«Jeg fikk alle favorittene mine, unntatt Baby Lee», sier en venninne idet vi treffes utenfor USF Verftet etter gårsdagens Teenage Fanclub-konsert. Det var en ganske presis oppsummering, selv om dette langt fra var noe greatest hits-show.
I et sett på 23 låter (inkludert fire ekstranumre) spilte de hele syv fra deres siste album, fjorårets Here. Det var et modig valg fra et band man skulle tro levde best på gårsdagens meritter.
Er du heldig og treffer de i baren etter konserten, kan du lett tro at de har hengt der hele kvelden.
Så er også Teenage Fanclub et band befriende fritt for stjernenykker. De ser ut som naboen din; er du heldig og treffer de i baren etter konserten, kan du lett tro at de har hengt der hele kvelden. Her er det musikken som står i fokus; ikke ekstravagante sceneshow og kostymer.
Store forbilder
Sterkt inspirert av band/artister som Neil Young/CSNY, The Byrds, Beach Boys og Big Star har Teenage Fanclub hele tiden kjørt sitt eget løp, og vært tro mot sitt opprinnelige konsept. Ingen utfarter i retning elektronika, støyrock eller hip hop her.
Kjernen i bandet har hele tiden vært den samme trioen: Norman Blake (sang, gitar), Raymond McGinley (sang, gitar) og Gerald Love (sang, bass). Dave McGowan (tangenter, gitar) ble med i 2004, mens trommeslager Francis MacDonald var med en kort stund i begynnelsen, og vendte tilbake som fast medlem i 2004. De har kun gitt ut 11 studioalbum i løpet av de snart 28 årene de har eksistert, og har høstet jevnt gode kritikker for alle disse.
Konserten åpner med Start Again fra Songs from Northern Britain, et av tre album som vies ekstra stor plass under kveldens konsert (de andre to er nevnte Here og Grand Prix). Det er rikelige mengder med tung gitarrock, surklende orgel, vegger av gitar, harmonisang og tre vokalister som bytter på å synge lead, uten at noen av dem skiller seg ut. Slik er det også på platene; det er ikke som med Lennon/McCartney, der det er klart fra første strofe hvem som synger.
Kveldens kraftigste applaus
Musikalsk er det også slik; uttrykket deres er stort sett det samme fra låt til låt. Det er tøft, selvfølgelig, men samtidig litt anmasende. Det slår meg at de hadde vært et ypperlig backingband for noen av heltene sine. Det ultimate måtte vært Neil Young (eller Jung) & The Teenage Fanclub, faktisk et bandnavn som ville stått veldig bra til den aldrende rufserockeren. Men nå faller jeg vekk.
Halvveis inne i konserten kommer endelig litt variasjon. My Uptight Life har en melodiøst syngende orgelintro, R.E.M.-gitar og rikelig med variasjon. Jeg tror det er kveldens lengste låt, i hvert fall så fortsetter den en stund etter at publikum tror at den er over, da strippet ned til kun klaver, sang og litt gitar fra Blake og McGinley, som synger i kor på det gjentagende refrenget: «All my life I felt so uptight / Now it’s all right».
Dumb Dumb Dumb merker seg også ut, like fra det tøffe gitarriffet den åpner med til det tverrfløytelignende orgelet frem mot slutten, likeså Take the Long Way Around, med The Charlatans-aktig orgelsolo og bap-bap-bap (minner litt om Teardrop Explodes) i refrenget. Publikum kvitterer med kveldens kraftigste applaus.
Alle favorittene er med
På First Sight får bandet vist at de også kan ta oss med på en avstikker ut i det åpne rom, med phasing-effekt på gitaren og tremolo på orgelet. Den avslutter i en jam som lett kunne fortsatt i ti minutter, men som her skjæres rett over med kniv like før den passerer bandets makslengde på låtene (den ligger et sted rundt fem minutter, ofte holder det med tre).
Teenage Fanclub plasserer seg trygt i et mellomsjikt av dyktig håndverk og flotte låter, fremført med stor glød og ekte spilleglede.
De avslutter showet med The Concept, åpningssporet fra klassikeren Bandwagonesque, og går av scenen i rundt to minutter. Så er de tilbake, og gir oss fire ekstranumre: I Was Beautiful When I Was Alive (tung Neil Young-blues), Star Sign (gitarvegglåt fra Bandwagonesque), Easy Come Easy Go (Grant McLennan-cover), og så, helt til slutt, Everything Flows, åpningssporet fra debutplaten A Catholic Education.
Min venninne har helt rett; alle favorittene var med. «En kveld helt på det jevne» er min kommentar, før samtalen går over i en diskusjon om det norske skolesystemet, og hvorfor enerne ikke får like mye oppfølging som de som sliter faglig. Teenage Fanclub er ingen av delene; de plasserer seg trygt i et mellomsjikt av dyktig håndverk og flotte låter, fremført med stor glød og ekte spilleglede. Dét lever de godt med.
Billedserie fra konserten
Settliste
- Start Again (Songs from Northern Britain, 1997)
- Radio (Thirteen, 1993)
- Hold On (Here, 2016)
- I Don’t Want Control of You (Songs from Northern Britain, 1997)
- Thin Air (Here, 2016)
- Verisimilitude (Grand Prix, 1995)
- It’s All in My Mind (Man-Made, 2005)
- Don’t Look Back (Grand Prix, 1995)
- My Uptight Life (Howdy!, 2000)
- Ain’t That Enough (Songs from Northern Britain, 1997)
- Dumb Dumb Dumb (Howdy!, 2000)
- About You (Grand Prix, 1995)
- Take the Long Way Round (Songs from Northern Britain, 1997)
- The Darkest Part of the Night (Here, 2016)
- Your Love Is the Place Where I Come From (Songs from Northern Britain, 1997)
- The First Sight (Here, 2016)
- I’m in Love (Here, 2016)
- Sparky’s Dream (Grand Prix, 1995)
- The Concept (Bandwagonesque, 1991)
Ekstranumre:
- I Was Beautiful When I Was Alive (Here, 2016)
- Star Sign (Bandwagonesque, 1991)
- Easy Come Easy Go (Grant McLennan cover) (B-side fra singelen I’m In Love, 2016)
- Everything Flows (A Catholic Education, 1990)