PÅ TAMPEN: Vi forstår – inntil en viss grad – at energiproduksjonen må økes. Men det vi absolutt ikke forstår er idioter som kaster søppel overalt i Guds frie natur.
Tekst: Thorstein Selvik
Jeg vandret forleden utenfor allfarvei på en stor øy nær Bergen. Her, ute i Guds frie natur, fløt det fortsatt med oss, søppel og skrap overalt – syv år etter at hvalen med alle plastposene i magen gikk på land på Sotra, 50 år etter Club of Rome-rapporten om verdens sårbarhet og ressursenes begrensning, og 60 år etter at sangen «Where Have All The Flowers Gone?» regjerte hitlistene.
Jeg kunne holdt på lenge med oppramsing av miljø- og naturproblemstillinger. Er det virkelig mulig ikke å ha fått med seg dette?
Hvorfor i h… hiver man skitt og dritt fra seg? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke svaret.
Jeg har forøvrig lagt merke til at ungdom (som burde ha særlig interesse av miljøvern og vår klodes overlevelse) dumper pantebokser i papirkonteineren, restavfall i samme, og noen/mange av dem slenger tomgods langs veier og i skog.
Jeg blir deprimert av sånt. Selv har jeg alltid villet ta vare på naturen. Jeg hater når bondens mark blir til stygge rekkehus, og jeg hater all slags forsøpling utendørs. Jeg liker ikke forsøpling noe sted, forresten.
At folk (i noen grad) er svin, har vi alltid visst, men man hadde jo håpet på en positiv læringskurve; at de nye generasjoner skulle oppføre seg bedre. Da jeg vokste opp fløt avføring (glonter) og dasspapir i vannet på badestranden. Så fikk myndighetene laget en kloakktunnel langt ut og vekk, og vannkvaliteten ble mye bedre.
Folk lærte seg å ikke kaste bilvrak og gamle sykler i fjorden. Trodde vi. Vi har lært at miljøet på alle måter må tas vare på, og vi forstår at kjemisk avfall og giftig avfall fra industri og jordbruk stundom kan være krevende å regulere, kontrollere og å stoppe. Og at vindmøller, til og med på land, kan være nødvendige.
Men det jeg absolutt ikke forstår er at man kaster boss, søppel og skrap i naturen. I Norge. Vi har sett skrekkfilmer med plastavfall og tusen andre typer avfall i den tredje verden. Vi har sett elver i Indonesia absolutt overfylt av avfall og formidable berg av avfall i Manila og i Nigeria.
Men hvorfor i h… har ikke folk i Norge lært av dette? Hvorfor i h… hiver man skitt og dritt fra seg? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke svaret.
Selvsagt forstår jeg at det i desennier av år har vært en lettvint tradisjon å sette bilvrak og gamle vaskemaskiner ut i skauen. Er det noen som kan «ute av syne, ute av sinn»-holdninger, så er det rurale nordmenn. Naturen ble oppfattet som tilnærmet uendelig, og fram til 1970 «visste man ikke bedre». Men nå vet vi bedre, og likevel forsøples det! Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Er folk helt kørka?
Jeg – og mange med meg, heldigvis – får nærmest fysisk vondt av ikke å resirkulere, av ikke å plassere avfall på rett sted. Men vi vokste også opp med naturromantiske idealer – vi var Woodstock-generasjonen som ville tilbake til hagen. Vi var og er naturromantikere som mener artsmangfold og uberørt natur har en umistelig egenverdi.
Vi forstår – inntil en viss grad – at energiproduksjonen må økes. Men det vi absolutt ikke forstår er idioter som kaster søppel overalt i Guds frie natur. Fy Fanden!
