Gatenavn og statuer i Bergen er nesten utelukkende viet byens mer eller mindre kjente menn. – Som direktør for byens «grand old lady» følte jeg et behov for å gjøre noe med dette, sier Kjetil Smørås, som fikk hjelp fra Bergen Kvinnesaksforening da han skulle sette navn på 14 konferansesaler i det nyoppussede Grand Hotel Terminus.
– Jeg tenkte at vi kunne bruke denne anledningen til å hedre noen av byens pionerkvinner, sier Kjetil Smørås.
Grand Hotel Terminus ble bygget til Landsutstillingen i 1928 som byens første luksushotell, og markerte 90-årsjubileum i fjor.
– Dette er et tall som også er relevant i forhold til kvinners representasjon ute i det offentlige rom – der 90 prosent av byens gatenavn og statuer hedrer menn.
KASTET UT MENNENE
– Usynliggjøringen av kvinner finner du både i kunstlivet, i den akademiske verden og i lokalhistorien med alle dem som minnes.
Med «Banebrytende bergenskvinner» som prosjektnavn kontaktet han derfor Bergen Kvinnesaksforening for å få hjelp til å sette navn på hotellets 14 konferansesaler. De likte ideen, og satte ned en ekspertgruppe bestående av kvinnesaksforeningens leder Tove Pemmer Sætre, forfatteren Elisabeth Aasen og professor i religionsvitenskap Lisbeth Mikaelsson.
– Målet vårt har vært å løfte frem kvinner som har brutt grenser og vært pionerer på sine områder, og som har bidratt til større handlingsrom for kvinner i Bergen, sier Sætre, som sammen med de to andre møter oss i den eneste hotellsalen som har fått beholde sitt gamle navn.
– Det er whiskybar her i peisestuen, så det er helt i orden at den fortsatt får være oppkalt etter Roald Amundsen. Men både Johan Sebastian Welhaven og Ole Bull måtte ut.
Sistnevnte ble erstattet med gynekologen Inger Haldorsen (1899-1982), som hadde kontor i Rikard Nordraaks gate – som ligger like ved hotellet.
[PostBlock id=300]
– Dere har valgt kvinner med geografisk tilknytting til området her?
– Ja, noen av dem. Vi har jo Kong Oscarsgaten like ved, der er det mye kvinnehistorie.
15 BERGENSKVINNER TIL 14 SALER
De tre ble tidlig enige om at de utvalgte kvinnene skulle vise stor bredde, med representanter både for kunst og kultur, idrett, akademia og næringsliv. På listen står blant annet Søstrene Hagelin (Gudrun og Elna), som drev et legendarisk fiskematutsalg, forfatterne Amalie Skram og Torborg Nedreaas, og skuespillerne Lucie Wolf og Anne Gullestad.
Legene Inger Haldorsen og Elise Dethloff, salmedikter Dorothe Engelbretsdatter, kinamisjonær Marie Monsen, biblioteksjef Valborg Platou, billedhugger Ambrosia Tønnesen, reformpedagog Amalie Hansen og gymnastikkdirektør Fanny Schnelle er også med.
I tillegg har de fått med Kim Friele, den norske homokampens fremste pioner og den eneste av de utvalgte kvinnene som fortsatt lever.
– Vet dere om noen har gjort noe lignende som dette før?
– Ikke som vi vet om. Vi tror at Bergen igjen har blitt en pionerby med dette prosjektet, sier Lisbeth Mikaelsson.
– Vi tror at Bergen igjen har blitt en pionerby med dette prosjektet.
– Vi håper å vekke oppmerksomhet rundt disse kvinnene. Noen har hørt litt om enkelte av dem fra før, men her er også mange navn der mange vil spørre «kem e’ hon?», sier Elisabeth Aasen på klingende bergensk – til tross for at hun egentlig er østlending.
– Du har lagt deg til bergensdialekten?
– Jeg prøver meg litt, men da sier min sønn bare at «nå måkje du domme deg».
Så har hun også bodd lenge i Bergen. Hun var norsklektor ved Tanks skole frem til hun ble statsstipendiat i 1992, og det var også der arbeidet hennes med å løfte frem bergenskvinnene begynte.
PLANLEGGINGSDAG MED
KVINNEHISTORISK BYVANDRING
– For min del begynte det egentlig litt tilfeldig. Tanks skole lå i Kong Oscars gate, og som Tove sa så er det en gate med utrolig mye kvinnehistorie, forteller hun.
– På 80-tallet begynte vi med planleggingsdager. Det hadde vi ikke fra før. Vi var litt usikre på hva vi skulle bruke disse dagene til, siden planlegging jo var noe vi gjorde hele tiden. Så begynte vi å snakke om alle de fabelaktige damene som hadde bodd like rundt hjørnet for der hvor vi jobbet, og bestemte oss for å bruke planleggingsdagen til en byvandring for å gjøre oss mer kjent med dem.
Vandringen begynte rett over gaten fra Tanks skole, der Magdalene Thoresen (1819-1903) hadde bodd. Hun var dansk, og kom til Herøy på Sunnmøre i 1842 for å være guvernante («huslærerinne») for barna til prost Hans Conrad Thoresen (1802-1858). Han var enkemann, og hun giftet seg med ham i 1843. Året etter ble han tilsatt som sogneprest i Korskirken, og de flyttet til Bergen.
Ekteparet var svært teaterinteresserte. Magdalene var teaterkritiker i avisen Bergenske Blade, og skrev også (anonymt) flere skuespill for Det norske Theater på Engen, som ble stiftet av Ole Bull i 1850. Henrik Ibsen, som var artistisk direktør ved teateret, var en taus gjest i Magdalenes salong. Der traff han Magdalenes stedatter Suzannah Thoresen, som han giftet seg med.
– Vi tror at prestene er så veldig puritanske bestandig, så vi ble litt overrasket da vi fant ut at Thoresen var så opptatt av teater, forteller Aasen.
Blant annet hjalp han frem Lucie Wolf (f. Johannesen, 1833-1902), som senere gjorde stor suksess som skuespiller ved Christiania Theater i hovedstaden.
– Som barn hadde hun leketeater på toppen av Sparebanken, for der jobbet pappaen som bankbud.
Det unge skuespillertalentet klaget sin nød til sogneprest Thoresen, som så tok affære. Han besøkte foreldrene hennes, og fortalte dem at det å være skuespiller også var en Guds gave.
Hun var venn med Johannes Brun, som senere ble kjent som en av landets store skuespillere. Da Det norske Theater åpnet, oppfordret han Lucie til å bli med der, men da sa foreldrene nei.
– Hun kunne like gjerne sagt at hun ville bli en lettsindig kvinne. Faren hennes, som kom fra en husmannsplass fra Voss, hadde mest forståelse, mens resten av familien reagerte med hyl og spetakkel.
Det unge skuespillertalentet klaget sin nød til sogneprest Thoresen, som så tok affære. Han besøkte foreldrene hennes, og fortalte dem at det å være skuespiller også var en Guds gave.
– Bare den scenen; det skulle vært filmet. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen der. Lucie skrev senere om hvordan hun kom hjem til en «hulkestue» etter at presten hadde gått. Moren lå over bordet og gråt, og broren hennes var rasende. Bare pappaen syntes at dette var artig.
STILLET SULTEN MED SANG
Faren til Lucie Wolf kom fra en husmannsplass på Voss som het Hovda. Han var veldig musikalsk, og forklarte at dette skyldtes at det var så lite mat i huset der han vokste opp. Dette var jo et merkelig svar – men da fortalte han videre at når han var veldig sulten, så ba moren ham om å ta en sang i stedet, «så glemmer du at du er sulten». «Det ble sunget meget der i huset» la han gjerne til.
– En annen som også bodde i Kong Oscars gate var Karoline Reimers, som ble gift med Bjørnstjerne Bjørnson, sier Sætre.
– Ja, hun bodde akkurat der hvor Markens tverrgate går. Familien hennes drev konditori på hjørnet der, forteller Aasen.
– Suzannah Thoresen og Karoline var jevngamle, og begge hadde mistet sine mødre da de var fem år, så de hang sammen som små erteris – og så går de senere hen og gifter seg med hver sin berømte forfatter.
EN VISJONÆR BIBLIOTEKSSJEF
Intervjuet har nå beveget seg langt inn i anekdoteland, noe som er helt greit når man sitter sammen med tre så fabelaktige historiefortellere.
Tove Pemmer Sætre, som tidligere var sjef for fylkesbiblioteket i Hordaland, og avsluttet yrkeskarrieren som sjef for Høyskolebiblioteket i Bergen, ønsker også å trekke frem en av formødrene innenfor sitt eget felt. Da tenker hun på Valborg Platou (1839-1928), som i 1882 ble ansatt som bibliotekssjef i Bergen foran 13 høyt utdannete mannlige søkere.
– Veldig mange av disse pionerkvinnene var opptatt av utdanning for kvinner.
Biblioteket holdt den gangen til i loftsetasjen Kjøttbasaren. Hennes store hjertesak var å få en egen bibliotekbygning, så hun mobiliserte mesener i Bergen som var villig til å gi noe. Hun gikk av med pensjon i 1909, åtte år før det nye biblioteket endelig stod ferdig.
– Det var takket være henne at grunnkapitalen kom på plass, slik at det nye biblioteket kunne bygges, forteller Sætre.
– For å klare dette, gikk hun så drastisk til verks at hun offentliggjorde navnene på de som gav – og hvor mye de bidro med.
– Hadde hun noen visjon for det nye biblioteket, hva det skulle være?
– Ja, det skulle være alle bergenseres åndelig løftning. Det var først og fremst til opplysning. Veldig mange av disse pionerkvinnene var opptatt av utdanning for kvinner.
PYNTET PÃ… UTLÃ…NSSTATISTIKKEN
– Har du noen anekdoter om Valborg Platou?
– Ikke direkte om henne, men det var en tid da de opplevde en enorm utlånsøkning på biblioteket. Det var veldig imponerende, for det virket som om bergenserne var usedvanlig kunnskapshungrige, med nesten dobbelt så stort utlån i Bergen som i Oslo, Stavanger og Trondheim.
Så skjedde det at Platou måtte ta over utlånsstatistikken en dag da hennes assistent hadde sykefravær. Til tross for at det var en svært travel dag, kom ikke utlånet opp på det samme nivået som dagen før.
– Det viste seg at assistenten hennes hele tiden hadde føyet til et ekstra ett-tall foran den opprinnelige utlånssummen, slik at når utlånet til eksempel var 500, så ble det 1500. Det ble en voldsom skandale, jeg tror det endatil kom opp i bystyret, men de ble tilgitt. Hun visste det jo ikke, og assistenten hennes måtte ha gjort dette i beste mening.
Også Lisbeth Mikaelsson ønsker å trekke frem en viktig kvinnelig pioner fra sitt eget fagfelt, som er religionshistorie. Hennes valg faller da på Marie Monsen (1878-1952), som var en stor vekkelsesleder i Kina, og som fortsatt huskes i deler av den undergrunnskirken som finnes der.
– I likhet med mange andre av den tidens kvinnesakskvinner var hun utdannet lærer, og var kjent som en sterk og myndig dame.
Ved siden av å være en kjent kinamisjonær, var hun også en ihuga feminist som jobbet for at Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) skulle få en større grad av likestilling og mer medbestemmelsesrett for kvinner.
– Så hun er absolutt relevant i denne sammenhengen, siden hun også var en som ville bryte vei, sier Mikaelsson.
Allerede i 1946 argumenterte hun for at kvinner skulle ha stemmerett på NLMs generalforsamling, men nådde ikke frem. Det skulle gå nesten femti år til før dette ble endelig vedtatt i 1997.
LANGT IGJEN TIL LIKELØNN
Veien frem mot full likestilling mellom kjønnene har vært – og er – lang og tornefull. Mange milepæler er nådd, men det er fortsatt mye upløyd mark. Kvinners gjennomsnittlige lønn var i fjor (ifølge Statistisk Sentralbyrå) 87,1 prosent av menns, noe som betyr en økning på rundt to prosent i løpet av de siste ti årene. Med denne farten vil det ennå gå femti år før Norge kan skryte på seg reell likelønn.
De tre kvinnene mener at lønnsnivået bare er en liten del av den systematiske usynliggjøringen av kvinner og kvinners innsats.
– Usynliggjøringen av kvinner finner du både i kunstlivet, i den akademiske verden og i lokalhistorien.
Prosjektet på Grand Hotel Terminus kan her virke som en liten motvekt, i og med at det bidrar til å løfte frem noen viktige kvinner fra Bergens historie – ikke minst ved at de har fått laget en egen bok til prosjektet, der de presenterer kvinnenes historier mer detaljert.
– Vi har tenkt at ved å lage en slik bok så driver vi minnepolitikk, sier Mikaelsson.
– Usynliggjøringen av kvinner finner du både i kunstlivet, i den akademiske verden og i lokalhistorien. Det er ikke tilfeldig at det er så få statuer av kvinner i Bergen. Det er stort sett menn som har sittet i maktposisjonene, og har vært de som har styrt med ting.
MÃ…TTE SLÃ…SS MED GATEGUTTENE
– Har det noe med hjemmesituasjonen å gjøre, der kvinner har tatt ansvar for barn og familie?
– Kjønnsrollene har helt sikkert noe å si, og så kan du si det slik at da kvinnebevegelsen kom tilbake i 1970-årene, så var den gamle kvinnebevegelsen nesten gått helt i glemmeboken. Det var en kjempeviktig kvinnekamp fra slutten av 1800-tallet i Norge, men mye av dette var ikke skolepensum. Jeg hørte ikke et ord om dette da jeg gikk på skolen, sier hun.
– Aasta Hansteen var rett og slett fritt vilt fordi hun tillot seg å bryte grensene.
– En del av kvinneundertrykkelsen handler om at kvinners bidrag ikke blir verdsatt eller løftet frem på samme måte som menns innsats. Men så har det også alltid vært en risiko for kvinner med å stikke seg frem. De blir lett latterliggjort.
Elisabeth Aasen er enig. Hun viser til Camilla Collett, som skrev om hvordan det i hennes familie ble det sagt at «den kvinne er best som man snakker minst om».
– Hun skrev også at det verste som kan skje en kvinne er å bli latterliggjort. Det er derfor Aasta Hansteen (1824-1908, norsk maler, forfatter og kvinnesakspioner, journ. komm.) er så heroisk, for hun ble jo latterliggjort, sier hun.
– Publikum kastet tomater og råtne egg på henne når hun holdt foredrag, og hun hadde alltid med seg paraplyen når hun gikk ut – for å kunne slåss med gateguttene. Hun var rett og slett fritt vilt fordi hun tillot seg å bryte grensene.
Camilla Collett forsøkte å irettesette Aasta Hansteen for at hun ikke måtte vanære kvinnesaken med sin voldsomme og «mannhaftige» oppførsel. «En mand maa være sikker paa at det er kvinder vi virkelig er» formante hun. «Furierne er ogsaa kvinder, hugs det, Camilla Collett!» svarte Aasta Hansteen.
