NORSKÆTTET INDIANER: – Helt siden jeg var liten har jeg hørt at min oldemor var indianer; at tippoldeforeldrene mine hadde adoptert henne i Minnesota, sier Tom Roger Aadland. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

En indianer fra Haugesund

Etter seks album, hvorav to med nynorske gjendiktinger av Bob Dylan-sanger, er haugesunderen Tom Roger Aadland i ferd med å bli en folkekjær artist. Det begynte i Cape Town, der en musikkjournalist anbefalte ham å turnere i Irland.

En musikkjournalist som Tom Roger Aadland traff under et opphold i Cape Town, rådet ham til å reise til Irland. «Musikken din vil passe godt der» sa han.

– Jeg tok ham på ordet, reiste til Irland og turnerte der i noen år.
Debutplaten hans, Obviously Embraced fra 2007, ble også spilt inn der, med irske musikere.

– Dypest sett er vi alle ensomme. Noe av kjernen ligger der. Antagelig er det årsaken til at vi så lett identifiserer oss med slike plater.

– Hvorfor var du i Sør-Afrika?
– Å, det er en lang historie. Min kone bodde der den gangen, og bor der fortsatt halve året. Den første turneen jeg gjorde med egne låter, var i Sør-Afrika.

Hjemme igjen i Norge leste han seg opp på den grønne øyen i vest, og booket 14 konserter i Irland med norsk band. Dette var høsten 2004. Siden har han ikke sett seg tilbake, og klarer nå å leve av artistkarrieren.

Stolthet og verdighet

– Jeg blir ikke rik av dette, men jeg har det heller ikke dårlig. Det beste er at jeg kan gjøre det jeg har lyst til, og slipper å gjøre ting som jeg ikke liker.

Det musikalske landskapet han beveger seg i, er inspirert både av rock, roots, blues – og årets nobelprisvinner i litteratur, Bob Dylan.

­– En ting som går litt igjen hos Dylan, er dette med kjærlighetslengsel og ensomhet. Dette er også et gjennomgangstema hos de gamle bluesmesterne. De blir aldri ynkelige, har masse trøkk, og står oppreist selv når de synger om all verdens ulykker. Det er en stolthet der som jeg liker, sier han.

– Derimot setter jeg ikke så stor pris på «whining» låtskrivere. Jeg tenker at formidlingen skal gjøres med verdighet og styrke, selv når du synger om triste og mørke skjebner.

– Du er også litt over i country?
– Ja, jeg har et lite vindu der. Jeg vokste opp med Johnny Cash-kassetter 15 år før det ble kult. Min far var sjømann, og kjøpte de med hjem fra Rotterdam.

aadland-2
GLEMMER TIDEN NÅR HAN SPILLER: – Jeg har ikke en lineær tidsoppfatning. Rekkefølgen ting skjer i betyr ikke så mye for meg, sier Tom Roger Aadland. (Foto: Arash Taheri)

Triste sanger med vakre melodier

– Var faren din musikalsk?
– Jeg tror det. Han var litt sånn «dypt vann»; ikke særlig pratsom, men ganske tenksom. Av og til sa han ting som avslørte at han hadde fått med seg mer enn jeg hadde trodd.

– Han døde for to år siden. Jeg husker at han helt på slutten sa noe om den irske folkemusikken; at det er utrolig vakre melodier, og at alle sangene er triste. Det er jo faktisk noe av essensen. Selv ante jeg ikke at han hadde fått med seg irsk musikk i det hele tatt.

– Planlegger du å gjøre flere plater i Irland?
– Det er ikke umulig. Jeg merker at jeg savner å være der. Irene har en genuin musikkjærlighet som jeg er veldig sjarmert av. Lastebilsjåfører med hender dobbelt så store som mine kunne komme bort etter konsertene mine og kommentere tekstlinjer. Tekst og musikk er på en måte integrert i folkesjelen der.

– Uansett hvor bofaste vi føler oss, så er vi alle på vei.

– Har du tatt noen av opplevelsene fra Irland med i dine egne tekster?
– Ja, jeg tror det. Det å være på veien, eller å være på vei, er helt klart et viktig element i sangene mine. Uansett hvor bofaste vi føler oss, så er vi alle på vei.

– Fra vugge til grav?
– Ingenting er statisk. Jeg har ikke en lineær tidsoppfatning. Rekkefølgen ting skjer i betyr ikke så mye for meg. Dersom livet vurderes lineært, vil det siste valget en tar være det viktigste.

Livet som tidsreisende

– Er du kjent med Carl Gustav Jungs teori om synkronisitet, det med meningsfulle sammentreff i tid?
– Ja, og jeg har stadig vekk slike opplevelser. Folk som kjenner meg godt, har sagt at jeg skrev ting da jeg var yngre som de kjente igjen senere.

– Noen sier at Bob Dylan-albumet Blonde on Blonde er skrevet i kode; at det er så mystisk; det med at vidt forskjellige ting kan skje i en og samme sang. Dersom du godtar at tidsfølelsen er oppløst, slik det kan være i drømmer, at ting oppleves fragmentarisk, så er det ikke problematisk i det hele tatt. Bare annerledes.

Jeg forstår hva han mener. Det blir litt som i Kurt Vonnegut-romanen Slaktehus 5, der hovedpersonen Billy Pilgrim reiser i tid mellom ulike perioder i livet sitt, nesten bare ved å blunke med øynene. «Slik er det» er kommentaren hans når dramatiske ting skjer. Tidsreisen blir da en tilflukt, der han kan oppholde seg et annet sted i flere år – for senere å vende tilbake i nøyaktig samme sekund som han dro.

Når alt flyter

– Er det dette Bob Dylan er inne på i albumtittelen Time Out of Mind (1997)?
– Opprinnelig er det et Shakespeare-sitat, med flere betydninger. Men det kan nok tolkes slik. Direkte oversatt betyr det «tid fjernet fra sinnet».

– Det skjer stadig oftere at konsertene lever sitt eget liv. På det beste er det snakk om en felles opplevelse mellom artist og publikum.

– Da er man vel i flytsonen?
– Ja, det er litt den verdenen som man kan komme inn i gjennom musikken. Jeg kan oppleve det i begge ender av spekteret, både når jeg skriver låter og når jeg spiller, det med at tiden forsvinner når du går inn i noe.

Jeg minnes noe Peter Bastian skrev i boken Ind i musikken (Gyldendal Danmark, 1987): «Det er flintrende likegyldigt om jeg vedtager at følelserne kommer fra mig selv eller om de kommer fra publikum; de er i mig, så jeg spiller ut fra det der er i mig».

– Har du opplevd dette på konserter, at du spiller på publikum?
– Jeg synes at jeg har merket det de siste par årene; at jeg har mindre innflytelse på hvordan konsertene blir. Det skjer stadig oftere at konsertene lever sitt eget liv. På det beste er det snakk om en felles opplevelse mellom artist og publikum.

– Jeg opplevde det samme i Irland og Sør-Afrika. Kontrasten er stor til den vanlige vestlige tenkemåten om at artisten er leverandør og publikum konsumenter. Da er det finere når en føler at det er noe en opplever sammen, og at det ikke er så viktig hvem som lager lyden.

Damer i regn

– Hvorfor er du så fascinert av Bob Dylan?
Den ellers så taletrengte musikeren blir stille en stund. Han tar seg til haken; sender et blikk ut på bergensregnet utenfor, der noen damer med regnfrakk og paraply krysser gaten, lett fremoverbøyd og med skuldrene litt oppskutt.

– Jeg tror… dersom jeg skal si én ting, så er det det at jeg føler at han treffer meg veldig personlig. Mange jeg har snakket med sier at de føler det på samme måte. Samtidig er han ikke noen utpreget selvbiografisk skribent. Det han skriver om, er ganske universelt.

– Han skriver svært sårt om skilsmissen fra Sara Lownds?
– Ja, det er riktig. Jeg tenker mer på alle kastene han har gjort, ting som han har omfavnet. Bob Dylan er nok et menneske som lytter mye til magefølelsen; det er en inderlighet i alt han gjør. Han har heller aldri vært redd for å skuffe publikum, sier Aadland, og viser både til da Dylan «gikk elektrisk» på Bringing It All Back Home (1965) – og da han ga ut den rene countryplaten Nashville Skyline (1969) midt i hippietiden.

Fra mesterens hånd

– Hva synes du om de to siste platene hans, der han covrer gamle Sinatra-svisker?
– Vel, jeg liker platene, og unner ham å gjøre det, selv om jeg helst ville hatt en plate med nye Dylan-låter. Han synger veldig bra på disse platene, noe som nok har overrasket mange, siden han har lagt seg på en grusevokal på mange av de senere albumene.

– Hvilken Dylan-plate er favoritten din?
– Blonde on Blonde, svarer han, uten å tenke.
– Highway 61 Revisited er et bedre album; det er vanskelig å toppe Like a Rolling Stone. Men det er noe med tekstene på Blonde on Blonde.

– Det er et veldig kjærlighetslengtende album, med veldig mye av det som kjennetegner den beste bluesen; det med uoppfylt kjærlighet. To av hans virkelig store kjærlighetslåter er med her, først I Want You, som handler om lengsel, og helt til slutt den platesidelange Sad Eyed Lady of the Lowlands. «Should I wait?» spør han i refrenget, samtidig som vi vet at han var nygift da han skrev den.

– Hvordan påvirker Bob Dylan dine egne sanger?
– Ikke så mye musikalsk, tror jeg. Det går mest på tekstene, og på der Dylan møter bluesen; og rastløsheten, dette med at svært få ting er opplagte, og at ting kan forstås på minst to måter. Der tror jeg du har noe av essensen både i Bob Dylan og en del andre forfattere som jeg liker.

aadland3
DYLAN-SANGER PÅ LITTERATURHUSET: Tom Roger Aadland gjorde en flott intimkonsert på Litteraturhuset i oktober, med Sigbjørn Apeland i rollen som Al Kooper. (Foto: Johanne Sofie Glomseth)

Tom Waits på nynorsk

– Hvordan er det å oversette tekstene hans til nynorsk?
– Håndverksmessig er det en utfordring. Rim og klang er viktige deler av tekstene. For min del hjelper det at jeg tenker både som sanger og låtskriver. Kriteriet mitt er at det skal låte bra når jeg synger det.

– Hvorfor gjør du det? Trenger vi Bob Dylan i norsk språkdrakt?
– Nei, vi trenger egentlig ingenting. Svaret ville vært det samme om du spurte meg om hvorfor jeg skriver en sang. Du kan si mye om det psykologiske. Men den egentlige årsaken er at jeg gjør det fordi jeg har lyst til å synge de.

– Kunne du tenkt deg å gjendikte andre større artister, som Tom Waits, Bruce Springsteen eller Joni Mitchell?
– Jeg håper det. Nå er jeg ikke så bevandret i Tom Waits’ verden, men jeg tror at sangene hans ville lått bra på nynorsk.

Når sjelen gråter

– Jeg likte veldig godt Rapport frå eit grensehotell, som var ditt forrige album med egne sanger. «Eg elskar deg meir enn meg sjølv / Eg ønskjer du var her i kveld / Og at eg kunne finne ord for / Alt det hjartet ustanseleg ropar» synger du i tittellåten. Er det den private Tom Roger Aadland vi møter på denne platen?

– Vel, det er litt begge deler. Det er ikke slik, at jeg sitter og observerer folk for å putte dem inn i en sang, men jeg ser at jeg har skrevet linjer i jeg-form som handler om andre.

– Nå er utgangspunktet alltid mitt eget apparat som går gjennom verden, at det er noe som jeg opplever selv. Sangene mine er ikke dagbøker, jeg prøver ikke å… da jeg hadde valgt ut de 11 låtene til Grensehotell, så jeg, nesten til min forundring, at de handlet veldig mye om ensomhet og lengsel etter kjærlighet, til tross for at jeg har vært lykkelig gift i 14 år.

Indiansk profil

– Det er vel et lite paradoks?
– Ja. Det er jo… du kan si at dypest sett er vi alle ensomme. Noe av kjernen ligger der. Antagelig er det årsaken til at vi så lett identifiserer oss med slike plater.

– Det høres ut som et bra sted å sette strek, sier jeg, og tar ham med ut i regnet for å ta bilder.
Aadland er vant til å posere, så det er lett å få gode portretter av ham.

– Du ser litt indiansk ut, kommenterer jeg når jeg studerer profilen hans gjennom kameralinsen.
– Det er morsomt at du sier det, svarer han.
– Helt siden jeg var liten har jeg hørt at min oldemor var indianer; at tippoldeforeldrene mine hadde adoptert henne i Minnesota. Jeg har aldri trodd helt på det, men nå blir jeg nødt til å finne ut mer om det.

Tom Roger Aadland spiller på Litteraturhuset i Bergen 29. november i forbindelse med lanseringen av litteraturprofessor Gisle Selnes’ Dylan-biografi Den store sangen. Du kan også se ham i Fjell folkeboksamling (Straume) 22. november – og i konsertserien Bergen Live Sessions (Ole Bull Scene) 17. januar. Mer informasjon: tomrogeraadland.com

Plateanmeldelse

Dylan på norsk

aadland-cover
Tom Roger Aadland – Blondt i blondt (CD)

Etter forrige album, fjorårets flotte Rapport frå eit grensehotell, og tekstskrivingsoppdrag for Hellbillies (på singelen Søvnløs) er haugesunderen Tom Roger Aadland tilbake med mer av det han er best kjent for: Personlige gjendiktinger av Bob Dylan, kledd i en musikalsk drakt som ikke står tilbake for mesteren selv.

Innimellom har det blitt litt mye viser og country for min smak, men på det helt nye albumet holder han seg mest i rockesporet.

Han åpner med Regnvêrsdamer, en låt som går godt inn i klimaet her vest, og som nærmest er selvskreven til å gå inn i høsten med.

Eg vier tida mi er country, til og med med slidegitar. Jeg lar den passere, rett og slett fordi han synger bra, og fletter inn en kort twangy gitar.

Eg må ha deg er bedre, logisk nok allerede b-listet på P1. En av Dylans gladeste låter, og her med ordvalg («eg tok seljefløyta hans med makt» synger han, kanskje om Steinar Ofsdal?) og arrangement (tøft lite mellomspill et stykke inn) som gjør den til Aaadlands egen.

Leopardskinnsbunadshetta (!) åpner med tribal drums ala Peter Gabriel, og fortsetter med stormvindgitar, Absolutt vene Marie tangerer nesten Jason & the Scorchers forrykende versjon, mens Sorgsame kvinne frå Jæren er en nydelig 10 minutter lang dempet akustisk gitarblues helt i Dylans melankolske ånd. Og ja, Sitje fast i Strileland er ubetalelig. Hvem har ikke kjent på den?

aadland-album

Tom Roger Aadlands plateutgivelser

  • Blondt i blondt (2016): Bob Dylans mesterverk Blonde on Blonde gjendiktet til nynorsk.
  • Rapport frå eit grensehotell (2015): Aadland egne sanger om menneskelig ensomhet og lengsel etter kjærlighet.
  • Fløyel og stål (2012): Skrevet i Sør-Afrika vinteren 2011/12. Sangen Min beste ven på ein dårleg dag ble A-listet av NRK P1.
  • Det du aldri sa (2011): Tom Roger Aadlands første album med originallåter på nynorsk.
  • Blod på spora (2009): Nynorsk gjendikting av Bob Dylans mesterverk Blood On The Tracks. Innspilt med musikere fra postrock-bandet The Low Frequency in Stereo, samt Brian Connor på keyboards.
  • Obviously Embraced (2007): Innspilt i Dublin med irske musikere. Pianist og produsent Brian Connor hentet inn noen av Irlands fremste rockemusikere til studioinnspillingene.
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this