Zachariasbryggen Bryggeriet.biz
HOS «PINAREN»: «Gap opp!» formante tannlegen med en stemme jeg kan høre for meg den dag i dag. (Illustrasjon (utsnitt): Elin Corneliussen)

Skoledager med respekt, omsorg – og brutale tannleger

BERGEN SLIK DET VAR – DEL 4: «Jeg har aldri forstått hvorfor tannlegene den gang skulle være så brutale mot oss skoleelever, men det var de faktisk» skriver Knut Corneliussen, som denne gangen forteller om stort sett lykkelige skoledager i Bergen på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet.

Tekst: Knut Corneliussen

MINIBIO: Knut Corneliussen

Nordnes skole lå i kort og trygg gangavstand fra huset vårt. Skolen var en stor murbygning i U-form og med et gjerde som lukket skoleplassen inne. For å komme inn på skolen måtte vi gå gjennom en port.«Etaren» lå på høyre side rett innenfor porten. Her kunne vi få gratis frokost de første årene etter krigen.

Frokosten var grei nok. Vi fikk melk, kneippbrødskiver og knekkebrød med ost annenhver dag og kavringer annen hver dag. At vi i tillegg fikk tran var nok ikke så populært hos de fleste av oss.

Jeg er ikke så sikker på at jeg egentlig hadde behov for denne frokosten. Så langt jeg husker fikk vi skikkelig mat hjemme, men det kunne kanskje spare litt på et slunkent husholdningsbudsjett. Så kunne vi gå opp til skoleplassen gjennom en liten trapp til venstre, eller en bakke rett fram.

FORTSATT I BRUK: Nordnes skole ble åpnet 17. august 1903 med 1800 elever fordelt over 54 klasser. I dag er skolen innrettet for 241 elever fra 1. til 7. klassetrinn, inkludert en bydekkende tjeneste for elever på barnetrinn som trenger et særskilt tilbud. Foto: Rohan Håland/Bergen kommune)

ET KLASSEROM MED UTSIKT

Skoleplassen var en kjedelig asfaltert plass, uten noen former for lekeapparater eller andre moderne påfunn. Rett over plassen gikk der en uoverstigelig «mur». På den ene siden av denne var guttene og på den andre siden var jentene. «Muren» var en tenkt linje rett over plassen, men den kunne like godt vært laget av betong. Vi gikk aldri over på den andre siden. Det å blande seg med jentene var utenkelig.

Denne frykten for det annet kjønn ble utnyttet på det groveste av en av lærerinnene (det var bare menn som hadde yrkestittelen lærer den gangen), nemlig Tegne-Hansen – en litt eldre frøken som vi hadde i tegning.

Dersom en av guttene fant på streker som gikk over en viss grense, måtte han sitte igjen i en jenteklasse. Av alle ydmykelser på skolen var vel dette den verste.

Dersom en av guttene fant på streker som gikk over en viss grense, måtte han sitte igjen i en jenteklasse. Av alle ydmykelser på skolen var vel dette den verste. Heldigvis ble jeg aldri utsatt for denne straffen. Men Tegne-Hansen hadde også andre sider. Når det gjaldt, så sto hun på elevenes side. Blant annet kostet hun vekk sanden som vaktmesteren strødde på «skreiebakken».

Fra klasserommet vårt var det en praktfull utsikt over Byfjorden. Her kunne vi se små og store båter komme inn til Bergen fra alle kanter av verden. Båter som så ut slik båter skal se ut, med skikkelige master og skorsteiner.

Store båter som kom inn på Dokken og heiste i land kasser med spennende innhold. Kasser med biler, kasser med frukt fra fremmede land, kasser med te og kasser med krydder. Bilkasser var for øvrig svært populære hos folk som hadde en tomt på landet. Mange hytter rundt Bergen ble bygget opp av bilkasser i årene etter krigen.

Mange timer gikk med til å drømme seg langt av gårde. Den som kunne vært med en slik båt når lærer Næss prøvde å lære oss grammatikk. For min del ble det med forsøket, grammatikken gikk aldri inn.

50-TALLETS SKOLEBØKER: Jeg husker ikke så mange av bøkene vi hadde, men noen av de kan jeg se for meg. Det er «Min første lesebok», Nordahl Rolfsens «Lesebok» og «Sangboka» av Lars Søraas. Leseboken lærte oss å bli glad i å lese, og sangboken lærte oss å bli glad i å synge. Flere av sangene sitter fremdeles.

FAR LESER, MOR SYR

Regnestykkene var lette – med ett unntak: oppgaver med «arbeid». Når fire mann graver en tre meter lang og to meter dyp grøft på to dager, hvor lang tid vil tre mann bruke på en seks meter lang grøft?

De to første årene hadde vi frøken. Selv rene gutteklasser hadde frøken i 1. og 2. klasse. Tanken var vel at vi trengte kvinnelig omsorg. Før jeg begynte på skolen, var jeg overbevist om at jeg aldri ville kunne klare å lese. Å få mening ut av en masse rare tegn var mer enn jeg kunne begripe. Men vi begynte forsiktig med store bokstaver. Vi skrev store fine bokstaver, og sa høyt lydene som hørte til. Vokalene var greie, konsonantene verre.

Vi fikk kun lov til å si lyden som hørte til konsonanten, ingen «å» i K for eksempel. Etter hvert skjedde underet, bokstavene ble satt sammen og ble til ord; «Liv syr» og etter hvert mer avanserte setninger, som «far vil lese» og «mor vil koke mat». Det var aldri aktuelt at mor leste eller at far laget mat.

Jeg husker ikke så mange av bøkene vi hadde, men noen av de kan jeg se for meg. Det er «Min første lesebok», Nordahl Rolfsens «Lesebok» og «Sangboka» av Lars Søraas. Leseboken lærte oss å bli glad i å lese, og sangboken lærte oss å bli glad i å synge. Flere av sangene sitter fremdeles.

Tårene sto i øyekroken når vi sang «En villand svømmer stille», og respekten var stor for jenten som «sprang i båten ut» i Nordahl Rolfsen-sangen «Det vester mellom skjær og bå». Dagene ble alltid startet med bønn og sang. I dag får jeg inntrykk av at bønn nærmest er suspekt, og sangen er stilnet. Jeg tror at begge deler kunne vært sunt, også i dag.

Pennalene vi hadde var av høy klasse. De var laget av tre, lokket var linjal, og under lokket var et rundt og to lange fordypninger. Her var det plass til blyant, penneholder og viskelær. En del av pennalet kunne dreies til side, og åpenbarte da et større rom for penner, fargeblyanter og annet.

FYSISK AVSTRAFFELSE

Da vi var ferdig med folkeskolen, begynte noen direkte i jobb. Andre klarte å komme inn på realskolen, og noen av oss måtte nøye oss med framhaldsskole. Men det var langt fram i tiden.

«Knocket» var et raskt lite slag mot hodet med knoken på langfingeren. Ondt, men raskt. Valgte vi skallingen, måtte vi skalle hodet mot en vegg.

Næss var vår klassestyrer fra 2. til 7. klasse. Han hørte nok ikke til blant de mest populære lærerne. Vi var aldri helt trygge på hvordan han ville komme til å reagere i de forskjellige situasjonene. Schong og Leivestad hadde høyere stjerne, selv om de ikke brukte de mest pedagogiske midlene i sin undervisning. Kanskje fordi vi visste hvor vi hadde dem.

Avstraffelsene etter diverse påfunn fra vår side var raske og smertefulle, men etterpå var både vi og lærerne ferdige med saken. Leivestad ga oss til og med valget mellom å få en «knock», skalle oss selv eller å bli lugget i nakkehårene. «Knocket» var et raskt lite slag mot hodet med knoken på langfingeren. Ondt, men raskt. Valgte vi skallingen, måtte vi skalle hodet mot en vegg. Leivestad hadde stor respekt for de guttene som tok løpefart. Luggingen var mer «seigpining». Guttene foretrakk «knocket».

Akkurat som i dag måtte synderne taes på fersk gjerning. Det å sladre ble betraktet som alvorlig svik, og det var nok ofte vi ikke visste eller ikke hadde sett når vi ble forhørt. Å bli stemplet som «sladrahank» var alvorlig, og medførte blant annet represalier i form av en slags gapestokk. Jeg forsto riktignok ikke helt alle ordene der vi sto rundt synderen og sang «sladrahank fortjenabank, for han har en lei skavank». Fortjenabank var et merkelig ord.

Et av de mer makabre påfunnene kan jeg ikke huske at noen ble straffet for. De fant vel aldri ut hvem som sto bak. Vi fikk utlevert penner og penneholdere på skolen. Vi måtte nemlig bruke penn og blekk når vi skulle føre inn. På hver pult var det et lite hull, og her sto det et blekkhus. Noen av guttene fant ut de kunne urinere (for å bruke et litt finere uttrykk enn vi brukte) oppi disse blekkhusene. Lukten ble ubeskrivelig dårlig, jeg føler meg uvel bare jeg tenker på det. Heldigvis syntes de fleste av oss ikke noe om den slags påfunn.

KJÆRLIGHET OG RESPEKT

Vi hadde en utpreget sans for rettferdighet. Fortjente vi å bli straffet, så godtok vi det uten å kny, men følte vi at straffen urettferdig, så husket vi det lenge. Leivestad og Schong med flere ble oppfattet som rettferdige lærere. De slo hardt ned på tull, men kunne også vise omsorg når det trengtes. Kanskje den raske avstraffelsen når vi gjorde noe galt var den beste omsorgen vi kunne få. Vi lærte i alle fall hva som var rett og galt uten å bli forstått i hjel.

En av lærerne hadde vi ekstra stor respekt for. Det var overlærer Steen. I dag heter det rektor. Vår respekt nærmet seg frykt – ganske ubegrunnet viste det seg. Ved alvorlige forseelser ble elevene kalt inn på overlærerens kontor. Fra de som hadde vært der hørte vi rykter om spanskrør og andre torturredskaper. En gang var det min tur. Med frykt for de alvorligste represalier sto jeg utenfor døren. Forsiktig banket jeg på. Og så kom jeg inn til ham som sto nærmest Gud i våre fantasier. Dommen ventet. Ville det bli evig fortapelse?

Men slik som Gud er kjærlighet, så var det masse av kjærlighet hos overlærer Steen. Han så ikke en kommende forbryterspire i døren, men en liten redd gutt. Og små redde gutter trenger formaning og trøst. Det fikk jeg, og vokste på det. Overlærer Steen vokste i mine tanker, og frykten forsvant, men respekten var enda større enn før.

DÅRLIG I GYM, GOD I MATTE

Fremdeles reagerer jeg sterkt når jeg ser lag bli trukket ut etter «valgmetoden» – der to stykker skal veksle mellom å velge de som skal bli med på laget. Jeg ble ofte stående igjen til sist.

Allerede i barneårene veide jeg mer enn jeg burde. I tillegg hadde jeg rødt hår og fregner og hørte slett ikke til de sterkeste guttene. Jeg prøvde derfor å unngå slåssing, og de få gangene jeg endte i slåsskamp gikk jeg oftest ut som taper. Gymnastikk var ikke noe trivelig fag, og ikke en eneste gang i livet har jeg klart å klatre opp et tau. Idrettsdagene på Skansemyren var en tortur. Alltid siste mann inn på 60-meteren.

Stundom trekker det mørke skyer over mitt sinn når jeg tenker på hvordan lærerne lot enkelte elever skjemme seg ut overfor de andre. Fremdeles reagerer jeg sterkt når jeg ser lag bli trukket ut etter «valgmetoden» – der to stykker skal veksle mellom å velge de som skal bli med på laget. Jeg ble ofte stående igjen til sist.

Likevel husker jeg skolen med mye glede. Grunnen er at jeg tok igjen i de andre fagene. Å skrive stil var kjempegøy, på diktatene fikk jeg alt med meg, og jeg ble ofte brukt som høytleser for resten av klassen. Og jeg som før jeg begynte på skolen var sikker på at jeg aldri ville kunne lære å lese.

Matematikk var ikke «oppfunnet» på folkeskolen, men praktisk regning skulle forberede oss på livet. Og i regning hevdet jeg meg i toppen. Regnestykkene var lette – med ett unntak: oppgaver med «arbeid». Når fire mann graver en tre meter lang og to meter dyp grøft på to dager, hvor lang tid vil tre mann bruke på en seks meter lang grøft? Her fikk jeg en eller annen sperre, mest sannsynlig kom den av en utpreget aversjon mot den slags arbeid.

RUTEN KNUSTE, OG JEG LØP

Og så hadde vi tegning, skjønnskriving, kristendom, historie, geografi, sang og sløyd. Sløyd var det bare guttene som hadde. Mens vi hadde sløyd, hadde jentene kokekjøkken. Og det var som det skulle være. Sløyden fant vi nede i underetasjen på guttesiden. Her tryllet vi fram vakre skjærebrett til mor (hun sa i alle fall at det var de fineste hun hadde sett). Vi laget skrin og leker og mye annet. Vi høvlet og pusset og saget etter beste evne.

Forsiktig banket jeg på. Og så kom jeg inn til ham som sto nærmest Gud i våre fantasier. Dommen ventet. Ville det bli evig fortapelse?

Og midt i mitt triveligste fag fikk jeg min minst trivelige opplevelse. Jeg var kommet på kant med Næss og føk ut av sløydsalen. I frustrasjon sto jeg utenfor sløydsalen og banket på ruten, litt for hardt viste det seg. Ruten knuste, og jeg løp. Men lovens lange arm hadde raske ben, og jeg ble tatt igjen. Mor og far fikk brev, og jeg ble kalt inn på overlærerens kontor. Og det har jeg skrevet om ovenfor.

Like ved sløydsalen lå dusjene, hvor vi gjorde oss reine før vi tok på oss igjen det samme skitne undertøyet. Her ble Fritzen utsatt for en stygg spøk. Noen fortalte ham at han var ønsket nede i badet. Han gikk ned, åpnet døren og ble mottatt med forferdelse og skrik fra en jenteklasse. Han kom seg så fort ut igjen at han helt glemte å se på jentene.

De som ikke var flinke nok på skolen måtte gå opp igjen ett eller flere år. Karakterer fikk vi gjennom hele grunnskolen. Det var viktig å få gode karakterer, men aller viktigst var det å gjøre det så bra at vi slapp å «gå om igjen». De som opplevde det forsmedelige å måtte ta et år om igjen, var gjerne faglig svake, men de var jo litt eldre enn oss andre, så noen form for mobbing turde vi ikke. Likevel, det må være tidlig å føle seg som en taper i 7-8-årsalderen.

«PINAREN» LEVDE OPP TIL NAVNET

FIKK SPRØYTESKREKK: Jeg har aldri forstått hvorfor tannlegene den gang skulle være så brutale mot oss skoleelever, men det var de faktisk. Psykologi var i alle fall ikke en del av tannlegenes pensum. Skrekken for sprøyten satt i hos meg i mange, mange år.

Noen ganger i løpet av året banket det på døren, og inn kom en dame. Hun leste opp noen navn, og mens hun leste sto skrekken i øynene på de fleste av oss. De uheldige som ble lest opp hadde fått time på «pinaren». Selv kalte hun det riktignok for tannlegen.

Etter fem år med krig og lite søtsaker var tennene våre førsteklasses. Men krigen var slutt da jeg begynte på skolen, søtsakene var kommet tilbake og fluoren var ikke «oppfunnet». Tannbørsting var nærmest ukjent for de fleste av oss, og tennene så ut deretter.

Lettelsen var stor de gangene hun gikk ut igjen uten å ha ropt opp mitt navn. Men en gang i året falt dommen over meg også. Veien til Nygård skole og skoletannlegen var tung. Og så satt jeg på venteværelset og håpet at jeg var glemt. En emmen lukt av eter, blod og smerte slo imot meg. Håpet brast, navnet mitt ble ropt opp og jeg måtte inn.

Først kom jeg inn i en stor sal med rekker av tannlegestoler på hver side. I hver av stolene satt gutter og jenter. Noen skrek mens tannlegene med stor glede (trodde jeg i alle fall) førte borene inn i råtne tenner.

Innenfor den store salen var et rom for seg selv. Her ble jeg tatt imot av en bisk dame, og fikk beskjed om å plassere meg i stolen. En stor rund lampe gjorde henne til en skygge da hun bøyde seg over meg med standardordren «gap opp». Jeg gapte, og ble mindre og mindre da hun mumlet «nei og nei, uff, jaja» og andre oppmuntrende ord.

Ingen mor var der og holdt meg i hånden. Her var det kun meg og en fryktinngytende dame med stor glede av å plage små gutter. Og så kom det verste. En stor sprøyte dukket opp foran lampen. Spissen var tykk som en finger og lengden omtrent som armen min. Ja, hele rommet ble fylt opp av denne sprøyten, den var faktisk det eneste som fantes i hele verden.

Hendene mine kvitnet rundt armlenene, kroppen løftet seg fra setet, så kun hodet og bena fortsatt var i kontakt med stolen. Spissen ble ført inn i munnen, fant det ømmeste punktet og ble stukket inn med ulidelige smerter. «Aldri» tok det slutt, jeg følte at det gikk en evighet før sprøyten ble trukket ut igjen.

SPRØYTESKREKKEN SATT LENGE I

En stor rund lampe gjorde henne til en skygge da hun bøyde seg over meg med standardordren «gap opp». Jeg gapte, og ble mindre og mindre da hun mumlet «nei og nei, uff, jaja» og andre oppmuntrende ord.

Så ble boret funnet fram, et langsomtgående bor uten noen form for kjøling. Jeg kjente det luktet svidd, og akkurat det er ingen overdrivelse. Det luktet svidd fra tennene; dette var før de vannkjølte borene kom.

Boret gikk dypere og dypere, og jeg ble mindre og mindre. Etter flere timer kom endelig de eneste trøstefulle ordene jeg hørte: «14 amalgam». Da visste jeg at det gikk mot slutten.

Jeg har aldri forstått hvorfor tannlegene den gang skulle være så brutale mot oss skoleelever, men det var de faktisk. Psykologi var i alle fall ikke en del av tannlegenes pensum. Skrekken for sprøyten satt i hos meg i mange, mange år.

Som voksen sa jeg nei takk til bedøvelse, enda jeg var vettskremt for smertene. Men jeg gikk regelmessig, muligens på grunn av svært dårlige erfaringer med tannpine. Ingen kvinner skal noen gang få overbevist meg om at en fødsel kan være mer ondt enn tannpine.

«Her må vi nok bedøve», sa tannlege Finn Lund da jeg 45 år gammel kom til han. «Nei, jeg tror jeg prøver uten», svarte jeg med barsk og mandig stemme. Det var imidlertid ingen utvei. «Gap opp» kom standardordren.

Kroppen spente seg, munnen gikk opp, og jeg ventet. «Sett nå i gang og bli ferdig» husker jeg at jeg tenkte der jeg satt. Men ingen stikk kom. «Det var det» sa Lund plutselig. Etter det har jeg tatt imot bedøvelse uansett behandling, og frykten for tannlegen er praktisk talt borte. I dag gjør det mest ondt i seddelboken.

«DE 40 STIKK»

MASTEN PÅ FREDRIKSBERG: Fra seilskutetiden og helt opp til 60-tallet var signalene fra masten på Frederiksberg til glede for både sjøfolk og fastboende. Masten står der ennå, men varslene er overtatt av mer moderne informasjonsmedier. (Illustrasjon: Elin Corneliussen)

Med årlige mellomrom ble vi også utsatt for en annen plage. Det var pirquetprøvene. På lang rekke sto vi foran sykesøsteren og ventet på rispet. Først ble underarmen vasket med en fuktig bomullsdott. Det var sikkert sprit på den. Deretter ble en dråpe med et gult stoff dryppet på armen, og så kom det verste. En pennesplitt ble rispet inn i armen.

Det gjorde jo litt vondt, men verre var det å stå i kø og vente på rispet. Noen så opp i taket eller på veggene, noen så med skrekk i blikket på de som ble stukket, og noen tok like godt og svimte av. Jeg svimte heldigvis aldri av. Gutter skulle jo tåle den slags. Noe annet med de svake jentene (!).

Etterpå fortalte de store guttene, det var de som gikk i 7. klasse, hva vi hadde i vente. I flere år på folkeskolen så jeg med gru frem til «de 40 stikk». Vi ble fortalt historier om en gaffel som ble stukket så langt inn i armen at den ofte gikk helt inn til beinet. Vi hørte historier om blodtap i litervis, og om gutter som lå strødd. Vi hørte også at noen slapp de 40 stikk. Det var de som ble positiv på pirquetprøvene.

Hver gang håpet vi at prøven var positiv, og vi hjalp gjerne litt til med å klø på rispet. Men det hjalp ikke, negative prøver helt fram til den gang jeg sto på helsestasjonen og skulle tortureres. Det viste seg at jeg hadde bak meg 6-7 år med bortkastet frykt. Hva var de førti stikk mot bedøvelsen på pinaren? Siden har jeg lært at 95 prosent av alt det jeg gruer meg til aldri skjer.

LYKKELIGE SKOLEDAGER

På vei til og fra skolen passerte vi Fredriksberg. Vi tok alltid en titt opp på festningen for å se om der var noen værvarsler oppe. På Fredriksberg sto der nemlig en stor mast, den står der forresten fremdeles.

I denne masten ble der heist opp trekanter og kuler om dagen, og forskjellige lys om natten for å vise båtene om der var kuling eller storm i vente. Avhengig av antall trekanter og kuler, og om trekantene hang med spissen opp eller ned, kunne skipene finne ut både styrken og retningen av vinden. Vi lærte oss selvfølgelig kodene, og kunne fortelle hjemme hva slags vind vi hadde i vente.

Selv om jeg husker skolen stort sett med glede, var det aller beste med skolen å få fri. Dagen før fridagene ljomet sangen gjennom gatene og smauene: «I måren har vi fri – fra skolens slaveri, og lærerne de henger vi, og frøknene de denger vi og bøkene de bruker vi til dasspapir». Jeg ble selv lærer, og som de fleste andre lærere, har jeg nok hatt litt av de samme følelsene før en fridag. Men sangen dropper vi.

Lykkelig er de barn som får vokse opp på Nordnes. Skolen, parken og noen av de trange smugene er der ennå.

I årene etter krigen var Nordnes skole full av jenter og gutter. I dag ligger den stille, som et stort rødt monument, og minner om den gang. Går jeg forbi skolen i dag hører jeg bare stillhet. Ingen flokker av barn løper lykkelig hjem etter skoledagen.

Skolen er fremdeles i bruk, men de store barneflokkene finner vi i dag utenfor bykjernen. Vemodig, men slik har utviklingen gått. Men, tror jeg, lykkelig er de barn som får vokse opp på Nordnes. Skolen, parken og noen av de trange smugene er der ennå.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this