FRA ARKIVET: Det skjer plutselig, uten forvarsel. Anniken Kvaal havner i koma. Når hun våkner, er begge hennes ben, en arm, og en hånd blitt amputert.
Publisert 12. mars 2017 // republisert 12. juli 2020
Det er mandag morgen, 12. januar 2009. I helgen har Anniken Kvaal tatt ned juletreet sammen med barnebarnet, men utviklet i løpet av søndagen influensasymptomer, og har hatt en dårlig natt. Mens hennes ektemann, Alf Erik Kvaal, gjør seg klar til å reise på møte i Oslo, føler Anniken seg så dårlig at hun bestemmer seg for å bli hjemme fra jobb.
Men Anniken er mer bekymret enn normalt. Noe med symptomene stemmer ikke helt. Hun ber sin mann om å ikke dra fra henne. Alf Erik kontakter sine kollegaer i Oslo, og informerer dem om at han blir værende i Bergen.
– Nå nyter vi livet, og verdsetter de gode opplevelsene. Det er ingen vits i å utsette ting, for vi vet aldri hva fremtiden bringer.
Kort tid etter, er Alf Erik i bilen, på vei med Anniken til akuttavdelingen på Haukeland sykehus.
– Jeg følte at det ikke nyttet å reise til legevakten først, at dette hastet mer. Jeg hadde nylig gjennomgått en nyretransplantasjon, og legene var nok ekstra på vakt, så de tok i mot meg på sykehuset, sier Kvaal.
– Etter noen undersøkelser kunne de ikke se at det var noe akutt fare, og sa at jeg mest sannsynlig kunne bli skrevet ut på ettermiddagen. Alf Erik drar derfor likevel til Oslo.
På ettermiddagen får Anniken besøk av sin datter. Hun føler seg kald på føttene, og ber datteren om å kjøpe noen ullsokker, en sjokolade og en cola. Men hun klarer ikke å bli varm. Kulden som begynte i føttene, sprer seg gjennom hele kroppen, som en gysende advarsel om at noe forferdelig galt er i ferd med å skje. Om at noe inni henne holder en iskald finger på avtrekkeren.
Plutselig, som skarpe skudd, skyter enorme smerter gjennom Annikens ben, og deretter gjennom armene. For hvert slag hennes hjerte slår, er hennes eget blod nå i ferd med å ta hennes liv. Etter dette husker ikke Anniken så mye.
En drakamp om livet
Anniken er blitt blodforgiftet. Kampen om å redde hennes liv er nå i gang. I løpet av de neste ukene, forsøker leger desperat å behandle henne med antibiotika, men til liten nytte.
– Det viste seg at blodforgiftningen kom av en lungebakterie som vi alle har i kroppen, og som var kommet ut i blodet mitt. Men antibiotikaen klarte ikke å ta bakterien, og den fikk herje vilt, forteller Anniken.
Men situasjonen skal bli verre. Mot alle intensjoner, fører legenes forsøk på å redde Anniken henne lengre og lengre inn i dødens grep. Grunnet blodforgiftningen og mangel på sirkulasjon, begynner hennes vev, organer og kroppsdeler å dø. Legene ser ingen annen utvei. De må amputere.
Men sykdommen krever mer av Anniken sin kropp enn legene kunne ane. Først av venstre arm, så av høyre, deretter av begge bena. Deler av nesen blir også fjernet. Dersom legene ikke snart får kontroll, må Annikens familie forberede seg på det verste.
Et sterkt hjerte
Mens Anniken har ligget i kunstig koma, har kroppen utkjempet slag etter slag.
– Jeg lå 10 døgn i respirator på intensiven, og hadde totalt 33 døgn med pustehjelp. I løpet av denne perioden hadde jeg ni operasjoner, og jeg lå sammenlagt 42 døgn på brannskaden, forteller hun.
– Klaging og syting er noe av det verste jeg hører, for det er så mange som ikke gidder å gjøre noe med situasjonen de klager over.
– Jeg lå lenge i koma, men de vekket meg mellom hver amputasjon for å fortelle meg hva som skulle skje. Jeg var ikke mye tilstede, men da jeg til slutt våknet helt, så var jeg fullstendig klar over hva som hadde skjedd.
Hennes blod var blitt forgiftet, men for Anniken kom det aldri på tale at hennes tanker også skulle bli det.
– Jeg var ikke hysterisk, jeg var helt rolig. Jeg erkjente at det som hadde skjedd, hadde skjedd. Jeg er nok en person som er veldig realistisk. Jeg hadde ikke kapasitet til å tenke på noe annet enn å leve her og nå, og å klare å trene meg litt mer opp fra dag til dag.
En stund må Anniken også ha en sonde i magen. Den transplanterte nyren har sluttet å fungere, og trenger dialyse to ganger per dag.
– Legene trodde at nyren ikke kunne reddes, men plutselig en dag begynte den å fungere, til legenes store overraskelse. Heldigvis har jeg et veldig sterkt hjerte og sterke lunger. Derfor klarte jeg å overleve, sier Anniken.
En hjertevenn i nød
Anniken og Alf Erik møtte hverandre på gymnaset i hjembyen Hammerfest, og har vært i lag siden de var 16 år gamle. Sammen har de to barn og fem barnebarn. Sykdommen forandret mye, men paret ser ingen grunn til at livet de deler til hverdags og til fest skal være så veldig annerledes enn før. Hendelsen har derimot satt det å leve i et litt annet perspektiv.
Sykdommen forandret mye, men paret ser ingen grunn til at livet de deler til hverdags og til fest skal være så veldig annerledes enn før.
– Som ung lever man livet, og tar alt som en selvfølge. Nå nyter vi livet, og verdsetter de gode opplevelsene. Det er ingen vits i å utsette ting, for vi vet aldri hva fremtiden bringer. Derfor reiser vi mye, og ser at å reise som funksjonshemmet ikke er noe hinder. På alle flyplasser får vi jo full service, sier Anniken.
– Støtten som Alf Erik og resten av familien gir er helt fantastisk. Jeg tror ikke det finnes noen som er flinkere og greiere enn Alf Erik. Han er veldig medfølende, og har hele tiden vært til stede. Når man blir funksjonshemmet er man jo mer avhengig av hjelp, og blir dermed blottlagt mer enn ellers. Åpenheten mellom meg og familien har vokst, og forholdet til Alf Erik har fått en helt annen dybde, dypere enn noen gang.
Anniken skulle likevel ønske at ektemannen slapp å gjøre så mye for henne. Sammen har de jobbet med å tilrettelegge for at hun skal være så selvstendig som mulig. Blant annet flyttet de så snart som mulig til en romslig leilighet med heistilgang, like i nærheten av deres datter og barnebarn. Hver morgen kommer en hjemmesykepleier innom for å hjelpe med faste behov, men resten klarer Anniken stort sett selv.
– Jeg bruker proteser under begge knærne, og har en finmotorisert protese på høyre hånd, som ble amputert under håndleddet. Venstrearmen ble amputert over albuen, så den protesen blir litt tung og tungvint å gå med, og kommer egentlig bare i veien, så jeg går vanligvis uten den, sier Anniken, som fortsatt holder seg relativt fysisk aktiv.
– Jeg kan gå korte turer på inntil en kilometer, og med motorisert rullestol kan jeg kjøre på lengre turer langs veier, og på grusveier i fjellet. Jeg er utdannet vernepleier, og jobber 50 prosent for samme arbeidsgiver som før jeg ble syk, i dag som fagkonsulent i Tjenester til utviklingshemmede i Bergen kommune. Og så maler jeg.
Med en spesialtilpasset bil kjører Anniken dit hun ønsker, når hun ønsker. Et sted hun og Alf Erik ofte reiser til, er deres hytte i Strandvik i Fusa, rundt en times kjøretid fra Bergen. Godt oppi fjellsiden, med en slående vakker utsikt over Bjørnafjorden til Folgefonna i vest, utfolder Anniken seg som før innen kunsten.
En penn i hånden
Inspirert av arkitekturen, naturen og det spesielle grå lyset som finnes i Nord-Norge, har Anniken gjennom mange år laget mye stemningsfull og kontrastfylt malerkunst. Kanskje noe av det verste med å miste sin høyre hånd, var tanken på å aldri kunne male igjen.
– Da jeg fikk håndprotesen, var jeg bare så glad for å kunne trykke på fjernkontrollen og gripe en gaffel. Men med salget av det gamle huset, måtte jeg jo signere på papirene. Da jeg fikk en penn i hånden, oppdaget jeg at jeg kunne skrive på akkurat samme måte som før. Bevegelsen ligger oppe i albuen, ikke i fingrene, og de bittesmå bevegelsene ble helt likedan som før.
– En dag satte jeg meg ned og malte. Strøkene ble først litt grovere, for jeg var litt skjelven på hånden, men nå er jeg helt trygg i bevegelsene. Nå lærer jeg meg også å bruke Photoshop med bruk av tegnebrett.
Atelier på hytten
Mens den nye leiligheten er romslig, er den ikke så praktisk å lage store malerier i. Heller ikke på hytten var forholdene for en kunstner helt optimal.
– På hytten satt jeg og malte i et kaldt vedskjul med vifteovn, og hadde ikke vindu en gang. Jeg måtte åpne døren for å få inn lys, ler hun.
– Det er best når jeg kan gå i fra uferdige malerier og alt utstyr slik det er, og så komme tilbake og fortsette der jeg sist avsluttet.
– Jeg legger lag på lag med akrylmaling på maleriene, og skraper og lager konturer som er med på en gradvis oppbygging hvor jeg over tid kan skape dybde og liv i motivene. Det er derfor best når jeg kan gå i fra uferdige malerier og alt utstyr slik det er, og så komme tilbake og fortsette der jeg sist avsluttet.
Idyllisk plassert i vestlandsnatur, og kun noen meter i fra hytten, har Alf Erik derfor bygget et eget atelier til Anniken.
– Det var Alf Erik sin idé å bygge atelieret ved siden av hytten. Det er helt fantastisk nå. Når jeg skal male store bilder, kan det gå timevis. I atelieret kan jeg sitte i flere dager, også sent på kveldene, og bare se hva som blir til
For Anniken har kunsten stor betydning i hennes liv.
– Oppi hele dette her, er det veldig viktig å ha en hobby, noe annet å tenke på, så jeg er utrolig glad for at Alf Erik har bygget dette. Nå må jeg bare våge å vise frem kunsten, smiler hun.
Å tørre å være synlig
For Anniken har det vært viktig at familie, venner, kollegaer, kjente og ukjente skal kunne tørre å snakke med og omgås henne etter at hun er blitt funksjonshemmet. For å gjøre det lettere for andre, må Anniken selv våge å snakke om det som har hendt – og tørre å være synlig.
– Det er viktig å strekke frem protesehånden og hilse på folk. Jeg sier alltid «hei, jeg har protesehånd». Folk kvepper jo til, men da er barrieren brutt.
– På arbeid har jeg lov til å være ærlig og si at nå har jeg en drittdag, og de forstår det. Det er viktig å være åpen for omgivelsene, og jo mer åpen man er, jo lettere er det for folk å takle deg, fordi folk blir veldig utsikker når de er rundt en funkjonshemmet, spesielt hvis man har det tungt.
Å gjemme seg innendørs var aldri et alternativ.
– Jeg staser meg opp med sminke og hår, og med neglelakk på protesehånden. Jeg kommer meg ut i naturen og kjenner på frisk luft og dufter. Jeg leker så mye som jeg kan med barnebarna, og vi maler og baker sammen.
– Det gjør meg trist at jeg ikke kan hjelpe mer til med barnebarna, og at jeg ikke kan kjenne følelsen av å stryke dem med hånden over kinnet eller kjenne en ordentlig klem, men jeg tillater meg ikke å tenke for negativt, jeg vil fokusere på det jeg kan gjøre.
Man må la seg løfte
Selv om Anniken realistisk sett kunne ha mer å klage for enn de fleste, bruker hun ikke energien sin på det.
– Klaging og syting er noe av det verste jeg hører, for det er så mange som ikke gidder å gjøre noe med situasjonen de klager over. Det er viktig at man ikke bruker tid på ting som ikke fungerer, da finner man heller en løsning, sier Anniken.
– Jeg var en hårsbredd fra døden, og da lærer man seg å leve i nuet.
– Jeg var en hårsbredd fra døden, og da lærer man seg å leve i nuet. Det er greit å være sint og forbannet og lei seg, det skal man, men man må for guds skyld ikke være nede i elendigheten for lenge. Jeg har tunge og trasige dager, og er bevisst på det, og da er det greit å ligge og se på TV og spise pizza og sjokolade og alt det der. Men blir jeg der, så må jeg gi beskjed, om at nå må de få meg ut av det.
For Anniken har en god dose humor og ikke minst gode støttespillere betydd mye for hvordan hun har det i dag. For å dele av sine erfaringer, har hun etter invitasjon fra HR-avdelingen i Bergen kommune blant annet holdt foredrag om hvordan man etter langt sykefravær klarer å komme tilbake til arbeidslivet som funksjonshemmet.
– Man har ikke alltid kreftene i seg selv, og man må uten tvil ha litt hjelp utenfra. Alf Erik er en utrolig fin motivator, og jeg er heldig som har noen som kan løfte meg slik opp, smiler Anniken.
