Vi har tidligere skrevet om teaterstykket «Aldri redd for mørkets makt». Stykkets lyddesigner er artisten Beranek, kjent fra flere hitlåter – og en lang karriere som låtskriver for det satiriske radioprogrammet «Hallo i uken».
«Aldri redd for mørkets makt» er et kammerspill skrevet av Morten Lorentzen, der Helge Jordal og Tor Halvor Halvorsen gestalter en Gestapo-offiser og en motstandsmann. Handlingen foregår i et avhørsrom i Gestapohuset (nå Gestapomuseet), som ligger i samme bygg som Rick’s – der stykket skulle hatt premiere i oktober.
LES OGSÅ: Gjenhør med norsk electronica-klassiker
Premieren er nå utsatt grunnet uforutsette vanskeligheter. «Arbeidssituasjonen under prøvene ble for krevende og la et urimelig høyt press på alle medvirkende» skriver Lunsjteateret i en pressemelding, der de legger til at de derfor utsetter forestillingen til de er helt sikre på at å kunne fremvise et vellykket resultat.
– Det er en fryktelig mørk fortelling, sier Espen Beranek Holm, som har stått for lyddesign til stykket.
Han bruker her musikk av Sæverud, Grieg og Wagner – samtidig som han opplever dette langt på vei som å skrive ny musikk.
– Jeg skal, på regissørens vegne, forsøke å fange realistiske og imaginære stemninger, og i tillegg gi de riktige assosiasjoner til publikum ved hjelp av lyd, forklarer han.
– I denne sammenhengen og i dette stykket bruker vi derfor allerede komponert og innspilt musikk som både innehar de rette referansene og som fungerer på egne musikalske vegne. For min egen del dreier denne produksjonen seg altså først og fremst om lyddesign.
Han vil ikke si så mye mer enn dette om musikken i forkant av premieren, men han snakker gjerne om prosessen.
– Lydkulisser, teatermusikk, illustrasjonsmusikk og alle sÃ¥nne ting skal ikke bare være referanser, men ogsÃ¥ en transport for teksten – altsÃ¥ noe som hjelper teksten i stykket fram og som er med pÃ¥ Ã¥ skape den store musikken i en forestilling.Â
– Jeg leser gjennom manus, og forteller om mine tanker og ideer til regissøren. Så blir vi enige om hvordan vi kan slå dette sammen – hva som skal være musikk, hva som skal være lyd, hva som må komponeres, og om det er noe vi kan bruke som allerede finnes, forklarer han.
– Det er sånn jeg har jobbet med andre ting jeg har hatt lyddesign på også. Som regel ligger det en del føringer fra regi på hva de ønsker seg. Noen ganger så ønsker de seg nesten det umulige.
MENDELSSOHNS FIOLINKONSERT PÃ… 40 SEKUNDER
Som eksempel på dette forteller han om da han gjorde lyddesign for det danske stykket «Samtale før døden – Eichmanns siste timer», som ble vist på DNS våren 2016 – med Lasse Kolsrud som regissør. Stykket er skrevet av Adam Price, og hadde Øystein Røger i hovedrollen som Adolf Eichmann (1902-1962).
Kort fortalt handler det om i hvilken grad den dødsdømte SS-offiseren er villig til å erkjenne skyld for massedeportasjonene av jøder til utryddelsesleirene under andre verdenskrig.
I retten nektet Eichmann for at han hadde noe personlig ansvar for handlingene sine. Han hevdet at han bare hadde vært en tro tjener som gjorde jobben sin og fulgte ordrer – en byråkrat som tilrettela frakten av mennesker til konsentrasjonsleirer.
– Jeg gjorde hele fiolinkonserten unna pÃ¥ 40 sekunder. SÃ¥ det umulige gÃ¥r, men det krever litt arbeid. Og tankevirksomhet, selvfølgelig.Â
– Eichmann var amatørfiolinist, så regissøren ville at vi skulle bruke den jødiske komponisten Felix Mendelssohns fiolinkonsert som en del av musikken. Denne skulle introduseres i en scene på kun 40 sekunder – noe som føltes helt umulig, forteller han.
– «Vær så god Espen, det er din jobb» sa Kolsrud. Men da han fikk lydfilene av meg og vi kjørte det opp på anlegget i salen, så satt han bare og himlet med øynene – han var helt satt ut. Jeg hadde fått det til – jeg gjorde hele fiolinkonserten unna på 40 sekunder. Så det umulige går, men det krever litt arbeid. Og tankevirksomhet, selvfølgelig.
«HALSHUGGING (LAGET I STUDIO)»
– Så du har gjort en del lyddesign?
– Ja, og ikke bare til teaterstykker. Jeg har jo spilt veldig mange humorshow opp gjennom alle disse årene, og da er det alltid sånn at jeg ikke bare skriver musikk og tekster, men også leverer lyddesign. Altså, jeg gjør det fordi jeg synes det er fantastisk morsomt. Jeg har jobbet med det i 20 år i radioen, ikke sant?
Han sikter her til satireprogrammet «Hallo i uken», som ble sendt hver lørdag formiddag fra 1989 til 2013. I tillegg til å sette musikk til alle sangene som ble fremført der (Morten Lorentzen stod for sangtekstene), hadde han også ansvaret for å legge lydeffekter på sketsjene.
– Jeg husker sketsjen da Lars Sponheim skjøt seg selv i foten – gjentatte ganger, sier jeg.
– Ja, sånne ting. Det skal skytes i studio, gjerne så flisene fyker. Det beste med de lydeffektene er hvordan de arkiveres. Vi begynte jo i en tid der man brukte gamle lydbånd. Disse var lagret i et stort arkiv, der de var ordnet i grupper. Lyden av Åsgårdsreien stod under prosesjoner, sier han og ler.
– Det var et par andre som var veldig morsomme. På «halshugging» stod det «laget i studio» i parentes, og på «dødsralling» stod det «Claes Gill» i parentes. Det var jo ikke hans dødsfall, men det så ikke bra ut.
– Er arkivet tatt vare på?
– Det vet jeg ikke, men det er jo kulturhistorie. Det var et helt rom, med lydbånd fra gulv til tak. Mange lydeffekter har det også vært nødvendig å forandre i løpet av de siste tiårene, forteller han.
– I løpet av tiden jeg var lyddesigner for «Hallo i uken», endret lyden av kontorlandskap seg fra skrivemaskin til dot matrix-printere til laserskrivere. På 90-tallet var lyden av fly 137 gratis aviser som ble åpnet. Det knitret jo i avispapir i alle fly. Det gjør ikke det nå. Så jeg synes det er utrolig spennende å jobbe med lydeffekter, fordi de både kan gi noe til historien – de kan forsterke ting, og de kan underbygge – og de har også den unike egenskapen at de får deg til å assosiere.
– Lyder kan også hjelpe til med å forankre en forestilling i tid.
– På 90-tallet var lyden av fly 137 gratis aviser som ble åpnet. Det knitret jo i avispapir i alle fly. Det gjør ikke det nå.
– Det er akkurat det de kan. Med én enkelt lyd kan du fortelle veldig mye rart. Jeg hadde også lyddesignet på forestillingen «Førstereis» (skrevet av Morten Lorentzen, med premiere på DNS høsten 2011, journ. komm.). Der var det en scene hvor han hadde kjøpt en tv til sin gamle mor – og så satt han og så på det dølle prøvebildet.
Lysdesigneren satte blått lys i Jordals ansikt, og Beranek la på en 440 Hz pipelyd.
– Det ble latter i salen, for det er jo prøvebildet, ikke sant? Det er jo ikke det lenger, men den gangen så var det det, så da er det godt å ha de referansene med seg.
340 HALLO I UKEN-SANGER
– Hvordan var veien din fra å være popstjerne på 80- og 90-tallet til å bli låtskriver for «Hallo i uken»?
– Det begynte med at jeg var med i Morten Lorentzens kabaretgruppe Mors Beste Barn. På veien med dem lyttet vi til «Hallo i uken». Vi syntes dette var kjempebra, bort sett fra sangene. Det var litt sånn gamle revyviser med en ny ukeaktuell tekst. Morten foreslo å ta kontakt med redaksjonen, eller som han sa [imiterer bergensdialekt] «eg tar kontakt med det hær sælv» [ler].
– Så han tok han kontakt med redaksjonen, som akkurat hadde fått nytt mannskap. Det var jo Nils Rykken som var den første programlederen, men nå var det Else Michelet og Kai Sibbern. Morten solgte oss inn ved å si at vi to kunne lage en ny låt hver uke – med tekst, musikk og full produksjon i studio. De ble så glade, for de trengte jo stoff, og tenkte at «da har vi en stolpe i programmet». Så vi fikk jobben, og da ble det sånn.
– Etter hvert tok det vel over alt annet?
– Ja, det ble jo mer og mer av det. Det ble rundt 340 sanger før vi ga oss. Det er ikke alt som er stor kunst, men noen har fantastisk bra melodi, og noen har fantastisk bra tekst, og noen har begge deler og noen har ingen av delene.
– Morten Lorentzen fortalte meg at Bjørn Eidsvåg hadde holdt på å kjøre av veien da dere parodierte han.
– Det husker jeg godt. Vi fikk Bjørn Eidsvåg-parodiør nummer én, Rune Andersen, til å synge som Bjørn Eidsvåg, og så laget jeg en parodi der min kone var med som «gospelkordame». «Jeg liker å pula, men jeg pula med min fru» gikk teksten, og det var da Bjørn Eidsvåg holdt på å kjøre av veien. Konen hans syntes det var helt fantastisk. Så det var en morsom tid. Vi la inn årene i 2009, men programmet fortsatte i noen år til.
– Hvorfor sluttet du?
– Nei, jeg hadde andre prosjekter jeg ønsket å ha mer tid til. Jeg jobbet med Marit Voldsæter, gjorde veldig mye scenisk arbeid og ville være mer ute og spille blant folk. Det ble etter hvert veldig vanskelig å kombinere alt det med å være fast i radioen. Jeg tenkte ikke at det betød så mye for min hunger etter å skrive musikk, men året etter begynte jeg å lage låter igjen. Det ble til albumet «Sensitive Dependence, som kom ut i 2013. Det er jeg veldig stolt av.
OVERSKUDDSPROSJEKT I FORKANT AV EN PANDEMI
– Jeg liker godt «Oscillator Orkester»-EPen (2019), spesielt når du synger Bowie-låten «Life on Mars?»
– Det er veldig hyggelig at du likte den. Grunnen til at den kom til var at jeg var konferansier på Torshovkorpsets jubileumskonsert i 2017.
Dette er et spesialkorps for barn og unge med særskilte behov. Korpset ble stiftet i 1972 og har i dag rundt 80 aktive musikanter i alderen 11-55 år.
– Kringkastingsorkesteret (KORK) var også med. Vi møttes i Oslo konserthus for å forberede konserten, og da foreslo Frode Larsen fra KORK å gjøre et solonummer med meg også.
– «Hva har du lyst til å gjøre?» spurte han. «Jeg kunne tenke meg å synge Life on Mars?, for det er en fantastisk flott sang» svarte jeg. Han syntes det var et veldig bra valg, men de måtte skaffe et arrangement på den. «Min sønn [Jacob Beranek Hvattum] er utdannet orkesterdirigent» foreslo jeg, og det gikk de med på.
Etter at konserten var over, syntes Beranek at det ble så bra at han kunne tenke seg å spille sangen inn sammen med KORK.
– Jeg tenkte at det «arret» var så fint at det fortjente bedre enn bare å bli glemt. Og så tenkte jeg «vet du hva? Jeg lager en EP sammen med KORK». Jeg har også alltid hatt en veldig crush på David Bowies Loving the Alien, så den ville jeg ha med, sier han.
– Så hadde jeg min egen låt Pardon – som jeg hadde skrevet for en god stund siden – samt låten Whispering To Witches, som jeg hadde skrevet til et barnehørespill som het «Heksebrygg» (skrevet av Anna Dale, og sendt i fem episoder på NRK radio, 2007, journ. komm.).
– Jeg fikk min sønn til å skrive et arrangement for den også. Vi spilte inn EPen i 2018, og jeg ga den ut i 2019. Hadde jeg visst da at pandemien kom, så hadde jeg aldri brukt så mye penger på å spille inn plate – det var helt crazy.
– Fikk den noe salg?Â
– Nei, det er ikke så mye strømninger, men videoen jeg gjorde med KORK har fått masse avspillinger på Youtube, så det er veldig hyggelig.
– MUSIKKEN KOMMER FØRST
– NÃ¥r du gÃ¥r sÃ¥ tett inn i en sang som «Life on Mars?» – fÃ¥r du forstÃ¥else for hva den handler om, eller er det bare ren surrealisme?Â
– Det er en veldig pussig tekst. Det må være den rareste popteksten som noensinne er skrevet. Men det er en vakker melodi og det er veldig stas å gjøre den, sier han.
– Hadde jeg visst at pandemien kom, hadde jeg aldri brukt sÃ¥ mye penger pÃ¥ Ã¥ spille inn plate – det var helt crazy.Â
– I min verden er tekst først og fremst et musikalsk uttrykk. Om den har en mening er det bra, men det er overhodet ikke viktig så lenge den fungerer musikalsk. Musikken kommer først.
– Det er jo også noe av oppgaven for en lyddesigner – for å komme tilbake til det – at lydkulisser, teatermusikk, illustrasjonsmusikk og alle sånne ting ikke bare skal være referanser, men også en transport for teksten – altså noe som hjelper teksten i stykket fram og som er med på å skape den store musikken i en forestilling.