Thorstein Selvik (illustrasjon: Sigve Solberg)

Arroganse og idioter

PÅ TAMPEN: Travle viktigperer og viktigpetraer synes mer og mer å bli normen. Selvsentrertheten er voldsom. Alt handler om å pleie ens ego. Slik har verden blitt i algoritmenes ekkokamre.

Hvordan kunne Trump vinne valget i 2016, brexit finne sted, 150.000 mennesker melde seg inn i Facebook-gruppen som er lei «klimahysteriet», (selv er jeg medlem av Naturvernforbundet og helt på den andre siden), byregjeringen i Oslo nekte amcar-utstilling i Frognerparken (nå blir det visst lov likevel) og mange andre eksempler.

Fordi et flertall av borgerne er idioter? Eller også fordi ledere, politikere, eliter og dominerende media gjennom mange år har vært belærende, ovenfra og ned, vært seg selv nok og undervurdert folk?

De herskende klasser har trodd på globaliseringens gevinster siden 1945, og mange av disse gevinstene har vært svært åpenbare. Eksport har muliggjort eskalert produksjon og ditto inntekt, import har dramatisk økt varerikdommen. Men lederne har ikke i tilstrekkelig grad forstått irritasjonen, raseriet og fortvilelsen hos de mange (har det vist seg) som ikke fikk del i globaliseringens goder, men i stedet mistet jobb og verdighet.

Jeg lurer stadig på hvorfor folk blir så pompøse og arrogante når de får makt, penger, prestisje, verv og slike ting.

Reallønnen for mange grupper i USA har stått i ro siden 1973 (!). Mye bedre har det ikke vært for de med lavere inntekter i Storbritannia. De stemte for brexit i forbannelse og emosjonell rus. Selv om EU hadde betalt både fotballstadioner og sykehus.

Men hvorfor så ikke de hyperutdannede elitene dette komme? Den Gud gir embete, gir han også forstand – slik lyder et urgammelt ord. Tja, mon det, slik virker det ikke helt lenger. Ikke i det hele tatt. Jeg lurer stadig på hvorfor folk (av alle kjønn, ikke bare pompøse mannfolk i 50-årsalderen) blir – ja, nettopp – så pompøse og arrogante når de får makt, penger, prestisje, verv, status og slike ting.

Man skulle jo kanskje tro at noe annet heller ville slått inn: «Den Gud gir embede, gir Han også forstand» og «Når man tenner et lys i mørket, kan man ane det uendelige rommet, og man blir ydmyk av hvor mye man ikke vet». Det ville vært naturlig å tro at kunnskap og posisjon vil føre til klokskap, men slik er det svært ofte ikke. Ikke i vår tid i hvert fall, og kanskje det aldri har vært slik heller.

Det førte muligvis til Romerrikets fall og til kollapsen for en rekke elitestyrte systemer siden. Solkongen i Frankrike og hans hoff for eksempel. Posisjonshavere er fremdeles for ofte arrogante, og dessverre virker dette ganske så uavhengig av kjønn og alder.

De unge (politikere, journalister, næringslivsledere) som for femten år siden kritiserte folk i posisjon for å være prestisjedrevet og maktsyke, er nå selv kommet i posisjon, og gjett en gang: de «unge» er minst like arrogante og statusdrevne som generasjonen før. Minst.

Det er mulig menneskenaturen er slik at «mahognyfliser i ræven» oppstår når status er økt. Ut fra klassisk dannelse fra de gamle grekere har man lært og trodd at ansvar og forfremmelse gir klokskap, ydmykhet og toleranse.

Dessverre er dette altså ofte feil. Travle viktigperer og viktigpetraer synes mer og mer å bli normen. Som ser litt ned på folk, som oser av at «jeg er viktigere enn deg! Flytt deg». Selvsentrertheten er voldsom. Alt handler om å pleie ens ego. Alt. Slik har verden blitt i algoritmenes ekkokamre.

Dette handler nemlig om noe annet: Kampen mellom elite og folk flest. Et desentralisert land (land og land, fru Blom, heller et kontinent) som USA, med fundamental tro på privat initiativ og privat sektor, har alltid hatt en skepsis til eliten i Washington DC. Hillary Clinton tapte mange stemmer i presidentvalget i 2016 da hun kalte Trumps tilhengere «deplorables» (elendige, tapere, harryer).

Erna Solberg og Sveinung Rotevatn gjorde en tabbe forleden da hun karakteriserte motstanderne mot det disse kaller «klimahysteriet». Erna kom etter manges syn – som Hillary Clinton – i skade for å generalisere for mye. Å skjære alle over EN kam er ofte ikke vellykket.

Grupper er som regel sammensatte, og Trumps tilhengere inneholder «deplorables», men ikke bare. De siste tre ordene er svært viktige. Ikke alle motstandere er idioter. Ikke alle som er lei av å lese om klimakrise er idioter heller. Selv om noen er det.

Som apostelen Lukas sa at hippien Jesus av Nasaret sa det: «Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget». Jesus sa (visstnok) også: «Den kan kaste den første stein som selv er feilfri».

Poenget er at arroganse virker fremmedgjørende og ypper til motstand. Det har mange i «elitene» glemt.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this