KÅSERI: Av en fransk guide fikk jeg på svært dårlig engelsk vite litt mer om historien i landet jeg bor i, og treffer du på en nordmann som hotellresepsjonist eller som kelner, så lurer du alltid på hva gæernt vedkommende må ha gjort.
Tekst: Morten Lorentzen
LES FLERE KÃ…SERIER HER
Sommeren er over, og det eneste som vel er normalt for tiden er vel at det var en ganske normal sommer. Turistene var tilbake igjen i sine bobiler og i cruisebåter på størrelse med boligblokkene i gamle kommunistland.
Det er mye fint å se her i landet, og i den forbindelse stakk jeg innom Urnes stavkirke for å beskue det vakre kirkebygget og høre litt om norsk middelalderhistorie. Av en fransk guide fikk jeg på svært dårlig engelsk vite litt mer om historien i landet jeg bor i. Det gikk vel i grunnen bedre da hun gikk over til å stotre på sognamål. Og det er ikke første gangen.
På Lofotr Vikingmuseum ble jeg en gang guidet av hyggelige engelskmenn, og treffer du på en nordmann som hotellresepsjonist eller som kelner, så lurer du alltid på hva gæernt vedkommende må ha gjort. Derfor er det selvsagt ganske så logisk at kelneren avbryter deg og ber deg bestille på engelsk, og ingen ser ut til å bry seg om at vi må regne med å snakke engelsk hvis vi skal få oss mat på restaurant her i landet.
Men hvor er ungdommen? Er de på språkskole i utlandet, sier du? Sikkert en god idé. Du skal se at de til slutt kan bli guide i Urnes stavkirke.
Det er slik det er blitt. På hoteller, restauranter eller i matbutikkene. Apotekene våre ser ut til å bli arbeidsplasser hvor innvandrerkvinner dominerer, og det er jo kjempefint. Opp til flere av dem jeg har snakket med, kan også snakke brukbart norsk.
Til og med våre naboer i Danmark, som vi lå under i 400 år og som har et språk vårt bokmål er basert på, henvender seg oftere og oftere til oss nordmenn på engelsk. Det er jo i grunnen like greit, for denne kartoffelen de har nede i halsen er ikke blitt mindre med årene. De skriver godt, men diksjon har de aldri hørt om.
Kanskje er det bare et tidsspørsmål før vi alle går over til å snakke engelsk. Femti år frem i tid vil kanskje ungdommens motstand mot å snakke norsk være fullt på høyde med den motstanden de i dag har mot nynorsk.
Kanskje er det like greit. At vi alle blir litt likere. EU fikk jo fredsprisen fordi man mente at Den europeiske unionen var årsaken til at vi i Vest-Europa har holdt fred med hverandre siden 1945, og utviklet et Europa som består av de samme butikkene, de samme restaurant og hotellkjedene – og det samme prisnivået uansett hvor du kommer.
Kanskje er det fint at det er slik. Det blir fred av det. Når nasjonale særheter som språk og kultur forsvinner og alt blir rørt ut i den samme suppen. Man skal ikke se lenge på Dagsrevyen før man ser hva nasjonale konflikter kan føre til.
Men når det strømmer såpass mange turister til landet vårt, så må jo det tyde på en stor interesse for alt som er norsk? Ja, mon det. Jeg har en nagende følelse av at det ikke er vi nordmenn som er interessante. Det er naturen vår. Fjordene og fjellene våre.
Hvem vi er forblir en hemmelighet, og vi tråkker jo ikke akkurat ned stavkirkene og «flåmsdalene» våre når turistene er der. Vi drar heller til Syden eller på hytta, en hytte som gjerne ligger langt fra der de fanger utlendinger i turistfeller.
Vi etniske nordmenn blir litt som andre etniske minoriteter. Vi holder oss i reservatene våre, og slipper å bli plaget av østeuropeere som skal selge oss strikkejakker, eller svensker som vil by oss på rømmegrøt.
Men hvor er ungdommen? Hvorfor tar de ikke sommerjobber i denne blomstrende turistnæringen? Er de på språkskole i utlandet, sier du? For å lære seg bedre engelsk og fransk. Sikkert en god idé. Du skal se at de til slutt kan bli guide i Urnes stavkirke.
