Etter å ha ledet en fullstendig rehabilitering av Permanenten, kan man trygt si at avtroppende KODE-direktør Karin Hindsbo har skrevet seg inn i bergenshistorien for all fremtid.
Når det gamle bygget til Vestlandske kunstindustrimuseum, nå kjent som KODE 1, åpner dørene på nytt 23. mai, settes det samtidig punktum for Karin Hindsbos tid som direktør for Kunstmuseene i Bergen (KODE). Ni dager senere starter hun i ny jobb som direktør for Nasjonalmuseet.
– Den bergenske humoren er ikke selvhøytidelig, men inneholder tvert imot enormt mye selvironi. Når du har en ironisk distanse, kan du rope så høyt du bare vil.
– Jeg gleder meg til nyåpningen av KODE 1. Det er et stort prosjekt som har betydd mye for meg. Det blir et veldig flott bygg for hele Bergen, sier hun.
– Dette er vel også et prosjekt bergenserne kommer til å huske deg for?
– Jeg håper det. Jeg har vært med på prosjektet fra start til slutt, men æren bør også gå til alle de som har bidratt for å få dette til.
HEADHUNTET TIL BERGEN
Det gamle kunstindustrimuseet fra 1896 er fullstendig rehabilitert og bygget om. Hele fjerde etasje er åpnet opp, tak og klimaanlegg er nytt, og det blir museumsbutikk og restaurant med studiemagasiner der kunstgjenstander vises frem bak sikringsglass.
Sølvskatten (gullsmedkunst fra Bergen) og Singer-samlingen (europeiske og asiatiske antikviteter, samt malerier av gamle mestre) blir igjen gjort tilgjengelige for publikum, og til åpningen vil det også bli vist en ny utstilling med Dronning Sonjas egne verk innenfor grafikk og keramikk, i tillegg til et lite utvalg fra hennes private samling av kunsthåndverk.
KODE, som omfatter de fire museumsbyggene langs Lille Lungegårdsvann (KODE 1, 2, 3 og 4), samt komponisthjemmene til Ole Bull, Harald Sæverud og Edvard Grieg, er et av Nordens største museer for kunst og musikk. Karin Hindsbo ble headhuntet til stillingen som ny museumsdirektør, og tiltrådte 1. januar 2014. Hun har en mastergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Århus, og var direktør for Sørlandets kunstmuseum (Kristiansand) fra 2012 og frem til hun ble ansatt i KODE.
HAR SATT BESØKSREKORDER
Her i Bergen har hun markert seg som en tydelig stemme både i avisenes debattspalter, og som en som tør å ta grep for å gjøre kunstfeltet spennende for flere enn det tradisjonelle publikummet. Dette har vist seg igjen i KODEs besøkstall, som årlig har kunnet vise til nye besøksrekorder. Mest imponerende var fjorårets resultat på 220.000 besøkende, 18 prosent flere enn i 2015, og det altså til tross for at den ene museumsbygningen var stengt på grunn av rehabilitering.
Hindsbo mener at fremgangen delvis kan tilskrives et målrettet arbeid med formidling, markedsføring og kommunikasjon, med flere omvisninger, nye konserttilbud og utvidete åpningstider. Samtidig mener hun at det økende besøkstallet forteller om behovet for de unike opplevelsene kunsten og musikken gir.
– Dette er en jobb med to oppdrag. Det handler både om forvaltning og formidling. Jeg synes det er viktig at flest mulig får komme hit og oppleve all den fine kunsten vi har her, utdyper hun.
– Du har vel også et takknemlig publikum, her i Norges fremste kulturby?
– Hehe. Ja, det er en god by å være i, og jeg tror vi kan få til enda bedre besøkstall, slik at KODE blir en del av folks standardrepertoar. Det er noen flotte samlinger vi har her.
SMÅ INNKJØPSBUDSJETTER
Store deler av samlingene er gaver fra private samlere, spesielt Rasmus Meyer (1858-1916) og Rolf Stenersen (1899-1978). KODE har også fått deponert deler av samlingene til Nicolai Tangen, Stein Erik «Rimi» Hagen og Christen Sveaas (Stiftelsen Bergenssølvet).
– Har det private næringsliv overtatt ansvaret for å ta vare på de norske kunstskattene?
– Mye av det vi har er takket være private samlere. Jeg mener at vi burde hatt større offentlige budsjetter til innkjøp av kunst.
– Hvordan er dette i Danmark?
– Det er ikke store innkjøpsbudsjetter der heller. Carlsbergfondet kjøper veldig mye til det offentlige. I Norge har vi Sparebankstiftelsen DNB, som har deponert en stor samling med kunst av Nikolai Astrup hos oss.
– Du ville kanskje valgt annerledes, dersom du forvaltet innkjøpene selv?
– Ikke nødvendigvis. Generelt ville jeg aldri stått med eneansvar for innkjøpene. Det som kommer inn, skal kunne stå i evigheter. Når det gjelder Astrup-samlingen, så er dette noe vi aldri hadde fått til alene.
KUNST PÃ… BLÃ… RESEPT
I intervjuer trekker Karin Hindsbo ofte frem mindre kjente kvinnelige kunstnere, som kanadisk/amerikanske Agnes Martin (1912-2004), sørafrikansk/nederlandske Marlene Dumas (1953-) og norsk/franske Anna-Eva Bergman (1909-1987). Hun benekter at hun promoterer spesifikke kunstnere, men at det mer handler om bilder som passer hennes egen stemning.
– Bergman var i så måte en abstrakt kunstner som lot seg inspirere av naturfenomener. Hun hadde et enkelt formspråk, samtidig som hun jobbet med materialene på en komplisert måte, sier hun.
Hindsbo brukte blant annet Bergmans bilde «Planet III» (1969) i en BT-kronikk fra i fjor, der hun sammenlignet ikoniske pressefoto med bilder fra kunsthistorien; i Bergmans tilfelle som motsats til et av fjorårets knivskarpe foto av planeten Pluto, tatt fra romsonden New Horizons.
– Er Bergman en glemt kunstner?
– Nei, jeg vil ikke si det. Hun var nylig representert med en stor utstilling på Nasjonalmuseet.
– Agnes Martin er vel i hvert fall en kunstner få har hørt om?
– Hun er veldig kjent i kunstkretser, og ble anerkjent allerede på 1960-tallet i en sterkt mannsdominert kunstverden. Hun levde et langt og omtumlet liv med en schizofreni-diagnose, og etterlater seg en helt enestående kunstneriske produksjon.
Som kunstner var Agnes Martin eksponent for det minimalistiske. På et tidspunkt fikk hun nok, flyttet til New Mexico, og sluttet å male. I 1975 dukket hun så opp igjen med nye bilder, og fortsatte å male til det siste.
– De abstrakte formasjonene hun malte var kanskje hennes redning, sier Hindsbo.
– Jeg tror at kunst og musikk har mye større innflytelse på helsen enn det man vet. På KODE tilbyr vi blant annet gratis omvisninger for mennesker med demens i følge med ledsager.
To erfarne omvisere sørger her for en åpen samtale der alle bidrar med tanker og assosiasjoner om kunstverkene. Disse omvisningene foregår når museet er stengt for annet publikum, og avsluttes med en hyggelig prat og en kopp kaffe.
– EN LIVSBEKREFTENDE SKULPTUR
– Hvordan oppdaget du selv kunsten? Jeg får et inntrykk av at dette er noe du har fått inn med morsmelken?
– Hehe. Ingen i min familie er kunstnere eller kunsthistorikere, men min mor har alltid interessert seg for kunst. Jeg er oppvokst i København, i et hjem uten egen bil. Foreldrene mine er akademikere, og opptatt av økologi og bærekraft. Jeg har alltid lest mye, og sett mange filmer.
– Du er heller ikke redd for å slå et slag for kunsten, sier jeg, med henvisning til kontroversen rundt en skulptur av Tori Wrånes.
Dette var våren 2012, like etter at Hindsbo hadde tiltrådt i stillingen som direktør for Sørlandets kunstmuseum i Kristiansand. Wrånes hadde levert skulpturen Fantasihjelmen til den nye kommunale barnehagen Roligheden. Denne forestiller en jente med en astronauthjelm som det strømmer en sky av leker ut fra.
Det kom klage over at skulpturen, sett i en spesiell vinkel, kunne minne om et våpen. Skulpturen ble pakket inn i grønn plast, og noen måneder senere ble den fjernet.  Redningen ble Hindsbo, som kjøpte Fantasihjelmen inn til Barnas kunstmuseum i Kristiansand.
– Saken ble behandlet veldig raskt, og terrorhandlingene 22. juli året før gjorde det veldig vanskelig å få til en dialog. Jeg savnet en diskusjon der kunstens stemme ble hørt, sier Hindsbo, som mener at Fantasihjelmen er en livsbekreftende skulptur.
HØYLYTTE BERGENSERE
På en måte bekrefter dette det inntrykket som hun gir i offentligheten. For Hindsbo kommer inn som en røver om natten i Kardemommeby, eller som en hai i korallrevet, utfordrer og røsker opp i idyllen og vanetenkningen. Når hun nå farter videre til andre steder, håper vi at avtrykket etter henne her i Bergen blir stående en stund.
For det er ingen tvil om at Hindsbo er en person som virkelig går i dybden på ting. I løpet av hennes tid ved KODE er det blant annet gjort store fundamentale løft på sikkerhet, forvaltning og økonomi, noe som vil være av stor betydning i mange år fremover. Selv reiser hun heller ikke umerket fra Vestlandets hovedstad.
– Det har vært gøy å komme på jobb her, hver eneste dag, til tross for regnet. Folk her har bare slått ut med armene og vært positive.
– Jeg ville vært her lenger, men det var umulig å si nei til Nasjonalmuseet. Det har vært gøy å komme på jobb her, hver eneste dag, til tross for regnet. Folk her har bare slått ut med armene og vært positive, sier hun.
– Bergen er en by med en litt høylytt stemning; det liker jeg. Den bergenske humoren er sterkt undervurdert; den er ikke selvhøytidelig, men inneholder tvert imot enormt mye selvironi. Når du har en ironisk distanse, kan du rope så høyt du bare vil.
Hennes danske morsmål har også blitt forandret av oppholdet her vest.
– Jeg bruker mange bergensuttrykk, som snop og boss, sier hun.
– Når jeg er i Oslo, blir jeg ofte spurt om jeg er bergenser.
Fakta
KODE 1 gjenåpner
- KODE 1, tidligere Permanenten, er KODEs bygg for kunsthåndverk og design.
- Bygget, som ble oppført i 1896, er tegnet av arkitekt Henry Bucher fra Oslo som en monumental bygning i italiensk nyrenessanse.
- De to siste årene har bygningen gjennomgått en omfattende rehabilitering.
- Til nyåpningen 23. mai har KODE 1 blant annet fått ny museumsbutikk, ny restaurant, nye formidlingsrom til barn og en kombinert fest- og konferansesal.
- Mer informasjon: kodebergen.no