Horisont Sommer Salg
The Tiger Lillies (foto: Graphic Art)

Gi meg noe nytt!

FESTSPILLENE 2017: Morgendagens verdenspremiere på Edgar Allan Poe’s Haunted Palace av The Tiger Lillies føyer seg inn i en lang tradisjon av kunstneres søken tilbake i tid for å finne fornyelse. Jeg er overbevist om at den kan reaktualisere poeten Edgar Allan Poe og oppleves som en meningsfull beskjeftigelse med fortidens kunst.

Tekst: Anders Beyer
direktør, Festspillene i Bergen

Både kunstnere og kunstteoretikere har helt siden romantikken tidlig på 1800-tallet vært opptatt av kunstnerisk fornyelse. ‘Det nye’ ble tidlig et sentralt begrep, og det å skape noe nytt ble som en besettelse – en besettelse mesterlig tematisert og analysert av Tomas Mann i hans store roman Doktor Faustus (1947).

Det skal bli spennende å se hva The Tiger Lillies gjør med Poes tekster.

På samme måte som Mann, setter den franske poeten Charles Baudelaire søkenen etter det nye inn i en større filosofisk sammenheng. Hans dikt Reisen i andreutgaven av Det ondes blomster (1861), handler om en uendelighetslengsel som ikke bryr seg om hvorvidt den skyldes Satan eller Gud, og som heller ikke skyr døden, bare den gir den lengtende del i noe fundamentalt nytt.

Baudelaire deler uendelighetslengselen med blant andre Edgar Allan Poe og Richard Wagner, og det er ingen tilfeldighet at han bidro sterkt til lanseringen av så vel den amerikanske dikteren som den tyske komponisten i Frankrike.

Tradisjon og fornyelse

Alle disse tre 1800-tallskunstnerne visste at estetisk fornyelse bare kunne skje i dialog med tradisjon. Baudelaires diktning er utenkelig uten den klassiske poesiens lyriske former, og Wagners musikalske fornyelse hadde åpenbare referanser til tradisjonen den brøt med. Poes fantastiske fortellinger kunne heller aldri vært skapt uten dikterens fortrolighet med den gotiske tradisjon i litteraturen og det nye den representerte.

De samme tre kunstnerne gikk også tilbake til tidligere tiders kunst, myter og mentale forestillinger og ga dem ny form og nytt innhold. Nettopp denne formen for kunstnerisk fornyelse utgjør en helt vesentlig del av både modernismen og postmodernismen: Hva ville Ezra Pounds Cantos vært uten Dantes Guddommelige komedie? Hva ville Paal Brekkes diktsamling Roerne fra Ithaka vært uten Homers Odysséen? Og det er vel kjent at en skjellsettende komponist som Arnold Schönberg primært så på seg selv som en viderefører av den musikkhistoriske utvikling.

En verdenspremiere under årets festspill av og med den engelske musikkteatergruppen The Tiger Lillies faller også godt inn i dette perspektivet, for deres forestilling Edgar Allan Poe’s Haunted Palace, som verken jeg eller noen annen ennå har opplevd, går nettopp tilbake til den amerikanske dikterens univers for på den ene siden å reaktualisere det og for på den andre siden skape noe nytt.

Pessimisten Adorno

De ulike kunstartenes historie er tett sammenvevd med historien generelt. En som insisterer på dette, er den tyske filosofen Theodor Adorno, som reflekterer mye over ‘det nye’. Han er nok mer pessimistisk enn meg og de mange kunstnerne som stadig tror på mulighetene for kunstnerisk fornyelse i – kritisk eller overskridende – dialog med tradisjonen. For Adorno er det radikalt nye blitt en umulighet i det borgerlige varesamfunnet og jaget etter reproduksjon som det fører med seg.

The Tiger Lillies’ forestilling Edgar Allan Poe’s Haunted Palace går tilbake til Poes univers for på den ene siden å reaktualisere det og for på den andre siden skape noe nytt.

I det førborgerlige samfunnet, sier Adorno, betydde ‘det nye’ en foreløpig forandring av noe gitt, en variasjon, en overraskelse, en frihet, som den Mozart plutselig kan la komme til uttrykk midt i sin musikk, nettopp fordi den hviler på tradisjonen den forholder seg til.

Men allerede på slutten av Schuberts Winterreise fra 1827 dukker det ifølge den tyske filosofen opp et bilde på det nye som løsrevet fra tradisjonen og historien, og dermed som representativt for en ny virkelighet der gjentakelsen er mer grunnleggende enn fornyelsen. Det dreier seg om bildet av lirekassespilleren, der han står barbent på isen og repeterer den samme melodien, som om den hver gang var ny.

I en virkelighet inkarnert av lirekassespilleren, er sammenheng og fornyelse av tradisjonen dypest sett ikke lenger mulig, hevder Adorno. I varesamfunnet har forestillingen om en helhetlig verden mistet sin historiske forankring, og de kunstneriske uttrykkene som gjenstår, er dominert av fragmentering, brudd, oppløsning – og selvrefleksjon.

Vakker musikk og skjønn litteratur oppfatter Adorno som overflatisk, som skinn, og som en forsoning med det borgerlige samfunnets varetenkning, siden det harmoniske verk også kan konsumeres som en vare. Med dette perspektivet har filosofen problemer med å akseptere for eksempel Stravinskijs musikk.

Trenger vi å være være så pessimistiske på vegne av kunsten som Adorno? Trenger våre estetiske kriterier være så strenge som hans? Jeg tror ikke det. I kunstnerisk skjønnhet ligger det ikke nødvendigvis en forsoning med, eller en aksept av, den historiske virkeligheten slik den har blitt. Skinnet rommer også en overskridelse av virkeligheten, og både tar oss med inn i og peker mot en annen virkelighet.

Edgar Allan Poe

Adorno leser Poes tekster blant annet som fremstillinger av rasjonalitetens konsekvenser og grenser. Dette er et tema som går igjen hos Poe, i boktitler som Tales of the Grotesque and Arabesque, med varianten Tales of Mystery and Imagination. Adorno mener også at Poe tematiserer det nye som en åpen kategori: Dikteren skaffer plass til det nye ved å vise at tradisjonen er en grense. Det som finnes på den andre siden av grensen, er det som ennå ikke er født.

Poes The Narrative of Arthur Gordon Pym fremstiller en reise som langt på vei kan sees som en motsetning til den klassiske reisens bevegelse mot fylde og erobring. Men samtidig problematiserer fortellingen også idéen om den moderne reisen som radikalt forskjellig fra den tradisjonelle. På et overordnet nivå tematiserer den i tillegg vanskelighetene med å overskride den litterære tradisjonen.

Poe er overbevist om at poesien har til oppgave, og har evne til, å bringe oss i kontakt med en verden hinsides vår egen.

Hovedpersonen legger ut på en sjøreise vekk fra familien og borgerligheten. Men det nye han får oppleve, bringer ham ikke i kontakt med noe helt nytt. Han opplever i stedet kulturen som et strøk maling på en råtten vegg, og under ligger sjørøveri, mord, kannibalisme og kampen for å overleve.

Til sist åpenbarer endelig det absolutt nye seg foran ham. Da nærmer han seg Antarktis, det regner støv i mange dager, tettere og tettere, inntil regnet til slutt faller som vanndråper. Da nærmer han seg også døden og sin egen undergang. Fortellingen ender med forlis og Mr. Pyms aller siste ord:
«Men midt i vår bane reiste det seg en tilhyllet menneskeskikkelse, langt større enn noen som bor blant menneskene. Og denne skikkelsens hud hadde snøens fullkomne hvithet».

I en etterfølgende note beklager utgiveren at fortellingen avbrytes så brått. Men Mr. Pym, fortelleren, er dessverre død. Det nye er realisert i tekstens avsluttende hvithet – i en bevegelse som tilsynelatende lukker den med sin insistering på undergang og død, men som samtidig åpner den for noe helt nytt og ukjent.

Poe er overbevist om at poesien har til oppgave, og har evne til, å bringe oss i kontakt med en verden hinsides vår egen. I dette ligger for Poe, på samme måte som for Baudelaire, kunstens misjon: All stor kunst fornyer tradisjonen, og all meningsfull beskjeftigelse med fortidens kunst får oss til å oppleve den som ny og aktuell.

Baudelaire formulerte seg slik: «Det skjønne blir skapt av et evig, uforanderlig element, hvis mengde er umåtelig vanskelig å bestemme, og av et relativt element knyttet til omstendighetene, et element som, om man vil, skiftesvis eller på én gang, vil være epoken, moten, moralen, lidenskapen».

Det skal bli spennende å se hva The Tiger Lillies gjør med Poes tekster.

The Tiger Lillies (foto: Graphic Art)

Fakta

The Tiger Lillies: Edgar Allan Poe’s Haunted Palace

  • Det er tre år siden sist det britiske tremannsbandet The Tiger Lillies besøkte Bergen og Festspillene.
  • The Tiger Lillies er berømt og beryktet for sin mørke, ofte makabre humor og forestillinger på vippen mellom det vemmelige og det vakre.
  • Urpremieren av Edgar Allan Poe’s Haunted Palace finner sted på Den Nationale Scene i Bergen 6. juni, og spilles også den 7. juni.
  • Løst basert på Poes fortellinger og dikt, og inspirert av hans viltre og tragiske liv, er konsertforestillingen i tråd med Poes svarte humor.
  • Bandet lover et visuelt mareritt og bisarr musikalsk ekstravaganza når de sammen med to skuespillere dykker ned i Edgar Allan Poes uutgrunnelige ogstyggvakre verden.
  • I et spøkelsesaktig palass møter en ung dikter den djevelske Ravnen, som forsyner ham med et ekstra mørkt blekk som garanterer heder og ære. Poeten skriver febrilsk og går snart tom. Desperat etter mer blekk, styrter han gjennom de mange korridorene og salene i palasset. I hvert rom befinner det seg en fortelling, et dikt, en side av Poes fantasi, og overalt er det døende jomfruer.
  • Stykket er produsert av Théâtre du Volcan Bleu (Frankrike) i samarbeid med Festspillene i Bergen, Le Théâtre de l’Union – Centre Dramatique National du Limousin (Frankrike), Maison de la musique de Nanterre (Frankrike), Quaternaire (Frankrike), med støtte fra La Villette, Paris (Frankrike).
  • Sarah Ford/Quarternaire – internasjonal medproduksjon / Paul Golub – regi / Peder Bjurman – tekst / Martyn Jacques – musikalsk ledelse / Mark Holthusen – visuell regi / David Bernard – video / Claus Buehler – lyd
  • The Tiger Lillies: Martyn Jacques – vokal, trekkspill, piano / Adrian Stout – kontrabass, sag, teremin, vokal / Jonas Golland – perkusjon, vokal
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this