Ærlige kommentatorer sier at de ikke forstår Donald Trump og den såkalte «trumpismen» hans. Det er bra, at de er ærlige altså, og jeg er enig i at det fra et europeisk sosialdemokratisk perspektiv kan være vanskelig å helt ut forstå amerikansk høyrepopulisme.
Tekst: Thorstein Selvik
Spørsmålet er om trumpismen er tradisjonell høyrepopulisme. Og høyrepopulisme – som det er nok av også i Europa – er naturlig nok litt forskjellig fra land til land. Samfunnsforhold, landets størrelse, historie og en rekke andre forhold påvirker det populistiske uttrykk.
Da Trumps tidligere (og antakelig fremdeles i hemmelighet) våpendrager reiste rundt i Europa og besøkte diverse høyrepopulister, med UKIPs Nigel Farage på hjul, var det et broket forsamling som ulte i kor mot etablissement og myndigheter.
Amerikansk høyrepopulisme er sin europeiske fetter relativt lik, men er enda mer uavhengig, individualistisk og frihetssøkende i sitt uttrykk. Den nye verden og Det ville vesten er langt mer enn klisjeer fra gamle filmer og spenningsbøker.
«Gå vest, unge mann» er høyst reelt også idag hvor håpefulle detter av Greyhoundbussen i det vestlige USA i en stri strøm på jakt etter lykke, frihet og framtid. En grunnfestet tro på uavhengighet og velstand driver disse menneskene frem.
Kall dem gjerne lykkejegere og boms, men mange er også målbevisste og skal opp og fram, mens de som i større grad har gitt opp sitter fast i fjellene i Appalachene lenger øst, de kommer ingen vei, er låst i fattigdom og apati.
Boken – og nå også filmen – Hillbilly Elegy beskriver dette fenomenet, det minner om det Oslo som Oskar Braaten beskrev fra tidlig 1900-talls Oslo, det minner om skyggesiden av både industrialisering og avindustrialisering.
Opiodkrise, arbeidsledighet og en rekke andre problemer har skapt samfunn langt over sammenbruddets rand i Midtvestens rustbelte og i Appalachene, fra større byer i forfall som Youngstown, Ohio til bitte små landsbyer og gruvesamfunn.
De lavere klasser i USA har knapt hatt reallønnsvekst siden midten av 70-tallet, og mange har både to og tre lavinntektsjobber for å overleve. Men dette er slett ikke et nytt fenomen. Det har vært en fattigklasse og ofte regionalt bestemt siden før USA ble eget land i 1776.
Trumpisme er raseri mot byråkrati, eliter og føderale myndigheter – ja, si gjerne myndigheter i sin alminnelighet.
Det ligger i sakens natur at landet bygget av immigranter – med stor frihetstrang og liten offentlig velferdstrang – har avleiret generasjoner med fattigfolk. Hvite fattige i grisgrendte gruvesamfunn, svarte fattige i storbyenes ghettoer og fattige av alle farver og bakgrunner på landsbygden over hele kontinentet.
Det har nærmest vært en favorittsyssel for europeere, med journalister og «intellektuelle» i spissen, å hudflette Amerika. Den danske fotografen Jacob Holdt gav i 1977 ut boken «Amerikanske bilder» – med grelle bilder av fattigfolk med særlig vekt på afroamerikanere.
Boken vakte stor oppstandelse, som om dette var nye nytt. For det var det ikke, tenk på de desperate «huddled masses» under depresjonen på trettitallet, tenk på innvandrermiljøene på tidlig 1800-tall i New York så voldsomt og så sterkt beskrevet i Martin Scorseses filmepos Gangs of New York. Grelle bilder og beskrivelser av fattigdom har fulgt med dette landet alltid.
Trumpisme er delvis et resultat av deprimerte, slitne, frustrerte og ethvert rasende fattige, halvfattige og også middelklasse med brukne drømmer. Trumpisme er raseri mot byråkrati, eliter og føderale myndigheter – ja, si gjerne myndigheter i sin alminnelighet.
Trumpismen skal bryte med konvensjoner og være respektløs i adferd. Dette er overhodet ikke noe nytt, «indianerdreperen» Andrew Jackson stod for dette, og skepsisen til pene mennesker i New England og ellers på begge kystene har vært dypt rotfestet i 240 år.
Trumpismen er vanskelig for skandinaver og europeere å forstå fordi uhøflighetsdimensjonen forvirrer. Politisk korrekthet, denne voldsomme tredveårstrenden i Europa forsvinner, kostymene og skikk og bruk likeså, og erstattes i trumpismen av noe annet.
Av frekkhet og brutal destruksjon av «det dannede» i jakten på måloppnåelse – murbygging, antimodernisme og sannhetsfornektelse. Det forstår ikke snakkehodene i Europa. For alle mennesker er resultatet av sin egen bakgrunn. Ikke sant?!
