Terapibad i skogen

Del artikkelen i Sosial medier

Det høres kanskje litt hippieaktig ut med skogsbading. Men det har ingenting å gjøre med verken hippier eller bading å gjøre.

En gruppe turkledde og forventningsfulle mennesker står og hilser på hverandre på snuplassen ved Hordnesskogen i Fana. Noen kjenner hverandre fra før, andre møtes for første gang. Den store fellesnevneren er at ingen av dem har prøvd skogsbading – før i dag.

– Jeg vil gjerne at dere går to og to sammen og forteller hverandre om et minne om et tre dere har, oppfordrer Therese Krzywinski, som er en av syv skogsterapi-guider her til lands – nyutdannet gjennom den amerikanske organisasjonen Association of Forest and Nature Therapy (ANFT).

Til tross for navnet sitt er hun en ekte vestlandsjente med en selverklært kjærlighet til skogen og det norske kulturlandskapet, og som en del av praksisen sin inviterer hun nå dem som vil med seg ut i skogen.

EN JAPANSK HELSETREND

– Skogsbading begynte i Japan på 80-tallet som et resultat av at folkene var stresset og overarbeidet, forteller hun.

– De falt bokstavelig talt om mens de sto og jobbet. Nå er skogsbading brukt som ett av flere helseforebyggende tiltak i landet, og over 60 skogsområder er spesielt tilrettelagt «shinrin-yoku», som direkte oversatt betyr å bade i skogen, forteller Krzywinski.

– Hva vil det å bade i skogen egentlig si? 

– Skogsbading er rett og slett en langsom sansebasert vandring i naturen med fokus på tilstedeværelse. Det langsomme tempoet er nok det som er mest utfordrende for folk flest, sier hun.

Ifølge Krzywinski finnes det nå stadig mer forskning som bekrefter de positive følelsene av å være i naturen. I tillegg til å gi redusert blodtrykk og lavere stressnivå viser det seg at skogen har en egen x-faktor som kan minne om aromaterapi.

STYRKER IMMUNFORSVARET

– Trærne skiller faktisk ut noen stoffer som heter fytonsider, som er et forsvarsverk mot insekter og andre mikroorganismer. Når vi går i skogen og puster inn denne luften, styrker det også vårt eget immunforsvar, forklarer hun.

– Men må man nødvendigvis «bade» i skogen for å oppnå en helsegevinst?

– Vanligvis når man er på tur har man gjerne musikk på ørene eller prater i vei med en turkamerat, og går man alene, er det ofte lett å gå og gruble og bekymre seg for ting på jobb eller hjemmebane. Ved å i stedet være fullt tilstede her og nå, så blir det på en måte mindfulness i naturen.

Plutselig blir man klar over alle de ulike insektene som svever rundt oss. Spindelvevet som dirrer i vinden. Den irrgrønne mosen som ligger som et teppe over skogbunnen.

Krzywinski har selv mange års egenerfaring med meditasjon, og for henne er det å være i skogen nettopp en type sansebasert meditasjon. Målet hennes er å få andre til å oppleve det samme gjennom å skape en tilhørighet til skogen og samtidig oppnå bedre helse. Hun ser heller ikke bort ifra at skogsbading kan bli en del av det offentlige helsetilbudet i Norge slik det allerede har vært i flere år i Japan.

– For en nordmann som er oppvokst med natur på alle kanter er det kanskje litt overflødig med en guide for å komme seg ut?

– Man trenger absolutt ikke en guide hver gang, men for mange kan det være til stor hjelp å ha noen der i begynnelsen som kan introdusere noen øvelser og teknikker for å vekke til live sansene. Deretter kan en prøve seg alene dersom en ønsker, sier Krzywinski.

Guiden vår leder gruppen videre innover i skogen. Litt bort fra stien samler hun alle i en sirkel. Solen titter frem der oppe mellom trekronene og kaster et gyllent slør over hodet vårt. På en vakker høstdag som dette er det vanskelig å ikke tenke på at dette området for bare et par år siden sto i fare for å bli jevnet med jorden til fordel for en godsterminal.

MED Ã…PNE SANSER

– Jeg inviterer dere til å lukke øynene og kjenne på atmosfæren rundt dere. Hva legger dere merke til? spør Krzywinski.

Noen nevner den gyngende mosen under føttene. Andre bemerker den friske duften av skog og vinden som beveger seg mellom trærne. Når vi blir bedt om å lukke øynene, stikke ut tungen og smake på luften er den ubekvemme stemningen til å ta og føle på. Vi lar oss likevel rive med. Det smaker ikke så aller verst.

Vandringen fortsetter opp mot en liten høyde femti meter unna. På veien dit oppfordres vi til å bevege oss ekstra langsomt og legge merke til alt som rører seg i luften og nede ved bakken.

Det kjennes først litt rart å utforske skogen på denne måten, men ikke lenge etter vekkes gamle sanser til live. Minner om en leken barndom strømmer på. Plutselig blir man klar over alle de ulike insektene som svever rundt oss. Spindelvevet som dirrer i vinden. Den irrgrønne mosen som ligger som et teppe over skogbunnen.

[PostBlock id=470]

– Ho hoo! roper Krzywinski, og signaliserer at det er på tide å gjenforenes på toppen.

Vi samles nok en gang i ring. Bakken er våt og fuktig etter flere dager på rad med regn. Et tørt sitteunderlag fra tursekken kommer godt med. Den dristigste blant oss har tatt av seg både sokker og sko og sitter barføtt.

En liten mosekledd pinne blir sendt rundt i ring. Den som tar imot pinnen får anledning til å si noe om hva de tenker eller legger merke til.

– Det er helt frivillig å dele, understreker Krzywinski. Man kan heller sitte i stillhet hvis en ønsker det.

TESEREMONI I SKOGEN

Helt til slutt får vi invitasjon til å gå ut i skogen og bli venn med et tre. Dersom vi finner noe på veien som vekker interesse eller som vi gjerne vil vise frem til de andre, tar vi det med.

– Naturen først, så menneskene, sier hun, og heller forsiktig den ene koppen med varm te utover skogbunnen.

Noen søker mot solen og finner seg et passende tre å sette seg inntil. Andre legger seg ned på bakken og myser opp mot den skyfrie himmelen. Det er nesten helt stille her i gammelskogen, bortsett fra vinden som blåser litt kald luft inn mellom trærne. Selv godt påkledd er det vanskelig å holde varmen når man ikke er i full bevegelse.

Tilbake ved samlingsstedet har Krzywinski forberedt en liten teseremoni. Blader av ormegress og rognebær ligger dandert i en sirkel. En kanne med nytrukket brennesle-te står i midten, omgitt av små skåler med mørk sjokolade og nøtter. For kalde kropper med masse nye inntrykk er dette et kjærkomment syn.

– Den oppmerksomme vil kanskje legge merke til at jeg har skjenket i en kopp for mye. Etter hver vandring gir vi nemlig alltid noe tilbake til jorden. Naturen først, så menneskene, sier hun, og heller forsiktig den ene koppen med varm te utover skogbunnen.

Etter nesten tre timer med åpne sanser i skogen er det en fornøyd og avslappet gjeng som vender tilbake til asfaltjungelen. En tur i skogen blir aldri den samme igjen.

Therese Krzywinski er en av totalt åtte skogsterapi-guider i Norge. Hun guider foreløpig i Fana og på Fløyen. Mer informasjon: facebook.com/skogsbadbergen

Del artikkelen i Sosial medier