Sidsel Haugland
HVORDAN MAN TAR DET: – Jeg pleier å si at det er fem prosent hvordan man har det, og 95 prosent hvordan man tar det, sier Sidsel Haugland, som har seks prosent syn. (Foto: Ove Landro)

Å bli sett er viktigere enn å se

Del artikkelen i Sosial medier

– Jeg tror det er grunnleggende i oss alle; vi vil bli sett, sier Sidsel Haugland, som blant annet holder kurs for Norges Blindeforbund. Selv ser hun bare seks prosent.

Sidsel Haugland ble født i 1953 med grå stær. Da hun var åtte-ni måneder gammel forsto faren, mens han lekte med datteren, at noe var galt med synet hennes. Han trillet en ball mot henne, og fikk ikke den responsen han hadde forventet.

– Hvis jeg ikke hadde blitt operert da, hadde jeg vært helt blind. Og hadde jeg vært født noen år før, så hadde jeg også vært blind. I dag kan legene redde synet i slike tilfeller, men det får ikke jeg gjort noe med, sier hun, og smiler svakt.

KJENNER IKKE TIL NOE ANNET

Sidsel har tatt buss fra Titlestadvegen i Fana til Bryggen i Bergen, hvor vi møtes. Vi går noen hundre meter opp til kontoret vårt i Sandviken, og det er ingenting som tyder på at Sidsel nesten ikke kan se. Hun snubler ikke i trappene. Det ujevne fortauet ser ikke ut til å bekymre henne. Hun runder en plante, og krysser Helgesensgate.

– På Hop skole på Askøy gikk jeg helt frem til tavlen og pugget det som sto der. Skulle jeg lese fra boken, hadde jeg to par med briller. Ett av dem var tjukke klumper, mens det andre paret var noe mer vanlig. Jeg gikk på en fantastisk skole, og merket aldri at jeg var annerledes.

– Joda, men jeg har også hilst på rosebusker, som jeg trodde var en person. Og jeg har også gått forbi mine egne unger. Men husk at jeg er født med dårlig syn, og dette er det eneste jeg kjenner til. Folk som ser i utgangspunktet, for så å miste synet helt eller delvis, har det på en måte verre, og mange kan ikke gå i byen. For dem blir det en stor endring i livet. De har ikke den oversikten som de er vant til, og er naturlig nok redde.

–  Mens jeg kjenner ikke til noe annet. Som liten satte jeg utfor bratte bakker med akebrett eller ski, og jeg klatret i trær som alle andre. Mor var redd, men hun lot meg gjøre det samme som vennene mine, og det er jeg glad for i dag.

– Jeg tror ikke noen forsto hvor dårlig jeg så. Jeg forsto det jo ikke selv. Jeg visste jo ikke om noe annet, sier Sidsel.

Hun passet barn fra de var ganske små, og ingen stusset over det, husker hun.

– På Hop skole på Askøy gikk jeg helt frem til tavlen og pugget det som sto der. Skulle jeg lese fra boken, hadde jeg to par med briller. Ett av dem var tjukke klumper, mens det andre paret var noe mer vanlig. Jeg gikk på en fantastisk skole, og merket aldri at jeg var annerledes, forteller hun.

TOPP KARAKTERER

Hun gikk ut med topp karakterer, og mener selv at det delvis også skyldtes at hun var litt sta. Men det skulle ikke vare. På ungdomsskolen var det annerledes.
– Da skulle ingen vite det, og da begynte det også å bli slitsomt. Karakterene raste. Og innerste inne visste jeg jo at noe var galt med synet mitt.

Det hindret ikke Sidsel Haugland i å studere statsvitenskap på Universitetet.
– Det gjorde jeg rett og slett fordi jeg ville vite mer om politikk og hva som foregikk rundt meg. Og så traff jeg ham som jeg er gift med i dag, forteller Sidsel.

Hun studerte også sosialantropologi.
– Jeg var nysgjerrig på hvordan folk tenkte i andre kulturer.

– Det var vel også derfor vi reiste på interrail, jeg og en venninnegjeng, vi dro blant annet til Afrika. Jeg husker godt at vi som var vant til rolige og trygge omgivelser på Askøy, lå oss til å sove i en korridor en gang; det var ingen andre muligheter for å få seg søvn, forteller askøydamen, som dessuten er utdannet naturmedisiner og spesialpedagog.

INTERVJUET FRENCH

Sidsel Haugland har jobbet i radioen i til sammen 23 år, og i 15 av disse for Radio Gnisten. Det trives hun veldig godt med.

– Alle har en historie. Det er utgangspunktet mitt, og det er utrolig spennende å få høre livshistorien til alle disse menneskene som jeg får møte.

– Alle har en historie. Det er utgangspunktet mitt, og det er utrolig spennende å få høre livshistorien til alle disse menneskene som jeg får møte, sier Haugland, som har intervjuet forsker ved institutt for fredsforskning, Henrik Syse, artisten Rune Larsen, og for ikke lenge siden fikk hun også møte og intervjue Kari Hilde French, moren til Joshua French – som ble dømt for drap og satt i fengsel i Kongo i åtte år.

– Reisene, utdannelsen og arbeidet i radioen – du virker uredd?

– Det handler vel igjen om at jeg var vant til det. Jeg gikk til en øyelege i Bergen sentrum, og fra jeg var ti år hendte det at mor sendte meg alene på bussen og over med fergen. Husk at det var helt andre tider, og mye mindre trafikk. Og trangen til å bade i sjøen som alle de andre, var sterkere enn frykten for at jeg ikke kunne se så godt. Jeg sto på skøyter og ski, og da Sentralbadet sto ferdig var vi ofte der og badet.

– Jeg vokste opp i en fantastisk familie med mye musikk og glede, og det har lagt grunnlaget for at jeg har hatt en flott barndom. Det var trekkspill, det var piano og fiolin. Selv spilte jeg litt piano, men jeg måtte jo lære meg alle notene utenat, og det ble slitsomt etter hvert.

Bare noen kilometer fra huset hvor hun vokste opp, hadde Blindeforbundet lokaler hvor de holdt forskjellige kurs.
– Men det angikk ikke meg; det var for folk som så dårlig, forteller Sidsel og smiler.

IKKE TID TIL HVERANDRE

Å lese bøker har hun gjort i alle år.

– Men det er jo med to par briller med tykke glass. Aviser er mer slitsomt. Jeg bruker dobbel så mye energi på å lese som andre. Men jeg er egentlig heldig, for jeg har så lett for å sovne, og da blir jeg fort opplagt igjen.

– Jeg mener at det alltid er noe å glede seg over. Hvis jeg føler meg nedstemt, så syr jeg. Men igjen; det blir jo med to par briller, smiler hun.

Fra rundt 2000 har Sidsel holdt kurs gjennom sitt engasjement i Norges Blindeforbund. Hun holder blant annet et foredrag som heter Helse til kropp, sjel og psyke.

– Håpet er å gi deltagerne økt livskvalitet. Vi forsøker å få frem det kreative i folk, samtidig som vi legger aller mest vekt på det sosiale. Jeg vil oppfordre folk til å ta kontakt, og tør påstå at blinde og svaksynte får økt livskvalitet av å være med.

Sidsel blir engasjert.
– Behovet for å bli sett står sterkt i alle mennesker. I dag har vi ikke tid til hverandre. Behovet for å bli sett er grunnleggende i alle barn, men også hos voksne. Her gjør Blindeforbundet en fantastisk jobb, og jeg tror ikke det er mange andre land som har et slikt tilbud som vi har i Norge.

Norges Blindeforbund har denne vinteren lansert kampanjen Å bli sett er viktigere enn å se, der man blant annet har sett en kampanje-film på TV2 hvor en far ser på mobilen i stedet for på barnet som leker. Litt lenger borte sitter en blind far i sandkassen og leker med sitt barn. Barnet føler seg sett. Se den og andre filmer fra på Blindeforbundets Youtube-side.

Del artikkelen i Sosial medier

Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this