– Frivillig arbeid har på mange måter vært både min tilbakebetaling til samfunnet, min trøst, min karriere og meningen med livet mitt, sier Nooshin Zaery, som har levd på flukt hele livet.
Nooshin Zaery er sterkt engasjert i organisasjoner som jobber med alt fra integrering i arbeidslivet, via psykisk helse og til integrering av innvandrere. I mange av programmene fremstår Nooshin Zaery som enten foredragsholder eller leder av konferansene.
Hun er en bergenser som opptrer hyppig både nasjonalt og lokalt, men vi føler likevel at hun har gått litt under medieradaren i byen vår. Vi tar det for gitt at engasjementet spenner ut fra en dyp kontorstol med god lønn i akademia og det offentlige, men blir tatt på sengen.
Nooshin Zaery er sterkt engasjert i organisasjoner som jobber med alt fra integrering i arbeidslivet, via psykisk helse og til integrering av innvandrere.
Alle hennes engasjementer leder tilbake mot frivillig arbeid i lag og organisasjoner. Og så elegant hun fremstår med et krystallklart blikk for gode kontraster og fargekombinasjoner. Vi forbereder oss til å intervjue henne med en lett stalking av sosiale media. Og der finner vi tilbake i tid «statement» som at selv om en har en dårlig situasjon eller det er dårlige tider så har en lov til å kle seg pent.
Senere oppdager vi at hennes andre yrkeskarriere var å være makeup-artist, noe hun ble ledet inn i av at hun sminket kvinner som hadde vært utsatt for vold. Det ble i en periode en profesjon, og hun fikk tilbud om å gå inn i stjerneengasjement på sektoren i Dubai.
ØNSKET DØD – SOM BARN
Nooshins familie kommer fra Iran, men de første åtte barneårene levde hun på flukt i India.
– Jeg har stått på dødslisten fra min fødsel.
– Jeg har stått på dødslisten fra min fødsel, forteller hun.– Så i de åtte årene på flukt i India ble sikkerheten for oss dårligere og dårligere. Et drap kostet tilsvarende 50 kroner i det området, og det var vilje til å investere i at vi ble borte.
Indisk politi gjorde det de kunne for å beskytte dem, men måtte til slutt melde at de ikke kunne garantere for familiens sikkerhet. Det ble til slutt en utrygg periode med skjul hos andre familier, mens faren dro til hovedstaden for å komme i kontakt med FN.
Avslutningen i India ble dramatisk. Drapet på Indira Gandhi 31. oktober 1984 skapte kaos. To måneder senere (Den 3. desember 1984) var det et gassutslipp fra en fabrikk i Bhopal tilhørende firmaet Union Carbide. Utslippet var på 40 tonn av giftgassen methylisocyanat (MIC), som umiddelbart drepte mer enn 3 000 mennesker og skadet mellom 150 000 og 600 000.
Familien hadde da uventet flaks, siden moren og barna reiste fra området de bodde i med dagers margin – akkurat slik at de ikke ble ofre for Bhopal-katastrofen. De kom til Bangladesh, og tok fly derfra til Thailand – der de meldte seg som flyktninger.
TIL THAILAND UTEN FREMTIDÂ
Transittland og transittleir. To begrep vi hører uten å ta og føle på hva det er. For oss er jo en flyktning en flyktning. Noe som starter i Norge.
– Thailand aksepterte oss aldri som permanente, kun som flyktninger på gjennomreise. Da har man ingen framtid der man er, så livet mitt ble satt på vent fra jeg var åtte år til jeg var ti, forteller Nooshin Zaery
– Før vi kom inn i systemet var det helt vilt. Vi hadde 40 dager der vi levde på de dårligste herberger og moren vår måtte lete etter mat og verdier i avfall og rester. Så kom vi inn i en periode der vi ble flyttet rundt mens vi ventet på at et land skulle ta imot oss som flyktninger. Vi skulle til Portugal, men der ble det politisk uro. Til slutt tok Norge imot familien min som kvoteflyktninger.
Noen formaliteter gjorde at transporten ut av Thailand gikk via fengsel. Slik fikk hun som 10-åring oppleve å sitte blant straffedømte i kvinnefengsel i Thailand. Drapstrusler, transitt, fengsel – ja, flyktninger kommer med bagasje. Mange kommer med grobunn for lidelser som posttraumatisk stressyndrom og annet knyttet til forhold mennesker ikke skal utsettes for.
ARRANGERT EKTESKAP
De kom til Norge 15. mai 1986, som eneste familie på mottaket på Zander K. To dager senere husker hun hvor skremt hun ble da hun fikk oppleve feiringen av Norges nasjonaldag.
– Da vi gikk ut for å se, så jeg veldig mange fulle folk som oppførte seg rart. Det var jo villere på åttitallet. Jeg bestemte meg da for å aldri drikke alkohol, et løfte jeg har holdt, sier hun.
Men Norge var likevel de trygge omgivelsene som familien hadde søkt. De fikk fort lån til bolig, og kom seg i sving. Nooshin forteller at starten i Norge ikke var enkel. Hun kom inn i femte klasse uten et ord norsk i vokabularet, hun manglet to skoleår og hadde dysleksi. Uten noen tilrettelagt hjelp fant hun en vei ut ved å gå mot reiselivsutdanning på videregående, noe som også ble hennes første yrke.
Ektemannen møtte hun for første gang tre dager før de giftet seg.
De fleste som lever i eksil på grunn av politikk har drømmen om å komme hjem levende. Det hadde også hennes familie. I det hun oppfatter som beste hensikt ble det arrangert et ekteskap for henne. Det skulle sikre henne trygghet og tilhørighet i livet i Norge og sikre hennes egen kultur.
Ektemannen møtte hun for første gang tre dager før de giftet seg. Hun oppsummerer ekteskapet som at det gav henne to flotte barn, men at hun personlig betalte med at utryggheten var kommet inn i hjemmet.
HJERTE FOR FRIVILLIGHET
Frem mot korona-pandemien arbeidet hun som ikkejuridisk rådgiver for to advokatkontor. Det var arbeid hun satte stor pris på, siden mange av advokatenes klienter hadde flere behov enn de rent juridiske.
Nooshin tar nå utdanning som medarbeider med brukererfaring innen psykisk helse-feltet (MB). Hun har også tatt andre sertifiseringer som blant annet handler om å håndtere barn under forskjellig kulturer og selvhjelp innen psykisk helse (LINK). Til høsten er hun ferdig utdannet til en karriere innen disse viktige feltene.
– Frivilligheten har på mange måter vært både min tilbakebetaling til samfunnet, min trøst, min karriere og meningen med livet mitt.
– Selv når jeg nå snart har en ny utdanning, er jeg fortsatt dypt forankret i frivilligheten. Det har på mange måter vært både min tilbakebetaling til samfunnet, min trøst, min karriere og meningen med livet mitt, sier Nooshin, som er med i Vestland Innvandrerråd og har vært leder for den nasjonale organisasjonen.
Hun sitter også i Statens utlendingsnemnd, i to brukerutvalg i Helse Bergen og er med i sentralstyret til Mental Helse. Tidligere har hun i tillegg sittet en periode som varamedlem i bystyret for Arbeiderpartiet, og til høsten stiller hun til valg i toppkvartetten til Bergenslisten. Hennes fremste oppgave om hun blir valgt inn er å få tettet hullene innenfor området psykisk helse. (Red. komm.: Intervjuet er skrevet av BM-redaktør Trond Tystad, som er en sentralt tillitsvalgt i Bergenslisten).
FARGERIK OG UREDD
Nooshin har tatt fatt i forhold som har vekket oppsikt før. Hun møtte mange som hadde et vanskelig forhold mellom religion og seksualitet. Det ble oppfattet som et tabu å snakke om seksualitet. Hun tok fatt i det og presenterte i Bergen Moske opplysning om hva Koranen sier om seksualitet. Hun fikk god mottakelse i ledelsen for opplegget, men ble skuffet over deler av medlemmenes reaksjon. Noen var sinte, men verst var det kanskje at en mente at hun burde ta en rolle i en pornofilm. Samtidig var det selvsagt til hjelp for mange.
I Iran er derimot verken ledelsen eller uformelle strukturer på hennes side. Hun har hele livet ikke kunnet reise dit. Familiemedlemmer blir spurt ut om dem. De blir forsøkt lokket hjem med at eiendom og verdier er beslaglagt, og de blir bedt om å komme for å ordne med det.
Erfaringen i eksilsamfunnene er at myndigheter og andre følger med på hva politiske flyktninger og deres familie holder på med. Veien hjem vil da være brolagt med utrygghet og straff. Det kalles dødslisten av en årsak. Eller så må en nær sagt konvertere til troskap mot regimet, og til og med måtte angi og informere om andre.
Når dette intervjuet gjøres, er første dødsdom mot demonstranter i Iran gjennomført og minst 24 sitter med dødsdommer for å ha sagt sin mening etter det forferdelige drapet. I skrivende stund ser det mørkt ut for at Nooshin skal kunne få oppleve sitt familieland for første gang.