Vi leser gjerne litteratur relatert til der vi er. Slik befant vi oss med skiene mot ytterveggen på bokhandelen på Vangen. på spørsmål om de hadde noe lokal krim, så kom de to første vossakrimmene til Randi Fuglehaug ned i posen.
Vi har tidligere lest Rune Timberlid på skiferie i Sogndalsdalen, så nå passer det fint med Randi Fuglehaug oppe i Narheimsgjelet.
Det er ingen grunn til å tvile. Først Fallesjuke fra Ekstremsportveko og så Tonedød fra Vossajazz leverer treffende på vossabygdens største internasjonale og nasjonale suksess. Vossajazzen er jo i de seneste tiår også flyttet til å bli offisielt vorspiel til påsken.
De to romanene omhandler delvis heimflytta journalist Agnes Tveit. Og kanskje det aller beste av disse romanene er så levende de skildrer oppvekst og røtter i en bygd, og det mer store bylivet i Oslo.
Alle som er fra en bygd kan kjenne på denne. Stjerne i lokalavisen eller stjerne i VG. Livet som en middels fisk i den lille bollen eller som en liten fisk i den store hovedstadsbollen. Nærhetens fordeler og ulemper.
Dette er en sterk beskrivelse av drakampen mellom bygd og by. Alle som rives mellom et større sted de har fått muligheter i og et mindre sted de stammer fra og lengter mot kjenner seg igjen.
Ute i verden, lengsel etter det kjente. Hjemme og veggene kommer mot deg. Vi har sjelden lest romaner som er tettere på disse temaene. Også i samlivet. Den kjente og kjære kjæresten, litt mindre spennende enn frukten i naboens hage.
Vi som leser mye krim er bortskjemt med at forfatterne har vært på krimkurs, krimmesse og fått krimbistand fra forlaget. Det er åpenbart tegnet tidslinjer med et persongalleri som skal gjennom et par overraskende kollbøtter før løsningen ligger der.
Men la det være klart, samtidig som Fuglehaug leverer den krimtekniske varen, så leveres den litt for perfekt. Enten leseren er krim-gourmand eller krim-gourmet skjemmes en jo ut med mye godt plottet krim.
Derfor er vi nå blitt glade i streite krimromaner uten for mye saltomortale i plottet. Krumspringene og vendingene er nesten blitt en kjedelig faktor i genren.
Så la oss slå fast at Fuglehaug leverer godt moderne krim håndverk, men at det blir forutsigbart uforutsigbart. Spenningen er der, men er ikke den som får oss til å vende sidene og trille en høy terning til slutt.
kvINNe av kJØTT oG bloD
Nei, det som skaffer øyne på terningen er beskrivelsen av dragning mellom bygd og hovedstad, og beskrivelsen av en ekte kvinne midt i livet. For en mannlig leser finner en noen av svarene på hvorfor skilsmisseraten er høy, og det er mennene som blir forlatt. Bøkene nærmest svetter ut at ja dette er et valg mellom den deilige, men konforme kjernefamilien, og at vi lever bare en gang.
Kjernefamilien eller ungdomsforelskelsen? Det er på disse dilemmaene at Fuglehaug leverer som fjordane blåner. Vi blir surret langt inn i hovedpersonens tydelige dilemma i livet. Vi må skryte av både hovedpersonen og hennes venninner. Fuglehaug leverer veldig spennende og tett på sjelslivet til hovedperson og venninneflokk. Dette er bøkenes klare force.
Skulle vi bare trillet terning for krimmen så hadde vi kanskje landet i 3-4 sjiktet. Vi er ganske bortskjemt. Men fordi vi får så herlige skildringer av følelseslivet og de praktiske valg det medfører, både i kjærlighet og vennskap og i bygdedyret versus hovedstadsjungelen så vipper terningen over på en femmer. Skal du feire påsken i en fjellbygd, da er Fuglehaugs to vossakrim obligatorisk.
