn meg. Jeg lærte mye om sjangerforståelse av dem; de spilte alt fra rock til funk, jazzrock og Little Feats «kufønk».

– Jeg husker Program 81 og Program 82. Var du med der fra begynnelsen?

– Nei. De het først Ragg. Da jeg ble med, het de Program 80, men så sluttet Stein Fossum (bass) og Svein Hovland (sang, gitar) for å starte Gjennomslag.

Da Frank Hovland begynte i november 1980, bestod bandet av blant andre Kåre Kalvenes og Marianne «Pjusken» Sletten (sang). De var en del av et lite lokalt new wave-miljø, og rakk å gi ut fire plater; to som Program 81 og to som Program 82 (med Kate Augestad som ny vokalist).

Den siste platen deres kom ut i 1983, og bestod av musikk de hadde laget til DNS-stykket Slippe fri – som handlet om nettopp det, nemlig en jente som slapp ut fra fengselet.

Etter at bandet ble oppløst, ble han invitert til å spille på Spastisk Ekstases eneste plate; EPen Tre mord. Dette var et kortlevd «superband» satt sammen av en regelrett hvem-er-hvem-liste av den tidens rockemusikere: Ola Snortheim (De Press, Cirkus Modern, Langsomt Mot Nord), Espen Beranek Holm, Don Buchanan (The Cut), Øyvind Hånes (senere i The Jazz Police) og Helge Gaarder (Kjøtt, Cirkus Modern).

– Det var egentlig Hånes sitt prosjekt. Vi holdt på en stund, og det var tanken å gjøre noe mer.
Hovland var også en kort stund involvert i Sigma Studio, som ble startet av Kåre Kalvenes, Hovland og Program 81/82s faste lydmann, Erling Lund.

– Jeg trakk meg da jeg skjønte at det ble mye arbeid, men Kåre og Erling drev studioet i 20 år.

De holdt til i Sandviksboder 69, og her ble svært mange av bergensplatene fra denne perioden til.

– Yngve Sæthre jobbet lenge i Sigma, og lærte tricksene sine der. Geir Luedy også, han begynte som «coffee boy» der, og gikk gradene.

VARMET OPP FOR A-HA

Vi hopper frem til Avenue Talk, nok et kortlevd band, men som fikk en viss oppmerksomhet siden de var oppvarmingsband på A-has norgesturné i 1987.

– Bandet var et forsøk på å hive oss på popbølgen på midten av 80-tallet, forteller han.

Avenue Talk fikk kontrakt med Famous Records i Bergen, som betalte for en plateinnspilling med Murray Munro – som også hadde produsert to plater for Tomboy. Albumet Cry for Mercy kom ut i 1988.

– Platen var litt inne i alternativ elektronisk pop, men den hadde noen mer dystre låter også. Singelen I Still Love You (1987) handlet om en kjærlighetshistorie som gikk til helvete. Den ble spilt en del på radio.

– Synes du låtene har holdt seg?

– Vel, det er popmusikk, og da handler det mye om hva du kler på låtene. Soundet vårt hadde nok datostempel, men mange av låtene kunne vært gjort i dag i en annen påkledning.

– Kunne du tenkt deg å nyutgi Cry for Mercy?

– Nei. Jeg tenker at dersom plater skal nyutgis, må det være fordi de har gjort seg bemerket på et vis. Det synes jeg ikke det albumet gjorde.

Da mener han at musikken han har laget sammen med Mads Eriksen har holdt seg bedre. Dette samarbeidet begynte på slutten av 80-tallet, og pågår fortsatt.

– Vi har laget ni plater sammen, og holder på med den tiende nå. Flere av dem har fått gode anmeldelser i utenlandsk musikkpresse.

«Mads Eriksen is Norway’s secret weapon, a guitarist who has compiled a mature, tuneful, venturesome, multi-faceted second album of instrumental rock» skrev Guitar Player i anmeldelsen av albumet Storyteller (1991), mens Just What the World Needs (2010) ble fremmet som «månedens album» av Guitar Techniques Magazine.

TRIO MED TERJE RYPDAL OG PAOLO VINACCIA

– En annen norsk gitarist som har fått mye oppmerksomhet ute er Terje Rypdal. Du har spilt med ham også?

– Ja, jeg hadde en periode der jeg spilte en del med Rypdal.

Det begynte med bandet N3 (Norwegian Three), som hadde gitaristene Ronni Le Tekrø, Mads Eriksen og Terje Rypdal i front, med Steinar Krokstad på trommer, Gunnar Bjelland på tangenter og Frank Hovland på bass.

– Etter det spurte Terje meg om jeg ville være med i en trio sammen med ham og Paolo Vinaccia. Vi holdt på i flere år, med konserter både i Russland, Tyskland, Spania og Romania. Nå er det noen år siden sist vi spilte sammen.

– Vinaccia spiller veldig intenst og fritt. Hvordan er det å følge ham?

– Hehe. Han er en kompromissløs musiker som gjør ting på sin egen måte; han bruker trommesettet mer som et perkusjonsinstrument. Du spiller ikke med Vinanaccia, du spiller mot ham. Så det var utfordrende og veldig veldig spennende.

– Rypdal spurte en gang Vinaccia om han kunne spille litt «kulere»; litt mindre fritt. «Jeg kan ikke det; det er jo krig i verden» svarte Vinaccia på sin spesielle italienske aksent. De er litt spesielle typer, begge to. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre utenom konsertene; da satt vi stort sett alene på hvert vårt hotellrom.

– Terje Rypdal tilhører vel en tidligere generasjon musikere?

– Ja, han har holdt på lenge. Det han snakker mest om, er tiden med Vanguards – som var et Shadows-inspirert 60-tallsband, sier han.

– Folk her i Norge har ikke helt skjønt hvor stor han er i utlandet. Keith Richards ble en gang spurt om hvilke gitarister han hører på – da var Rypdal en av de første han nevnte. Vi spilte sammen i et svært amfiteater i Madrid. Det var helt pakket med folk. Han spiller veldig dedikert, og er levende opptatt av det han holder på med. Etter min mening lager han musikk uten sidestykke.

MUSIKK OG MAT

– Opplever du slike øyeblikk når dere er ute og spiller, der musikken nærmest flyter av seg selv?

– Åja, de aller største opplevelsene er når alt bare klaffer. Noe av det samme skjer når jeg lager låter. Det gjør jeg hele tiden.

– Hvem skriver du for?

– Jeg vet ikke; låtene kommer bare. Slik har det vært hele tiden, jeg skriver rundt to låter hver måned. Andre spiller golf eller legger kabal; jeg skriver sanger. Det er bare en utrolig stor glede i det å skape noe, enten det er for meg selv eller når jeg hjelper andre med form og fasong på deres låter, sier han.

Hovland liker også godt å lage mat. Favorittretten hans er den franske bœuf bourguignon (oksekjøtt kokt i vin), men han liker også å tilberede indisk, thailandsk og italiensk mat. Hjemme har han nettopp lagt to tørrfisker i vann. Der de skal ligge i ti dager, før han bruker dem som basis i en hvit bacalao.

–  Jeg gjør ikke dette bare for å spise, men også fordi jeg ønsker å vite hvordan du får til den og den smaken, sier han.

– Vil du si at mat og musikk er beslektet?

– Hehe. Mat på det rette nivået betrakter jeg som kunst. Slik er det med musikk også. Alle kunstformer er beslektet.

UTVALGTE PLATECOVRE: Fire plater som Frank Hovland spiller på. Øverst fra venstre: Program 81 – Prøv å nå fram… (1981), Spastisk Ekstase – 3 mord (EP, 1982), Avenue Talk – Cry for Mercy (1988) og Mads Eriksen – Redhanded (2001, med Chris Thompson på vokal).
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this