paaskekrim01 scaled
Byrådslederen tidde brått. Hun hørte at han pustet. Hadde han kanskje fått betenkeligheter? Det burde han ha. Ellers snakket han seg rett inn i det som kanskje ville være den aller største politiske skandalen i alle tider. (Illustrasjon: Jan Hanchen Michelsen/Wheezy)

Bergensspillet

Del artikkelen i Sosial medier

BERGENSMAGASINETS PÅSKEKRIM: Det var noe med spillet som skurret. Mennene hadde vært litt for muntre, litt vel avslappet. Det var nesten som … Hun ristet av seg de plagsomme tankene. Selvsagt var det ikke noe å tvile på.

 Av Monika Nordland Yndestad

paaskekrim minibio
MINIBIO

Journalist Cecilie Aase stod urørlig i vinduskarmen på hjørnerommet i Hotel Bergen Børs og stirret ned på gangfeltet som lå midt i hjertet av sentrum, og som kanskje var det aller mest trafikkerte i byen. Fotgjengerne gikk barhodet. Det var heller ingen paraplyer å se. På øret hørte hun kollega Sølve Stang banne lavt, men intenst.

– Har du problemer? spurte hun.

– Det er bare så jævla trangt, peste han.

Stemmen hans hørtes ut som den kom fra en fotgjengerundergang, og det fikk henne til å skjerpe konsentrasjonen. De kunne komme hvert øyeblikk nå. Cecilie myste mot strømmen av fotgjengere etter sivilkledde sikkerhetsfolk som hun regnet med ville danne fortroppen. Det var i alle fall det kilden hadde trodd.

– Du har fortsatt noen minutter, beroliget hun.

Han pustet tungt og svarte ikke. Hun hørte et dunk mot øret, kanskje en albu som smalt mot veggen.

– Du må ikke la noen høre deg, advarte hun.

– Lettere tenkt enn gjort. Denne innretningen er bygget for en langt spinklere kropp enn min.

Det kunne hun nesten ha sagt på forhånd, og hun måtte innrømme at hun hadde foretrukket å ha en sprekere kollega på klatrejobben. Men det var Sølve som visste om kikkhullene, og hvordan han skulle ta seg opp. Eller rettere sagt håndverkerfaren hans. Dessuten var han partneren hennes på politisk avdeling, og like giret over tipset som henne selv. Det bekreftet alle fordommer han måtte ha om politikere som søkte makt. Det hadde også vært viktig for dem å holde tipset for seg selv frem til det eventuelt ble bekreftet, og det måtte det bli. Sølve og hun hadde spleiset på hotellrommet bare for å være sikker på at de ikke ville bli kastet ut når følget kom.

– Men du klarer vel å åle deg opp? spurte hun.

Hvis Sølve ikke klarte å ta seg frem, ville alt være forgjeves. Hun flyttet urolig på seg. På øret hørte hun at Sølve slet seg opp. Det var mer enn noen meter han måtte klatre.

– Jeg tror ikke jeg er langt unna, håper bare at det ikke er noen som har dekket til kikkhullene de siste ukene, svarte han omsider.

– Da får du lage nye.

– Jeg tok ikke kniv med meg.

– Da får du finne på noe annet.

Cecilie speidet forbi Norli og oppover Torgalmenningen. Fortsatt ikke tegn til noen. Hun stod så tett inntil vindusruten at hun pustet dugg på den, og var i noen sekunder mer opptatt av det enn at glasset begynte å vibrere.

– Pokker ta! utbrøt hun.

Sølve svarte med å nyse. Han hostet henne i øret da hun skyndte seg ut i korridoren. Det var ingen som hadde sagt noe om et helikopter.

– Er du på plass? spurte hun.

Det tok noen lange sekunder før han svarte.

– Jeg vet ikke. Det er så støvete at det er vanskelig å finne frem.

– Men du kommer deg opp?

– Jeg tror det, harket han.

I resepsjonen stod et følge turister med hver sin trillekoffert. De spiste bakverk som luktet kanel og pekte mot helikopteret. Glassdørene åpnet seg da Cecilie løp frem og ned trappen som var ikledd rødt teppe også når hotellet ikke ventet VIP-gjester.

Som nå.

Helikopteret landet på den brosteinsbelagte plassen. Den første som kom ut var Breiflabben, en politiker og forretningsmann kjent for å snakke høyt nok til at det kunne høres også gjennom doble dører. Han gikk med svart frakk som var åpen i halsen. Det grå håret flagret i takt med rotorene.

Rett bak fulgte Kaffearvingen, det nærmeste bergenserne kom sin egen kongelige. Han nikket nådig mot Cecilie og rettet på det hvite silkeskjerfet han hadde i halsen. Cecilie la merke til at alle mennene hadde hvitt silkeskjerf.

Et signal?

Det så definitivt slik ut. Det var fire menn i helikopteret. Alle tilhørte den politiske eliten eller ønsket seg dit.

Et følge på fire andre menn rundet hjørnet. Byrådslederen og Ordføreren ble hadde egne vakter. Det var i seg selv ikke uvanlig. Byrådslederens hadde høstet storm i opposisjonen da han tiltrådte og krevde utvidet vakthold.

– Hva er dette for et møte? spurte Cecilie uskyldig.

Hun rettet ikke spørsmålet mot noen bestemt og det var ingen som så ut til å være spesielt lysten på å svare.

– Sosialt samvær, brummet Kaffearvingen til slutt.

Følget forsvant inn gjennom glassdørene før Cecilie fikk spurt om mer. De hvite silkeskjerfene forsvant inn i heisen. Selv tok hun trappen. Enda godt hun visste hvor de skulle. På øret hørte hun Sølve bekrefte at han var fremme og at han hadde funnet kikkhullene. Hun gløttet ned på sin egen mobil som mottok opptaket. Den viste bilder innenfra. Lyden i øreproppene skurret. Da hun nådde det siste trappetrinnet hvisket hun at Sølve måtte skru opp lyden.

– Den står på maks, svarte han.

Stemmen hørtes anstrengt ut selv om kollegaen hadde forsikret henne om at han hadde kontroll, der han lå sammenklemt inne i en luftesjakt. Men han hadde funnet de gamle kikkhullene. Det var det viktigste.

– Har du plass til å bevege deg?

– Du kan jo tro, mumlet han.

Cecile skyndte seg nedover korridoren med blått heldekkende teppe som dempet skrittene, og løp nesten rett på en sikkerhetsvakt som stod ved siden av den mørkebrune dobbeltdøren. På den andre siden stod det også en vakt. Bak henne hørte hun at politikerne kom ut av heisen. Ingen tepper kunne dempe stemmen til Breiflabben. Hun så at sikkerhetsvaktene åpnet de majestetiske dørene.

– Kan du bekrefte at det er posisjoner dere skal fordele i kveld?

Byrådslederen stoppet.

– Hva behager? spurte han.

Cecile gjentok spørsmålet. Byrådslederen hostet lett. Smilet i det runde ansiktet med runde Harry Potter-briller, virket påklistret i hennes øyne.

– Altså, begynte han. – Dette er ikke annet enn en uformell sammenkomst. En vennemiddag der vi tar opp gamle tradisjoner. Vi skal kose oss med god mat og drikke, og så skal vi spille kort. Det er virkelig ikke noe å skrive hjem om.

Cecilie pustet umerkelig ut. Da stemte i alle fall den delen.

– Jeg har forstått det slik at dere skal spille Boston, sa hun.

Latteren til Byrådslederen virket tvunget.

– Det er ikke jeg som stokker kortene.

Han nikket og forsvant inn i handelskammeret. Cecilie så at han passerte en hylle med et antikt telefonapparat. På øret summet stemmene til de andre som var gått inn i baren. Det siste hun så før dørene ble lukket var hvordan lyset lekte med speilveggen bak bardisken.

Selv gikk hun inn i restauranten ved siden av og valgte seg et vindusbord. Fra vinduet hadde hun utsikt mot Fisketorget. Sjøen var blikk stille. Det var på øret det bølget og det skyldtes stemmene til politikerne i det gamle handelskammeret, den tidligere maktens høybord som nå var en bar. Det var stemmene til mennene i handelskammeret som bølget. Byrådslederen måtte gjerne spille uskyldig. Hun kunne både se og høre hva som virkelig foregikk, i alle fall så lenge Sølve holdt kameraet stødig.

Cecilie var så opptatt av mobilen at hun ikke oppdaget kelneren før han stod ved siden av bordet.

Hun la servietten fra seg og åpnet menyen.

– Halv eller hel? spurte kelneren.

Cecilie flyttet servietten slik at den skjulte mobilen som viste baren i det gamle handelskammeret. Møtestedet. Hun hadde aldri vært der selv. De mørkebrune, firkantede bordene var dekket. Inngangspartiet var pyntet med søyler og bevoktet av bystene til to av byens storheter. Den ene var Jørgen Faye. Avholdsmannen så rett mot bardisken. Hun rev blikket til seg og nikket til kelneren.

– Jeg tror det holder med en halv meny. Og uten vinpakke, det holder med kullsyrevann.

Kelneren nikket. Det var halvfullt i restauranten. En vennegjeng skålte med rødt i glasset på den andre siden. Der var det dekket et langbord. Straks kelneren var borte lukket Cecilie øynene for vennepratet og konsentrerte seg om mobilen igjen.

Cecilie noterte i rasende fart, og håpet bare at hun ville klare å tyde sin egen skrift etterpå. Bassen til Breiflabben gjorde direkte vondt i øregangene. Det var han som snakket mest, som ville mest. Cecilie hørte at det ikke bare var plassene som listetopper det ble spilt om, men også gater og bydeler.

Hun snappet etter pusten. De kunne da virkelig ikke tro at de ville slippe unna med dette? Cecilie noterte seg at Byrådslederen lå på fjerde plass, og at han dermed ikke ville være sikret å fortsette som heltidspolitiker om det ble sluttresultatet. Han ville miste alt av makt. Hun studerte ham nærmere. Det så ut som om han svettet og ansiktet var ikke like rødmussen som det pleide å være, men merkbart blekere og det understreket at mennene faktisk mente alvor.

Hun skjøv til side den siste retten, hjemmelaget jordskokk-is. Det eneste som fristet var det som foregikk inne i handelskammeret. Selv om isen hadde smakt nydelig orket hun bare noen munnfuller.

Sølve hostet halvkvalt. Cecilie ble nervøs for at mennene skulle høre ham, men det så ikke slik ut. Breiflabben overdøvet det meste. Sølve hostet enda en gang, litt høyere. Hosten hørtes tørr ut, det var sikkert på grunn av alt støvet.

– Går det bra med deg? hvisket hun.

Sølve svarte med en ny hostekule. Den hørtes ikke god ut. Kollegaen hadde vært i luftesjakten i mer enn to timer, men mennene så  ikke ut som om de hadde tenkt å avslutte. Cecilie så at kortene ble stokket på nytt. Denne gang av Byrådslederen som nå så enda mer betenkt ut enn for bare noen minutter siden. Det ble sagt at han aldri var en god taper, og det kunne hun se stemme.

Foran handelskammeret stod sikkerhetsvaktene like ubevegelige som de hadde gjort hele tiden. Kveldens restaurantgjester hadde begynt å takke for seg da Cecilie hørte en skrapende lyd. Så ble skjermen helt svart.

– Sølve? hvisket hun.

Men linjen var død. Hun hadde mistet forbindelsen før spillet nådde sitt høyeste nivå. Cecilie holdt mobilen opp i luften for å se om det kunne hjelpe, men den forble svart.

Cecilie så bort mot kelneren.

– Kan jeg få en kaffe til?

– Dobbel espresso?

Hun nikket uten å se på kelneren. Sølve måtte få fikset forbindelsen. Hun forsøkte å ringe ham opp, men kom rett på svareren. Cecilie ble sittende og stirre på den svarte skjermen både da kaffedrikken ble servert og lenge etter at hun hadde drukket opp. Hun skjønte at hun måtte foreta seg noe, men visste ikke hva. Plutselig ble dørene åpnet. Politikerne veltet ut, og var borte ved heisen før hun fikk gjort annet enn å be om regningen.

Cecilie snublet inn i baren der det nå ble ryddet etter politikermøtet. I kjølere stod det tomme sjampanjeflasker og det var et uttal glass i alle størrelser på bordene som viste at det var blitt drukket heftig, men Cecilie hadde ikke øyne for annet enn taket.

Cecilie snublet inn i baren der det nå ble ryddet etter politikermøtet. I kjølere stod det tomme sjampanjeflasker og det var et uttal glass i alle størrelser på bordene som viste at det var blitt drukket heftig, men Cecilie hadde ikke øyne for annet enn taket. Ut fra opptaket visste hun sånn noenlunde hvor kikkhullene måtte befinne seg, men de var ikke synlig for det blotte øyet. Hun gikk helt bort til speilveggen og lyttet etter bankelyder eller andre signal fra Sølve, men det var helt stille.

– Kan jeg hjelpe deg med noe?

Cecilie snudde seg mot den uniformkledde og smilende kvinnen.

– Jeg bare kikker meg litt rundt. Det er et praktfullt sted, svarte hun.

– Vi har hatt et lukket selskap her i kveld, men vi stenger ikke riktig enda. Du må gjerne sette seg.

– Det får bli en annen gang.

Cecilie hadde tankene alle andre steder. Hun gikk ut i korridoren, og ned svingtrappen til hun kom til kjelleretasjen. Døren foran henne var låst. Hun forbannet seg selv for at hun ikke hadde spurt Sølve hvor inngangen til luftesjakten var. Nå ble det å lete på måfå, og hun kunne ikke bryte opp låste dører. Cecilie forsøkte å ringe Sølve igjen, men hun kom fortsatt bare til svareren.

Sølve var heller ikke på rommet de hadde leid. Cecilie satte seg tungt ned ved skrivebordet. Fra gaten hørte hun lystige rop. Hun kikket ut og så et utdrikningslag gå ustøtt over Torgalmenningen. Hotellet hadde virkelig en fantastisk beliggenhet, der det lå midt i byens storstue.

Men det hjalp ikke henne nå. Hun sjekket klokken. Sølve hadde vært i luftesjakten i over fire timer, og det kunne se ut som om noe hadde tilstøtt ham. Kollegaen hadde klaget over at det var trangt, men han hadde ikke sagt noe om at det var dårlig med luft der. Men han hadde hostet.

Hun gikk urolig fra vindu til vindu. Cecilie innså at hun ble nødt til å slå alarm, men da måtte hun også gi beskjed til redaksjonsledelsen om hva de hadde gjort. Avisen risikerte å bli til latter for alle hvis Sølve måtte reddes ut av luftesjakten, men det ville uansett bli dem som lo sist. De satt på en knallsak. Verken mer eller mindre. Hun sjekket klokken igjen, og bestemte seg for å gi Sølve en halv time.

Sengen med hvite lakener så mer enn innbydende ut. Det kjentes som det gikk rundt i hodet på henne, og hun lot seg lokke. Ti minutter på puten kunne ikke skade.

Cecilie rykket til. Hun blunket mot taklyset og så seg desorientert rundt i det fremmende rommet. Hvor var hun? Et øyeblikk trodde hun at hun hadde sovnet på nachspiel, men så husket hun. En lyd fikk henne lysvåken. Cecilie spratt opp, dro opp døren og skrek til.

– Det er bare meg.

– Sølve?

Mannen som stod på utsiden var dekket av et svart lag med ubestemmelig skitt. I håret, i ansiktet og på klærne.

– Hvor har du vært? gispet hun.

– Hvor tror du? sa han trett.

Cecilie dro ham inn på rommet og videre inn på badet. Han hostet da hun fylte opp i badekaret. Klokken viste syv om morgenen. Forferdet innså hun at hun hadde sovnet fra alt.

– Hva skjedde?

– Jeg ble sittende fast, harket Sølve.

Han skalv og det gjorde samvittigheten hennes enda svartere.

– Jeg mistet forbindelsen, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ringte og ringte, men kom bare til svareren, forsvarte hun seg.

Sølve tok mobilen opp fra jakkelommen.

– Den falt ned i bunnen av sjakten. Jeg har brukt halve natten på å komme meg løs, trodde ikke jeg skulle klare det. Hvorfor slo du ikke alarm?

– Da ville vi jo ha avslørt oss selv.

Cecilie knep leppene sammen.

– Jeg hadde tenkt å gjøre det, men jeg ville gi deg litt mer tid.

– Og så sovnet du.

Det var ikke et spørsmål og Cecilie svarte heller ikke. I det minste hadde de saken. Den kunne ingen ta fra dem.

Lyden ble ikke bedre selv om opptaket ble lagt inn på pc-en i redaksjonen. Cecilie oppfattet bare bruddstykker, og det anstrengte uttrykket til Sølve viste at han heller ikke hørte alt. Hun konfererte med notatene sine, og bet seg tankefullt i leppen. De hadde hørt nok til å kunne lage saken, selv om hun gjerne skulle ha visst hvem som vant Fløyen.
– Vi har vel det vi trenger, sa hun.

paaskekrim02
Lyden ble ikke bedre selv om opptaket ble lagt inn på pc-en i redaksjonen. Cecilie oppfattet bare bruddstykker, og det anstrengte uttrykket til Sølve viste at han heller ikke hørte alt.

Sølve så tvilende ut. Han klødde seg på nesen. Fingrene var fortsatt en anelse svarte etter oppholdet i luftesjakten.

– Jeg skulle ønske vi hadde konklusjonen, sa han.

Cecilie var enig i det. Det var noe med spillet som skurret. Mennene hadde vært litt for muntre, litt vel avslappet. Det var nesten som … Hun ristet av seg de plagsomme tankene. Selvsagt var det ikke noe å tvile på. Opptaket viste hvordan mennene fordelte posisjoner og by mellom seg. Det at de hadde valgt å holde møtet i det gamle handelskammeret, underbygget at det dreide seg om makt. Alt den gjengen gjorde dreide seg om makt. Det var ikke noe å tvile på.

Hun satte seg foran pc-en.

– Vi får bruke det vi har.

En time senere la Cecilie et utkast foran Sølve, som satt og spilte tetris. Det gjorde han ofte når han grublet på noe. Han hadde vært påfallende taus mens hun skrev artikkelen, ikke kikket henne over skulderen, slik han pleide. Eller kommet med forslag til endring av tittel og ingress, slik han også pleide å gjøre, og det irriterte henne.

Sølve ga heller ikke uttrykk for entusiasme da han leste, og etterpå bare trakk han på skuldrene og skjøv arkene til side. Cecilie ble stående avventende.

– Jeg vet ikke, sa han.

– Hva snakker du om?

– Jeg vet bare ikke, gjentok han. – Jeg klarer ikke å tenke.

Sølve nøs. Øynene var rødkantet. Cecilie kjente på pannen hans. Den var varmere enn normalt, og hun begynte å forstå hvorfor han var så rar. Det var ikke uvilje. Oppholdet i luftesjakten hadde gjort ham syk, og det gjorde henne i bedre humør. Det var ikke saken, skupet deres, han tvilte på.

– Du har feber. Bare å komme seg hjem.

– Ja.

Sølve så matt på henne, men gjorde ingen tegn til å reise seg. Hun dro ham opp og dyttet han mot døren.

– Jeg fikser dette, sa hun.

– Vær forsiktig, mumlet ham.

– Med hva da? Vi har opptak, smilte hun.

Cecilie begynte å redigere. Det tok noen runder før tittelen satt: «SLIK FORDELTE DE BYEN MELLOM SEG».

Så humret hun. Hvis ikke dette var en kioskvelter, kunne hun vanskelig forestille seg hva det skulle være. Cecilie rettet på et par skrivefeil. Nå gjenstod bare en siste telefon. Byrådslederen hadde litt å svare for.

Det ringte tre ganger før han svarte. Stemmen var munter.

– Det gjelder spillet i det gamle handelskammeret på Hotel Bergen Børs, begynte hun.

– Bergensspillet? Ja, hva synes du om pressemeldingen? Er ikke det bra?

Cecilie stivnet. Hun hadde ventet seg motstand og sinne og at byrådslederen benektet alt. Ikke det motsatte.

– Hvilket spill? kvekket hun i samme øyeblikk som mailboksen plinget. Det var fra Breiflabbens firma. Hun prøvde å åpne den mens hun lyttet til byrådslederens ordstrøm, men fikk det ikke til. Han snakket om et spill som skulle konkurrere mot Monopol, et bergensspill bygget på gamle tradisjoner. På kortspillet Boston. Cecilie hørte vantro at han innrømmet alt.

– Så du innrømmer at dere fordelte byen mellom dere?

– Ja, det er jo det spillet går ut på …

Byrådslederen tidde brått. Hun hørte at han pustet. Hadde han kanskje fått betenkeligheter? Det burde han ha. Ellers snakket han seg rett inn i det som kanskje ville være den aller største politiske skandalen i alle tider. Cecilie ventet på fortsettelsen.

– Hvorfor var du på Bergen Børs Hotel i går kveld? spurte han plutselig.

Cecilie likte ikke spørsmålet. Hvorfor ville byrådslederen vite det? Var det et forsøk på å finne ut hvem som hadde lekket.

– Fordi jeg så helikopteret, løy hun.

– Bare derfor?

Byrådslederen ga seg ikke.

– Jeg ville bare sjekke hva som foregikk.

Byrådslederen tidde igjen. Cecilie så på spørsmålene hun hadde notert. De som skulle drive Byrådslederen fra skanse til skanse. De fremstod plutselig som meningsløse, uten at hun kunne peke på en grunn til at de skulle det. Saken var i aller høyeste grad reell. Hun gledet seg til å sende den til desken. Kanskje den ville bli prisbelønt?

– Lyttet du ved døren? Du trodde vel ikke det var på ekte?

Byrådslederen skar gjennom alle dagdrømmer. Cecilie trodde ikke hun hadde hørt riktig. Hun kremtet og fingret med musen igjen. Plutselig spratt mailen frem. Tittelen i emnefeltet var omtrent identisk til hennes. Hun leste med stigende forferdelse resten av teksten før hun åpnet vedlegget. Det bestod av et bilde av et kortspill.

Boston – det nye bergensspillet.

Cecilie ble rødere og rødere da hun leste bildeteksten: Inviter familie og venner til et spill om makt og posisjoner i Bergen. Hvem blir kongen på Fløyen?

Byrådslederens stemme ble borte. Noen hadde brutt forbindelsen. Det kunne like gjerne være henne som ham. Fingrene kjentes numne. Cecilie så seg stjålent rundt i redaksjonslokalet. Det var ingen rundt henne. Ingen som lo av henne.

Andre enn henne selv.

påskekrim floibanen
BERGENSSPILLET: Cecilie ble rødere og rødere da hun leste bildeteksten: Inviter familie og venner til et spill om makt og posisjoner i Bergen. Hvem blir kongen på Fløyen? (Foto: Trond Tystad)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Del artikkelen i Sosial medier

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this