PÅ TAMPEN: Å «ghoste» folk er blitt et sosialt, forretningsmessig og etterhvert samfunnsmessig problem. Dessuten er det sykt irriterende.
Tekst: Thorstein Selvik
Å «ghoste» vil si at man ignorerer en henvendelse, enten den er sendt som sms, epost, på Messenger, Whatsapp eller på annen måte. Med brevdue, hurtigløpende kurer, konvolutt i kjeften på bikkjen, eller via sneglepost. Men selvsagt er problemet særlig aktuelt i det digitale universet.
Da jeg begynte å jobbe i det utmerkede Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi i 1982, lærte jeg at det var superviktig å svare på henvendelser så raskt som mulig, og ihvertfall innen samme dato. I aller verste fall kunne man la det gå over natten før man svarte, men altså kun i nødstilfeller.
Rederiet hadde ansvaret for hundre skip og 500 kunder. På de syv hav og i femti land. Å ringe tilbake, å kommunisere, det kunne være livsviktig. Det tilhører dessuten normal dannelse å svare folk.
Men ikke nå til dags tydeligvis. Folk gir oftere og oftere blaffen i å svare. De «ghoster». Og dersom spørsmålet er litt ubehagelig og vanskelig, da stikker de som strutsen hodet i sanden og svarer ikke. Folk gir ikke beskjed, og kan derved skape den ytterste frustrasjon for de som venter på respons. Uhøflig mangel på respons er nærmest blitt den nye normalen. Helt utrolig.
[PostBlock id=455]
Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik, men jeg kan postulere noen mulige forklaringer. I vår digitale verden er informasjonsmengden så stor og voldsom at folk mener at de kan gjemme seg bak dette. Det blir «for mye å svare på». Det lyves over en lav sko: «Jeg fikk ikke beskjeden», «jeg drukner i meldinger», «jeg trodde jeg hadde svart» og så videre.
En annen forklaring er at folk tenker at det tidvis ikke lønner seg å svare. Er spørsmålet vanskelig og kontroversielt, så kan det være lurt å la være å svare. Samfunnet er fullt av små og store luringer som vurderer hvert skritt, hvert trekk og hver samtale med et småsleipt og taktisk blikk. Søndagsskolen er nedlagt og kynismen, egoismen og taktikkeriet rår.
Søndagsskolen er nedlagt og kynismen, egoismen og taktikkeriet rår.
Blir man invitert på noe, venter man en god stund før man svarer. Det kan jo dukke opp noe mer attraktivt. Og man må i hvert fall sjekke nøye hvem andre som er invitert før man svarer. Det ville jo vært katastrofalt om man gikk på feil arrangement.
Kynismen rår over en lav sko, tenker jeg, og da blir det ofte greit og effektivt å ikke svare. «Me, myself and I» heter et klassisk album med Joan Armatrading. Sånn er også samfunnet blitt.