I dag gjør Stian Blipp tv-comeback og leder Gullruten i Grieghallen. Glimtet i øyet er tilbake, og bergenseren strutter av selvtillit.
Beatboxer, komiker, danser, moromann og programleder. Det er sjelden stille rundt Stian Blipp. Da TV2 spurte om han kunne tenke seg å være med på Gullruten, den årlige prisutdelingen for den norske TV-bransjen, skulle han i utgangspunktet være én av to programledere. Den andre personen kunne ikke være med likevel, og dermed blir Blipp stående alene på scenen. Det passer ham midt i blinken. Han er så involvert som han kunne blitt. Når kameraene går på under fredagens direktesending, står ikke Blipp og leser tekst produsert av andre. Manuset har han skrevet selv.
– Hjertet dunker, man svetter litt i fingrene. Det er fight or flight på høyeste nivå. Det gjelder å bruke nervøsiteten til noe bra. Det er først da man blir heltent på scenen.
– Det er viktig at det jeg sier på scenen føles så nært meg selv som overhodet mulig. Når jeg skriver manus, hører jeg meg selv si replikkene; det er min stemme, min sjargong, min måte å snakke på. Det gir en helt annen selvtillit og stolthet enn hvis jeg får et ferdigskrevet manus, Da ligger ikke ordene riktig i munnen.
Besnærende rus
Når han er så pass involvert i prosjektene sine, er gleden av et velresponderende publikum ubeskrivelig.
– Det er en rus, uten tvil; en veldig avhengighetsskapende og besnærende rus. Jeg har aldri hoppet i fallskjerm, men jeg kan tenke meg at det gir noe av den sammen følelsen.
– Og hva hvis ingen ler?
– Da er det helt jævlig. Jeg har jo tatt utgangspunkt i noe jeg selv synes er morsomt, og hvis ingen andre ler, så er det lett å tenke at ingen liker meg. Når man gjør stand up vil alt annet enn en kjempemorsom opptreden være skuffende. Du må manne deg veldig opp for å stå på den scenen. Trikset er å lure folk til å tro at det ikke var dårlig. 75 prosent av det å stå scenen handler å få folk til å stole på deg. Publikum må stole på at du vet at du er morsom. Det er dét som skaper trygghet.
Alltid nervøs
26-åringen har blitt en rutinert programleder nå, men han går aldri på autopilot. Og han kjenner det godt i magen i tiden før showstart.
– Jeg gleder meg alltid, men nervene er der. Uansett om jeg skal holde konfirmasjonstale for min fetter eller lede en stor live-sending – jeg er alltid nervøs. Slik har det vært siden jeg var veldig ung. Munnen min pleide å bli så knusktørr at tungen hang fast i ganen. Hele kroppen nektet. Men etter hvert som du synes det er gøy å stå der, kommer du til et punkt hvor du skjønner at nervøsiteten betyr at kroppen gjør seg klar. Hjertet dunker, man svetter litt i fingrene. Det er fight or flight på høyeste nivå. Det gjelder å bruke nervøsiteten til noe bra. Det er først da man blir heltent på scenen.
Når han nevner forbildene sine, er det medbergenserne som ruver høyest.
– Både Ylvis-brødrene og Dagfinn Lyngbø er folk jeg har vokst opp med å se. Jeg hadde Dagfinn Lyngbø sin første stand up-dvd på gutterommet, og min bror og jeg lærte oss alle vitsene utenat. De har inspirert meg og inspirerer meg fortsatt.
Trengte en pause
Blipp har vært programleder for mange av TV2s mest populære underholdningsprogrammer, som Idol, Norske talenter og Mitt dansecrew. Lenge sa han ja til det meste han ble tilbudt. Nå velger han prosjektene med omhu.
– Før syntes jeg alt var gøy, og jeg ville være med på alt. Og det meste er jo gøy. Men så går det opp for en at ikke alt er like bra å være med på. Det koster litt mer enn man tror. Selv om det er både spennende og interessant, så koster det. Man blir eksponert og man blir sliten. Derfor tok jeg bevisst en pause. Jeg kom til et punkt der jeg gjorde ting kun for å gjøre det, og ikke nødvendigvis fordi jeg hadde noe å vise frem. Da skjer det noe med glimtet i øyet.
Den siste tiden har han brukt til å lære nye ting, men også til å få tilbake lysten til å overraske og imponere.
– Fra å være i angrepsposisjon endte jeg nærmest i forsvarsposisjon. Man merker forventningene mer og mer, og det er større press på å levere. Alt som ikke er kjempebra blir plutselig en skuffelse. Derfor trengte jeg litt tid til å finne tilbake til den riktige innstillingen igjen.
Oslo-boer
Det er vanskelig å jobbe i underholdningsbransjen og ikke være bosatt i Oslo. I storbyen savner han derimot åpenheten og rausheten i Bergen. Og dialekten.
– Min favoritt når det kommer til hilseord er «hallaien». Det er ingen andre former for «hei» som er like innbydende og åpen som «hallaien». Vi har en kul raushet her i byen, og bergenserne verner godt om sine egne. Oslo er en storby, og ting går raskt. Det ligger et storbyskall rundt folk som det er hardere å hakke seg gjennom.
Rausheten merkes når vi går rundt i sentrum for å ta bilder. «Mamma elskar deg,» roper en gutt som går forbi. Flere har lyst på en selfie eller en high five. Livet som kjendis er fint når man heter Stian Blipp.
– Hva savner du mest med Bergen?
– Jeg savner å være i miljøet med alle bergenskomikerne. Jeg var en stor del av det miljøet i mange år. Det er som en liten familie.
Lite berørt av tabber
Med så mye som skjer til enhver tid, kan det være avgjørende å koble av innimellom. Da hender det han plukker frem TV-spillene. Men som regel surrer tankene i hodet likevel.
– Jeg er ikke så flink til å slappe av. Jeg har et jagende sinn, og tankene ligger i bakhodet og surrer konstant. I perioder når det er mye å gjøre sover jeg ofte dårlig, for det er da ideene kommer. Jeg har ikke helt funnet botemiddelet, men det stresser meg ikke så mye lenger. Det er som med nervøsiteten; den er der, men jeg lar den ikke plage meg.
– Min favoritt når det kommer til hilseord er «hallaien». Det er ingen andre former for «hei» som er like innbydende og åpen som «hallaien».
Det er ikke uten grunn av TV2 viser Blipp tillit gang etter gang. Men under direktesendinger kan det innimellom gå galt. Som regel går feil og blundere lite inn på ham, men da han var programleder for Gullfisken i 2014 og kalte programmet for Gullruten opptil flere ganger – ja, da var det ikke så kjekt.
Den største TV-tabben kom derimot under OL i Sotsji da han skulle intervjue det han trodde var snowboardkjøreren Dominique Maltais. Men kvinnen som sto foran ham var Simona Meiler, som var raskt ute med å si «that’s not me».
– Den episoden gjorde at jeg vant gullegget for største flause i TV2. Man blir litt satt tilbake av sin egen idioti, men det er lov til å tabbe seg ut innimellom. Det gjelder å hente seg inn igjen fra flausene, særlig innen stand up. Showet blir ofte enda gøyere når det ikke helt går som det skal.
Man lærer stadig av sine feil. Blipp debuterte som programleder for Norske talenter i 2012, fire år etter han selv kom til finalen sammen med dansegruppen Absence. Det er en litt annen versjon av Stian Blipp som skal lede fredagens Gullruten.
– Den gangen var jeg en vilter, ung kar som ville vise frem alt han kunne på én gang. Jeg hadde en prosjektkontrakt, og visste at det var min ene sjanse til å vise hva jeg kunne. Nå har jeg en større ro og selvtillit, og trenger ikke være bajas hele tiden.
Takknemlig for Salhus
Noen bajas var han heller ikke under oppveksten i Salhus. Tvert imot; han satte ofte stopper for kameratenes ugjerninger.
– Jeg var en veldig forsiktig type. Hvis kompisene mine ville kaste snøballer på biler, var jeg raskt ute med å advare dem; «det kan jo være steiner i dem». Klatre i trær gjorde jeg heller ikke, for de kunne jo falle ned. Jeg var en skikkelig pingle, ler han.
– Jeg er takknemlig for at Salhus har vært en stor del av livet mitt. Jeg tror at mye av selvtilliten kommer derfra.
En forsiktig barndom til tross; han ville aldri ha byttet den ut.
– Det er helt nydelig i Salhus; det føles som å reise tilbake i tid hver gang jeg er der. Hele oppveksten var så rolig og trygg. Det farligste som kunne skje var at du snublet i dine egne skolisser. Og så var det veldig lite mobbing. Foreldrene var flinke til å fortelle barna sine at de måtte være snille med hverandre.
Sist gang han var tilbake i Salhus var i forbindelse med skolens årlige talentshow. Da overrasket han elevene med å stille opp som dommer. Selv sto han ofte på scenen da han var elev.
– Jeg tror at mye av selvtilliten kommer derfra. Du vokser enormt på den oppmuntringen du får. Selvtilliten kommer tidlig, noe som er gull verdt før ungdomsskolen. Jeg er takknemlig for at Salhus har vært en stor del av livet mitt.
Og selvtilliten har kommet godt med. For Blipp fullførte aldri videregående. Han hoppet ut for å satse fullt på underholdning, til foreldrenes store skrekk.
– Jeg har hatt troen på at det jeg gjør er riktig for meg, og det har vært viktig. Jeg ringte rundt til skoler og spurte om jeg kunne gjøre show. Etter hvert fikk jeg prøve meg i Stand up Bergen. En gang ble vi intervjuet av P5, og så viste det seg at de trengte en tredjeperson til morgensendingen. Og det ble meg. Jeg var med på veldig mye forskjellig.
Singin’ in the Rain
Som ungdom kom han aldri inn på musikk, dans og drama-linjen, men bestemte seg for å drive med nettopp musikk, dans og drama. I september er det premiere på musikalen Singing in the rain, hvor Blipp besitter en av de tre hovedrollene.
– Jeg fikk forespørsel om å være med, og gikk fra å tenke «vittig idé» til å skjønne at det kunne bli kjempegøy. Atle Pettersen hadde også fått tilbud, og vi bestemte oss for å gjøre det sammen. Så plutselig satt vi på kontoret og skrev under kontrakt. Det er sjeldent at jeg har gledet meg så mye som jeg gjør til dette. Og det er ekstra stas å gjøre det med Atle.
– Hva blir den største utfordringen?
– Det er jo en enorm produksjon, og vi er på scenen nesten hele tiden. Det er mange sanger og enda mer dansing. I tillegg til flere tusen liter vann. Nå gjelder det kun å komme seg i mål til 2. september. Forestillingen kommer til å bli tettpakket med handling, og jeg tror det blir ekstremt gøy å se på.
Like etter de takket ja til tilbudet, dro de rett på dansestudio. Der lærte de seg stepping sammen med et knippe eldre damer. Nå er det ni timer i uken med trening. Å danse vet de fleste at han kan. Selv er han mest nervøs for syngingen.
– Å skulle synge er absolutt det skumleste. Jeg føler meg av og til som en fisk på land, men jeg har ekstremt flinke folk som hjelper meg.
Gullruten
Men først er det altså Gullruten. Han kan ikke røpe noe om innholdet, men garanterer feststemning.
– Gullruten er det eneste programmet i Norge som er litt i nærheten av de amerikanske. Hele tv-Norge er samlet, og det er en festlig begivenhet. Det blir vår egen lille Emmy Awards eller Golden Globes. Det blir ikke et rent humorshow fra min side, men det blir litt fart. Og kanskje et par smokingskifter.
Det er en takknemlig Blipp som fullfører siste bit av omeletten på Café Opera. De fleste av drømmene hans har gått i oppfyllelse. Men han har stadig flere ambisjoner.
– Jeg drømmer om å stå bak Norges ledende tv-show en gang i fremtiden.
12 kjappe
- Drev med som barn: Friidrett, fotball og altfor lite ugagn.
- Drømte om å bli: Idrettsstjerne.
- Leser hver dag: Må innom VG, Dagbladet og BA før jeg står opp.
- Ser på: Game of Thrones og Orphan Black.
- Favorittband: Vinskvetten
- Favorittfilm: Alle Monty Python-filmene
- Favorittbok: The Curious Incident of the Dog in the Night-Time
- Klarer meg ikke uten: Kjærlighet
- Sjekker jevnlig på nett: 730.no og gamer.no
- Kjører: Smartbil, Mini Cooper og Vespa.
- Dårlig egenskap: Klarer ikke å komme på en god egenskap.
- God egenskap: Jeg er god på å komme meg unna spørsmålet om dårlig egenskap.
