Husker du scenen i tv-serien True Blood, der en forundret Sookie Stackhouse oppdager inngangen til alvenes rike? Et møte med Aurora Aksnes har noe av det samme ved seg, bare med motsatt fortegn. Det er som om blikket hennes kommer fra et sted langt unna.
Bergensmagasinet møter vår nye verdensstjerne på Roll & Rock i Skostredet. Dette er en restaurant med en rendyrket amerikansk retrostil, og perfekte omgivelser for en artist som nettopp har lagt USA for sine føtter. Storøyd inntar hun de spesielle lokalene, og bråstopper midt på gulvet.
– Jeg er god på å trekke meg unna. Før var det en svakhet, men nå er det en styrke.
– En edderkopp! sier hun, og bøyer seg ned for å lete etter den lille krabaten.
Dessverre forsvinner den under en benk, slik at hun ikke får hjulpet den ut på gaten.
Søte småkryp
– Jeg er glad i småkryp og insekter. Alle hater de, men jeg synes de er søte. Noen av de er også veldig viktige, sier hun, og forteller at hun har ønsket seg vinger like siden hun var liten.
En gang hoppet hun fra garasjetaket, med en paraply som fallskjerm. Da slo hun seg «skikkelig».
– Se hva jeg fant ute! Jeg elsker møll, sier hun, og tar opp en liten beholder fra vesken.
Inni ligger det en død møll, med flotte farger på vingene.
Dette får meg til å tenke både på platecoveret, som ser ut som noe Odd Nerdrum kunne laget på en god dag, og på møllen i Björks debutvideo, Human Behaviour (1993).
– Jeg har alltid visst om Björk, og er stor fan av henne som menneske, uten at jeg har hørt så mye på musikken hennes, sier hun.
– Det må være fint å være så tilknyttet det spirituelle. Hun minner meg om min familie. Jeg gleder meg til den tiden kommer, når jeg også kan gjøre alt som jeg vil.
Aurora har ennå et stykke igjen før hun er der, til tross for at hun har levert det som må være årets mest helstøpte popalbum så langt.
To dager i Texas
– Ting har skjedd fort?
– Jeg vet ikke. Dette er min første jobb, min første erfaring, så jeg har ikke noe å sammenligne med. Men jeg og alle rundt meg har løpt etter oss selv det siste året. Det har vært hard jobbing. Ting skjer ikke uten videre; det har mer vært en jevn stigning.
– Kjenner du på presset etter å prestere?
– Absolutt, men jeg kan ikke tenke på det. Det har vært ganske ekstremt. Både jeg og managementet prøver så godt vi kan å sette grenser for hvor mye jeg kan være med på.
– Du spilte to konserter under årets SXSW i Austin. Hvordan var det?
– Det var to lange dager med mye jobb. Vi spilte også på to lukkede eventer, og gjorde mange intervjuer. Selv om det var veldig gøy, så var det en stressende opplevelse. Jeg likte godt folkene i Austin, som er litt mer liberale enn i resten av Texas. Det var også mange fine trær der, men litt for varmt for meg.
Mistet stemmen
Totalt var hun innom 13 amerikanske og canadiske byer under USA-turneen, blant andre Los Angeles, San Francisco, Washington, New York, Minneapolis og Montreal.
– Det var en fantastisk opplevelse, selv om det var veldig ekstremt å kjøre videre til ny by hver dag, og opptreden hver kveld. Noen ganger kjørte vi i syv timer.
Underveis ble hun også nødt til å avlyse to konserter. Dette skjedde etter et kort mellomspill i turneen, der hun fløy hjem til Norge for å gjøre en privat opptreden.
– Jeg gikk på scenen like etter at jeg hadde landet, og måtte stå opp kl. 06 for å reise tilbake. Døgnrytmen ble helt feil, og jeg mistet stemmen. Det var veldig kjipt. Heldigvis ordnet det seg, og jeg var tilbake så fort jeg fikk litt av stemmen tilbake.
Selv om hun fortsatt måtte være forsiktig med stemmen, satte hun pris på å være tilbake der hun trives best, og ikke minst, å kunne stille opp på bilder sammen med fansen, de såkalte «warriors», etter konsertene.
– Som barn var jeg en villkatt som løp rundt i skogen.
– Du gjorde en spesiell ting for å minnes Prince, som døde få dager etter at du spilte i Minneapolis.
– Ja, det er rart med tiden vi lever i. Alle de store forsvinner, en etter en. Bowie var stor for meg, og Prince var nesten like stor. Nyheten kom like før konserten vår i Washington, som var den siste på USA-turneen. Så vi avsluttet med å spille Purple Rain. Hele salen sang med, og jeg spilte trommer. Det var et fint øyeblikk, selv om det var trist.
Møtte Jimmy Fallon
– Fikk du oppleve noe utenom reisingen og konsertene?
– Litt. Jeg fant frem til noen bokhandler som ikke bare hadde de nyeste bøkene. Slike ting gjør meg glad.
– Hvordan var det å hilse på Jimmy Fallon?
– Han var veldig hyggelig, og lot meg ha med hele bandet. Jeg liker ikke backingtracks.
– Låten du spilte på The Tonight Show var Conqueror. Var det ment symbolsk?
– Hehe. Nei, jeg valgte den mest fordi trommene på den får meg i godt humør. Teksten er en av de minst personlige. Den handler om det som ikke funker, at du må gjøre det selv, og ikke vente på andre.
Auroras låter er svært billedskapende, understreket av at Running with Wolves nylig ble valgt som introlåt til tv-serien Wolfblood (etter tre sesonger med Lisa Knapps mer keltisk-klingende «A Promise that I Keep»).
– Kunne du tenke deg å lage mer filmmusikk?
– Jeg har veldig lyst til det. Som liten skrev jeg mange instrumentaler, og jeg liker godt fantasy.
En villkatt i skogen
– Følger du med i Game of Thrones?
– Ja, selv om jeg synes den er litt mørk. Den får meg til å tenke at lignende ting nok har skjedd; at det faktisk finnes så onde mennesker.
– Du minner litt om Daenerys. Heier du på henne?
– Hehe. Det sier du bare fordi vi har samme hårfarge. Jeg liker faktisk best Arya Stark.
– Skyter du med pil og bue?
– Da jeg var liten laget jeg mine egne. Jeg har alltid vært glad i Robin Hood, og som barn var jeg en villkatt som løp rundt i skogen.
– På låten Lucky synger du at «not everybody knows that I am lucky to be alive». Handler den om en konkret hendelse?
– Den kan tolkes på mange måter. Jeg er hypersensitiv, og veldig følsom på alt rundt meg av lyder, lys og tonefall. Da jeg oppdaget at ikke alle barn har det like bra som meg, syntes jeg det var tungt; jeg tenkte mye på hvor trist det var, og at jeg bare er heldig som er født akkurat her. Det føles så tilfeldig, som et lykketreff, som noe jeg lett kan komme til å miste. Det er mye i verden som man kan føle seg truet av, ting som kan få deg til å tenke at «dette kommer jeg ikke til å overleve».
Britisk julekampanje
– Var det ditt eget valg å tolke Oasis-låten Half a World Away?
– Nei, det var varehuskjeden John Lewis. Jeg ønsker heller ikke å knytte mine egne sanger til reklame. Det føltes litt rart; de valgte vår tolkning foran rundt femti andre. Vi var bare en av kandidatene til å være med i deres årlige julekampanje. Men videoen ble veldig fin.
Låten nådde 4. plass på den skotske singellisten og 11. plass på den engelske, og hele Storbritannia har nok sett reklamevideoen. Inntektene fra kampanjen gikk til Age UK, en veldedig organisasjon som jobber for å bedre situasjonen for mange av Storbritannias ensomme og fattige eldre, ikke minst i juletiden.
– Det var derfor jeg sa at det var greit. Arbeidet de gjør er kjempeviktig. Jeg synes at det er rart hvordan mange mister respekten for folk når de blir eldre.
– Kampanjen ble jo også viktig for deg, med høye listeplasseringer?
– Jeg bryr meg ikke om slike ting; det er ikke noe jeg tenker så mye på, eller spør etter. Men jeg har fått med meg at albumet mitt nådde førsteplassen både på VG-listen og iTunes. Jeg er god på å trekke meg unna. Før var det en svakhet, men nå er det en styrke. Bråkete flyplasser har jeg aldri likt. Etter hvert har jeg lært meg å bare gå der jeg får positiv energi. Jeg hater kjøpesentre, og prøver alltid å handle tidlig om morgenen.
– Opplever du å bli stoppet på gaten av fremmede som vil ta selfie med deg?
– Ja, og da føler jeg meg som et dyr i en dyrehage. Jeg liker ikke å være en person som folk vil ha bevis for å ha møtt, uten å ha «møtt» meg. Dessverre så er det en del av gamet. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli kjent.
Trenger lange morgener
– Klarer du å slå av verden?
– Det lærte jeg meg å gjøre da jeg var 11 år. Jeg likte ikke skolen, og ville helst være hjemme og danse. Da jeg ble eldre, ville jeg heller være hjemme alene og skrive musikk enn å gå på fest med venner. Jeg har aldri vært ungdom. Dersom noen inviterer meg med ut for å feire bursdag, er jeg alltid den første som går hjem.
– Jeg har aldri vært ungdom. Dersom noen inviterer meg med ut for å feire bursdag, er jeg alltid den første som går hjem.
– Så du er ikke en nattsvermer, slik som på platecoveret?
– Nei, det går mer på at jeg er en følelsesperson. Jeg liker å gråte. Når jeg våkner om morgenen, ler jeg litt, og gråter litt. Jeg har lange morgener. Først gjør jeg yoga i en halv time, deretter mediterer jeg i ti minutter. Da jeg begynte med meditasjon, var det vanskelig å få det til. Nå kan jeg sette meg ned, midt på en flyplass, sone ut, og skrive en låt.
Tegner sangene
– Jeg har lest at du ikke skriver låter, men tegner de.
– Ja, noen låter begynner slik, uten tekst. Jeg kan se for meg en en innsjø, og et lite tre. Så ser du at det ligger en død hjort der. Da har du det mørket inne i idyllen. Samtidig er det litt fint også, der den ligger innpakket i natur, med blomster rundt; at det er noe fint med det stygge. Det liker jeg, så det blir en sang.
– Hvilken sang er dette?
– Akkurat den har jeg ikke skrevet ennå. Men jeg har en annen sang, som handler om en hage med hvite papirblomster. Det er vakkert og litt spesielt, selv om det bare er kunstige blomster. Så kommer det noen som vil sette farge på blomstene, men når de ser hvor fint det er, gjør de det ikke likevel. Den sangen har jeg akkurat spilt inn. Den heter The Secret Garden.
En magisk verden
– Det minner litt om en scene fra Alice i Eventyrland.
– Åja, jeg elsker den boken, og jeg elsker tegnefilmen. Det er synd på barn som vokser opp uten å få med seg de klassiske Disney-filmene. Barn er så mye klokere enn man tror at de er. Jeg lærte mye av Disney-filmer, sier hun, og forsvinner et øyeblikk inn i sin egen tankeverden.
– Husker du Ringeren i Notre Dame? spør hun.
– Han var den snilleste, mens presten, som skulle være den gode, hadde skumle baktanker.
– Liker du Frost?
– Ja, men jeg er ikke så glad i filmmusikken til den. Det blir litt for lett. Da er det mer klasse over Ringeren. Du kan bli intellektuell av å høre de sangene. Tenk så fint det er for barn å kunne lære noe om verden gjennom å se disse filmene. Dersom jeg får barn, skal jeg fortelle de alle historiene. Jeg elsker å gjøre verden litt mer magisk.
- Aurora er for tiden på en omfattende turné, med konserter blant annet på Glastonbury-festivalen (24/6), Roskilde (29/6), Palmesus-festivalen i Kristiansand (1/7), Bygdalarm i Øystese (2/7), Kongsberg Jazzfestival (7/7), Vinjerock (21/7), Olavsfestdagene (3/8), Øya-festivalen (10/8), Sildajazz (11/8) og på Bastionen i Bergen (18/8).
- Bandet består av Magnus Skylstad (trommer), O. Martin (bass), Selma Frida Stang (synthbass) og Alf Lund Godbolt (synth).
- Mer informasjon: aurora-music.com
