Hvem slapp katten inn?

Det er et intenst og åpent blikk hun møter oss med på coveret, den unge bergensartisten Katrin Frøder, som idag slipper det lenge etterlengtede debutalbumet.

Ventetiden har vært lang, faktisk flere år, etter at vi først ble oppmerksomme på henne da hun slapp den helelektroniske klubbhiten The Stockholm Syndrome i 2013 (sammen med CLMD).

Begynnelsen på det nye albumet er svært bra, med store trommer, lekne lydeffekter – og albumets første frys på ryggen-øyeblikk når hun løfter oss himmelhøyt på refrenget – mens den elektroniske bølgeblikk-beaten understreker kjøre-med-åpne-vinduer-følelsen.

Den beste start/stopp, hvem banker på? skru ned bassen er du snill slapp du katten inn?-låten jeg noensinne har hørt.

Hun fortsetter med Winter Song, som åpner nesten over i Enigma-land (noen som husker Sadeness?), bare at den er bedre. Tusen ganger bedre, rett og slett den beste start/stopp, hvem banker på? skru ned bassen er du snill slapp du katten inn?-låten jeg noensinne har hørt. Og det sier ikke lite.

Etter slike store utladninger er det bra med noen hvileskjær. På Air I Need synger hun slik grenseoverskridende ala Kate Bush, før en tung beat blander seg inn. En innertier på dansegulvet, og en glimrende låt å sette på når du innimellom bare ønsker å kjenne at du lever, at du puster, og at alt blir bedre med musikk til.

Fire tidligere singler kommer så rekke på rad: Keep Forever (med glødende og herlig overstyrt elektronikk i midtpartiet), nesten-balladene Over the Sea og Above it All, og intense Fighter. Deretter får vi Dopamine, som passerer på en rosa sky av kroppens eget lykkestoff, før det som må være albumets hjerte smyger seg inn i øregangene.

Jeg snakker om Ocean Youth, som åpner helt nedpå. Kun akkompagnert av trommer og litt lydeffekter synger hun om barndommens uskyld, da vi «played pirates» og «collected stones like diamonds». Vakkert.

I vårt kommende intervju med Frøder forteller hun at det var da hun skrev Speed of Sound at hun fant frem til sitt «sound». Den kom på singel i februar 2014, men føyer seg likevel fint inn mellom de nye låtene. I det hele tatt er det en svært helhetlig følelse på albumet, den lange produksjonstiden til tross.

Innimellom kommer det en slik plate som dette, der man ikke har annet valg enn å gi høyeste karakter.

Helt til slutt får vi klaverballaden Gates, med frosne bruddstykker av forvridde stemmer, enorme trommer og ekkofylte piskesnerter. Sa jeg at hun synger praktfullt? Det gjør hun, selv om det ikke er stemmen som er hennes største instrument. Nei, det er den rike innfallsrike produksjonen, og måten hun nærmer seg hver låt som en ny mulighet (i stedet for bare å fylle en formel).

Innimellom kommer det en slik plate som dette, der man ikke har annet valg enn å gi høyeste karakter. I dette tilfellet hadde den fortjent det selv om den bare var halvparten så god.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this