Et helt perfekt show

Kanskje urettferdig å si det, men det nivået Dagny er på nå står ikke noe tilbake for Highasakite. Når det gjelder energi og tilstedeværelse på scenen, vil jeg faktisk si at hun går Ålesunds-bandet en høy gang.

Bergensfansen har ventet en stund på å få Dagny tilbake til byen. Hennes konsert på Lille Ole Bull forrige onsdag skulle egentlig vært holdt 1. november i fjor, men ble utsatt på ordre fra hennes lege. Årsaken var stemmetrøbbel, og det er derfor en glede å melde at stemmen hennes er tilbake i fin form, ja, hele bandet overrasket stort med å gi det fullsatte konsertlokalet et nærmest perfekt show.

Dette er musikk til å rive ned vegger med.

Etter et kort sett fra Didrik Thulin (se lenger nede) setter noen på litt pausemusikk. Mens vi venter på Dagny, får vi dermed høre både tidenes beste nachspiellåt (Loves Alone Again Or), komplett med mariachi-orkester, og Frankie Laines temalåt til western-serien Rawhide; det siste et noe underlig valg, men muligens ganske beskrivende for det å være artist på Dagnys nivå: «Keep movin’, movin’, movin’ / Though they’re disapprovin’ / Keep them dogies movin’ / Rawhide!».

Kl. 20.45 går hun endelig på, sammen med sitt faste band: Sara De Santis (tangenter/elektronikk), Richard Craker (gitar), Chris Gilbertson (bass) og Harry Mead (trommer). Kledd i en oversize collegejakke ser hun ut som en mindre utgave av Gabrielle, og projiserer også noe av den samme utemmelige/utømmelige energien.

Dette blir klart allerede på åpningslåten That Feeling, som etter en innledende dyp bassloop og noen ord om at «I was expecting your love» smeller løs. «I feel it – oh-oh» går refrenget, og publikum er med fra første sekund. Dette er musikk til å rive ned vegger med.

Hun eier virkelig publikum, som svarer på entusiasmen hennes med å synge med på nesten alle låtene.

Dagny er råere live enn på plate (som strengt tatt kun er en femspors EP og noen singler), og musikken er veldig dynamisk. Skulle jeg sammenligne med noe, måtte det være Blondie, men det sier vel egentlig mer om alderen min enn musikken hennes. Det er likevel noe der; ligger ikke Ultraviolet tett på Hanging on the Telephone?

Tre låter inn slenger hun av seg collegejakken, og fremfører resten av konserten i en tettsittende paljettdrakt, nesten som et svar på min sammenligning med Debbie Harry. «I’m coming back to you / like a bullet» synger hun, samtidig som hun tar noen forsiktige dansetrinn, omtrent som om hun tester vannet.

Hennes versjon av Years & Years-hiten Shine er ingen höjdare, men den fungerer bra som en låt for å holde showet igang, som et hvileskjær halvveis inn. Ikke at det gjør så mye heller, alt trenger ikke være topp ti-låter, selv om hun fremfører alt som om det er nettopp det, med stor overbevisning og energi. Hun eier virkelig publikum, som svarer på entusiasmen hennes med å synge med på nesten alle låtene.

Fools Gold er samtlige i publikum med fra første strofe. Så er det også en låt folk kjenner igjen like fra første trommeslag. Trommene, ja, trommeslageren fortjener å nevnes spesielt. Han er rett og slett en veldig bra trommeslager, som like mye følger Dagnys krumspring som sørger for nødvendig støtte og tyngde, enten det er kun ved å spille på symbalene, holde beaten kun med basstrommen, eller ved å spille fremoverlent og energifylt.

Harry Mead hamrer rett og slett trommene slik jeg kan tenke meg at Dagny ville gjort det selv.

Harry Mead hamrer rett og slett trommene slik jeg kan tenke meg at Dagny ville gjort det selv (på et punkt i konserten gjør hun faktisk det; kommer bort og slår noen trommeslag med flate hender) (nok en old school referanse dukker opp i hodet: Siouxsie Sioux og Budgie). Fools Gold? Nei, dette er ekte vare.

Som ekstranummer får vi selvfølgelig hennes største hit, Backbeat. Hun kan ikke reise videre før hun har spilt den. Publikum synger fortsatt på refrenget idet bandet går frem til scenekanten, og bøyer seg som takk til et fantastisk publikum. Så går de av, etter å ha spilt i ca. 50 minutter. En helt perfekt lengde på et helt perfekt show.

Til slutt noen ord om Didrik Thulin (ex-WDSTCK), som fikk æren av å varme opp publikum med fem av sine egne låter, fremført på akustisk gitar. Vi fikk både debutsingelen Dancer (låten som hans barndomsvenn Kygo remikset), deretter en (muligens selvbiografisk) sang om ensomme «tall whites»-aliens – samt en helt ny låt, som han lovet skulle komme på singel snart. Thulin har en bra stemme, gode låter, og humor nok til å holde småpraten gående med publikum mellom låtene.

Billedserie fra konserten

Kveldens settliste:

  1. That Feeling
  2. Ultraviolet
  3. Bullet
  4. Shine (Years & Years-cover)
  5. Fools Gold
  6. Wearing Nothing
  7. Too Young
  8. Let it Rain
  9. You’re Too Cool
  10. Waiting Game
  11. Fight Sleep
  12. Backbeat
Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this