– LA BARNA SKAPE NOE SELV

Del artikkelen i Sosial medier

– Barn har godt av å skape noe, kjenne litt motstand for så å og komme ut på andre siden med noe de selv er opphavsmenn til, sier Gunnar Borgen Nygård. 

Gunnar Borgen Nygård er utdannet billedkunstner og grafiker. Han bor i Sandviken, men er oppvokst på Nygårdshøyden. I år fyller Commedia Dukketeater 40 år. Nygård har vært med fra starten, og brenner for å få mer kunst inn i skolen. For nå tar han opp kampen mot tastaturet og passive barn.

LEKEN I SKOGEN

– Som barn var vi i Nygårdsparken og lekte Tarzan og slengte oss fra tre til tre, forteller han.
– I dag er leken i skogen borte. Datamaskinen er her og den er naturligvis etablert. Men det jeg ønsker er at barn skal få gå inn i en arbeidsprosess, hvor de gjerne følges opp, men samtidig må de også føle en viss motstand, det som jeg kaller for en sunn motstand.

– Jeg vil levere fra meg noe som appellerer til det estetiske, kunstneriske og barnets frie fantasi.

– De må klare å forsere motstanden og komme ut på andre siden. Og kunne si til seg selv: se, dette har jeg laget. Jeg er opphavsmannen til dette. Det er ikke en programvare som sitter inne i maskinen på forhånd. Det å bruke sin egen skaperevne, bruke fantasien, det ligger nærmest brakk på skolen i dag, og spesielt på barnerommene rundt omkring i de bergenske hjem, på grunn av en skjerm og en mengde spill, mener Borgen Nygård.

– Vi må stimulere det iboende i barnet – fantasien deres, evnene deres. Barn har jo en iboende kreativitet. Jeg møter disse barna i hele Norges land, fra Lindesnes i sør til Mehamn i Nord, til Trysil i øst til Bremangerlandet i vest, gjennom Den kulturelle skolesekk.

– Kan du fortelle om begynnelsen?

Commedia Dukketeater ble etablert i 1976 av studenter ved Bergen kunstatelier. En del av pensum var å lage kulisser.

– Til hva da? spurte vi. Jo, det er et stort julemarked på Rudolf Steinerskolen. De liker dukketeater; hva om vi lager en svær scene? Det gjorde vi, og kjørte på.

Etterpå begynte telefonen å kime, og teatergruppen dro på turne i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Etterhvert fikk de kontakt med Torill Jacobsen, skuespiller ved den Nationale Scene, og hun ble instruktør.

Dukketeateret ble invitert til Molde Internasjonale Jazzfestival, og sørget for barneunderholdningen med forestillingen Askeladden, et stykke Commedia selv laget, men med kjente figurer fra norske folkeeventyr.

–  Det vi kjente til av dukketeater tilbake på 60-tallet, var Pernille og Mr. Nelson. I 1969 kom Pompel og Pilt. Slik at da vi reiste rundt på grendahus i bygdene på 70-tallet, kom barn og unge løpende med papir og penn og skulle ha autografen vår.

– Dette var et fenomen. De visste ikke helt hva de gikk til, men da de var ferdige med å se forestillingen var de helt månebedotten, skjønner du?

– Men både lærere og elever stilte spørsmål og ville vite hvordan vi gjorde det, hvordan vi jobbet. Og da tenkte jeg at her må det finnes en nisje: Dukketeaterverksted.

– Kall det gjerne en workshop. Hvor barn ikke skal se på dukketeater, men skal være med og modellere selve dukkene, hodene, mimikk, uttrykk – alt sammen. Vi følger opp med ferdige manus og ferdig instruerte stykker, slik at elevene også får prøve seg på å fremføre dukketeater for andre elever. Slik får dette en positiv smitteeffekt i skolen. Det er dette som er mitt prosjekt, forteller bergenseren.

I 1982 tok Gunnar Borgen Nygård over alt ansvar og satset på dukketeaterverksted. Da Den kulturelle skolesekken ble etablert, inngikk Nygård i denne, og turnerte hele landet med sitt verksted.

– Det er større etterspørsel etter dukketeaterverkstedet enn etter forestillingen. Det kom jo klar beskjed fra regjeringen: Kunsten inn i skolen. Og da må det gjøres skikkelig. Jeg vil levere fra meg noe som appellerer til det estetiske, kunstneriske og barnets frie fantasi.

PIL OG BUE

– Vi må utfordre barna. Skal ungene ut og leke i dag er vi voksne veldig opptatt av at barnet må huske sykkelhjelmen. Dette er kanskje en litt slitt frase, men den er sann og veldig typisk for tiden vi lever i. Da jeg var liten og vi boltret oss i Nygårdsparken hadde vi tollekniv og pil og bue og vi kriget mot hverandre på Møllaren. Vi blødde og gråt og løp hjem til mor og fikk plaster på, men du verden hvor vi koste oss!

– Hva er det foreldrene kalles i dag – helikopterforeldre? skyter fotografen inn.

– Det stemmer. Vi hører om disse helikopterforeldrene, som henter og bringer til alle døgnets tider. Ungene lærer ikke å være selvstendige, og utfordres ikke like mye i dag på å tenke selv. Nettopp derfor mener jeg det er viktig at mitt prosjekt går inn i Den kulturelle skolesekken. Gjennom mitt verksted blir de altså utfordret litt, og de lærer å skape noe, de lærer å være kreative.

– Nå går jubileumsåret mot slutten – hvordan ser fremtiden ut for dukketeaterverkstedet?

– Den ser lys ut. Tilbudene er sendt ut til de forskjellige fylkeskommunene, og så får vi se hva svarene blir, sier Gunnar Borgen Nygård.

Del artikkelen i Sosial medier