Passengers er Morten Tyldums nye fremtidsdrama. Det har blitt en vakker film om menneskelig skjørhet og begrensninger i møte med ekstreme utfordringer.
Romskipet Avalon er på vei til planeten Homestead II med fem tusen passasjerer. Turen tar 120 år, og alle menneskene ligger i kunstig dvale for å overleve transporten. Men noe går galt, og Jim (Chris Pratt) våkner etter bare tretti år. Dermed er han dømt til å leve resten av livet alene, for han vil være død av alderdom før de kommer fram.
Skjebnen er beseglet og livet har mistet sin mening. Avalon er blitt et fengsel.
Etter ett år klarer han ikke ensomheten lenger, men bestemmer seg for å vekke noen for å slippe å være alene. Han velger Aurora (Jennifer Lawrence), selv om han på den måten stjeler hele hennes framtid på den nye planeten. Jim holder sannheten om hva han har gjort skjult for henne, men til slutt blir den grusomme hemmeligheten oppdaget.
Isolasjonen og ensomheten i det enorme romskipet er fremragende skildret. Det første året går Jim som en skipbrudden Robinson omkring uten å ha noe spesielt å bestille. Man kan forstå ønsket om selskap, selv om det han gjør er moralsk forkastelig. Men det er menneskelig. Likevel blir det ikke så mye bedre når Aurora våkner. Som Adam og Eva streifer de rundt i Edens hage av teknologiske fasiliteter mens håpløsheten siger inn. Skjebnen er beseglet og livet har mistet sin mening. Avalon er blitt et fengsel.
Teknisk er Passengers en bragd. Jeg kan knapt huske å ha sett et så lekkert produksjonsdesign som på Avalon. Illusjonen av størrelser og avansert teknologi er fremragende utført, og verdensrommets skjønnhet gir til tider sug i magen. Det er så man får lyst til å oppleve det selv. Det er få skuespillere i filmen. Dermed hviler brorparten av dramaet på skuldrene til Chris Pratt og Jennifer Lawrence, men de klarer seg helt fint. Begge formidler karakterenes følelser på en troverdig måte.
Romfartsfilmer er ofte om isolasjon og ensomhet på flere plan. De seneste åra har vi sett dette gjort i filmer som Gravity og Strandet på Mars, og slik er det også i Passengers. Det er vanskelig å fatte de uendelige avstandene i verdensrommet, og livet er prisgitt en teknologi som ofte svikter.
Morten Tyldum, som er født i Bergen, har nok en gang vist at han er en regissør av verdensformat.
Men menneskenes indre forandrer seg ikke, der er vi fortsatt styrt av følelser og ønsket om egen vinning. Vi foretar valg som ikke alltid kan forsvares moralsk, men likevel forstå ut fra forutsetningene som oppstår. Morten Tyldum, som er født i Bergen, har nok en gang vist at han er en regissør av verdensformat. Hodejegerne og The Imitation Game fikk en bedre mottagelse enn Passengers, uten at det forteller noe om filmens kvaliteter. Den er både spennende og tankevekkende.
