PÅ TAMPEN: Lar det seg gjøre å redde langrenn i klimakrisens tid?
Tekst: Thorstein Selvik
Det gåes, sprintes og kjøres mye på ski i Norge. Spesielt i månedene desember til og med april. Noen har enda lengre sesong – mesteparten av året leter de etter det hvite og kalde gullet.
Den største skidisiplinen internasjonalt er alpine øvelser. Langrenn er også internasjonalt, men med (altfor) stor konsentrasjon og dominans av lille Norge. Det er et problem. Klimaendringer, lavere tilskueroppslutning, færre TV-seere, vanskeligere med sponsorer – alt dette fører langrennssporten ut i marginalitetens dystre landskap.
Men ikke alt er like mørkt. Det er ikke sånn at forholdet mellom eliten og massene er en til en. Eliten påvirker og inspirerer masseskisport, men ikke totalt og ikke entydig. Heldigvis. Mange liker å gå på ski og til og med delta i renn uten å bry seg altfor mye om hvem som vinner eliterenn.
Men over tid vil skikulturen være helt avhengig av rollemodeller for å få nye generasjoner inn i sporten. Og da trengs det også internasjonal interesse på elitenivå. Men det store spørsmålet er om løpet (!) er kjørt. Lar det seg gjøre å redde langrenn i klimakrisens tid?
Vi kan se på alpint hvor vi legger merke til at fjelldestinasjoner har større besøk om sommeren enn om vinteren. Og til og med om vinteren nyter en del fjellets gleder uten å stå på ski.
Skisport blir marginalisert fordi den historisk og kulturelt betyr så mye i Norge.
Skisport er komplisert fordi man er avhengig av snø – i klimaendringenes tid. Skisport blir marginalisert fordi den historisk og kulturelt betyr så mye i Norge. Hvorfor er det et problem? Jo, fordi ressursbruken på elitenivå er formidabel og skaper forskjellig i konkurransevilkår.
Utlendingene har ikke smøreteam og penger i nærheten av oss. Nå skal man la alle ski til alle land smøres likt – så får man se hva dette fører til. Jada, det er et forsøksprosjekt. Kanskje det hjelper litt.
Det interessante nå for tiden er at norske utøvere gjør seg meget godt gjeldende i store og viktige idretter som friidrett, tennis, golf og fotball – og ikke minst i fotball, med oksen Braut Haaland og elegantieren Ødegård. Jacob Ingebrigtsen og Victor Hovland, wow! Og til og med i ultra-competitive tennis gjør Caspar Ruud seg gjeldende.
I dette bildet blir langrenn dessverre en mindre sport og mer og mer for spesielt interesserte. Men som sagt over: Skigleden består, folk liker gode turer i frisk natur. Mestringsfølelsen i slitet synes å være en norsk kjerneverdi.
Siden jeg idag kom hjem til regnvåte Bergen direkte fra Lillehammer og Birkebeinerrennet i sol og glede, må jeg tillate meg å si at skisporten har noe ekte, rotfestet og norsk i seg. Uavhengig av elitesatsingen og den nærmest selvdestruktive norske dominansen.
Der vi gikk bak i sporet over fjellet fra Rena til Lillehammer sÃ¥ vi ikke snurten av eliteløperne som var i mÃ¥l lenge før oss. Men det gjorde ingenting, vi trivdes likevel. Som det heter pÃ¥ nynorsk: «We couldn’t care less».
