– Du pensjonerer deg egentlig ikke i denne bransjen. Som skuespiller slutter du jo aldri før du er helt nødt. Det tror jeg ikke du har godt av, sier Øivind Blunck. I midten av september deler han scenen på Ricks med Christine Guldbrandsen.
Tekst: Linn Therese Hauan
– Samarbeidet vårt har begynt veldig lovende. Jeg var ikke akkurat bekymret for det, sier Christine Guldbrandsen (31) om å jobbe sammen med Øivind Blunck (65) i showet «Absolutt Øivind».
– Dette er en ny sjanger for meg, erkjenner Guldbrandsen, som er kjent fra sin deltakelse i Eurovision Song Contest i 2006 med «Alvedansen» og fra musikalscenen med hovedroller i blant annet «Sound of Music» og «Les Miserables». Nå er bergenssangeren klar for å dra på norgesturné sammen med Øivind Blunck og pushe nye grenser.
– For min del er ikke dette feil mann å dele scenen med når man først skal prøve denne type show. Jeg kan lære masse av Øivind, smiler hun.
KJENTE HVERANDRE IKKE
– «Absolutt Øivind» er basert på forestillingen «Diva and the beast» som er et konsept som jeg har spilt på Chat Noir i et år, forklarer Blunck.
I hans nye show får publikum oppleve flere numre fra «Diva and the beast», blant annet musikalnumre fra «Spamalot» og «Phantom of the Opera», samt gjensyn med hans velkjente karakterer «Fridtjof» og «Reidar». Guldbrandsen ble håndplukket av produsent Gusty Utterdahl til å være med i «Absolutt Øivind».
– Vi ville matche Øivind med de beste sangerne vi kunne finne. Christine var førstevalget, sier Utterdahl.
– Jeg ønsker å være fleksibel. Jeg har ikke lyst til å bli stående fast i en bås.
– Jeg synes det er veldig spennende å treffe nye sangerinner. Man må alltid være åpen selv om man har holdt på lenge med dette her, sier Blunck.
Blunck er kjent over hele landet for sine humorfigurer, og har en lang karriere bak seg innen TV, revy, teater og film.
– Jeg jobbet jo 16 år på det norske teater før jeg startet med humorfigurene. Jeg begynte voldsomt tidlig og spilte alt fra Tsjekhov til Taremareby. Bedre skole kan man jo ikke ha, men jeg synes det er veldig gøy å spille i musikaler, og liker veldig godt å spille revy-show. Blandingen av musikk, humor og frodighet som vi har i dette showet er det jeg trives best med, sier Blunck.
Guldbrandsen forteller at hun har fått smaken på musikal- og teaterscenen.
– Det er en annerledes måte å jobbe på sammenlignet med å framføre låter som soloartist, som også er fantastisk, men jeg ønsker å være fleksibel. Jeg har ikke lyst til å bli stående fast i en bås.
IKKE SPIS TORSK
– Hvordan er det å gå på scenen med samme energinivå hver kveld?
– Den første forestillingen jeg hadde med Hege Schøyen spilte vi 437 ganger. Da er det klart at man opplever litt materialtretthet når man kommer til begynnelsen av desember. Men da kommer julebordene, og så får man litt piff derfra, sier Blunck.
– Selv om det er det samme materiale for hver forestilling, så er publikumsenergien helt annerledes fra kveld til kveld, legger Guldbrandsen til.
– Forhåpentligvis har man ikke spist en stor torskemiddag før forestilling. Det gjorde jeg en gang og da var jeg jævlig trøtt, for å si det sånn, sier Blunck.
Han sier at det hører med til unntakene at en forestilling blir dårlig.
– Hvis det er helt stille blant publikum de første fem minuttene så er det klart at det setter preg på den som står der oppe. Men det er sjelden at hele begravelsesbyrået kjøper en forestilling, ler Blunck.
BLUNCK-ENE
– Jeg hadde besteforeldre fra Bergen, og vokste opp med masse bergensere i juleselskaper. Det var alltid litt ekstra festlig. Bergensere har ofte mye energi, mener Blunck.
Når han skaper karakterer henter han inspirasjon fra ulike personer. Disse personene kaller han «blunck-er».
– Jeg kjenner flere bergensere som er bosatt i Oslo, og jeg har vel kanskje plukket med meg enkelte trekk fra disse «blunck-ene».
– Det er sjelden at hele begravelsesbyrået kjøper en forestilling.
Hans berømte «Fridtjof»-figur er inspirert av en onkel.
– Han var evig ungkar med husholderske, og hadde masse sykepleiersker som gikk ut og inn. Om han var dårlig eller ikke, det vet jeg ikke. Han kjørte moped med motor på forhjulet, hadde amfibiebil, kjørte isbaneløp, var med i Rally Monte-Carlo og hadde det samme smilet som jeg tar på meg som Fridtjof.
Guldbrandsen synes det er stas å opptre på hjemmebane.
– De gangene jeg har gjort musikaler eller show her så har det alltid vært en positiv opplevelse.
– Jeg blir uten tvil nervøs før jeg skal på scenen. Det er en del av det å skjerpe seg og bli fokusert. Man skal ikke ta så lett på det. Hvis jeg slutter å være nervøs er det kanskje på tide å gjøre noe annet, sier Guldbrandsen.
– Du klarer ikke å utføre ditt beste hvis du ikke er litt skvetten. Det er stort sett glemt i det du passerer kanten av scenen. Da blir du høy og mørk, sier Blunck.
MOR PÅ FØRSTE BENK
Guldbrandsen og Blunck er enige om at de helst ikke vil se noen kjente på første benk.
– En gang spilte jeg forfulgt russisk jøde i et ganske alvorlig stykke på en mindre scene på det norske teateret. «Prosessen mot Gud» het det. Da var jeg 350 år tilbake i tid og skulle være dritnervøs, for jeg skulle kvestes når som helst. På første forestilling så jeg skoa til mora mi på første benk, ler Blunck.
– Da er det ikke så lett å holde seg alvorlig.
– Hva er planen videre når norgesturnéen er ferdig i november?
– Feire jul. Jeg har jo ekstrajobb som julenisse på Steen og Strøm, fleiper Blunck.
– Neida. Vi har planer, men de har ikke noe navn enda, svarer han kryptisk.
– Når Øivind kommer ut i sine kjente karakterer så ler jo folk før han har sagt noe. De er klare.
– Jeg er vant til å turnere i julen, så jeg kommer nok til å gjøre den typen greier igjen. Jeg holder også på med nye låter. Det kommer et nytt album på et eller annet tidspunkt, avslører Guldbrandsen.
SLUTTER IKKE FØR MAN MÅ
Blunck har ikke tenkt å gi seg med det første.
– Du pensjonerer deg egentlig ikke i denne bransjen. Som skuespiller slutter du jo aldri før du er helt nødt. Det tror jeg ikke du har godt av, ler han.
– Opplever du at humorfigurene trekker publikummere til forestillingene?
– Absolutt, bekrefter Blunck.
Guldbrandsen tror nordmenn er glade i det de kjenner til fra før.
– Det er ikke til å stikke under en stol at når Øivind kommer ut i sine kjente karakterer så ler jo folk før han har sagt noe. De er klare. Og det er ikke så rart. Det er jo karakterer som man er vokst opp med.