Midt mellom kommers og kunst

– Dersom man klarer å lage noe som folk liker, men som samtidig ikke låter som fastfood-musikk, da har man nådd det, sier Stig-Erik Solbakken-Steimler i det albumaktuelle synthpopbandet VLN (uttales («villain»).

Bandet ble dannet i 2012, og var til å begynne med en duo bestående av Solbakken-Steimler og Mathilde Espeseth, som han ble kjent med da begge studerte musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har vært vokalist i flere band, og spilt på mange av landets største festivaler, blant annet på Norwegian Wood og Slottsfjell (med Freddy & the Casuals og Plyhm).

– Alt er blitt mer enkelt, og alt er blitt mer vanskelig. Det er lettere å nå ut, men vanskeligere å bli oppdaget.

Den opprinnelige duoen ble i løpet av fjoråret utvidet med Are Nerland (trommer). Steimler bidrar selv på piano, gitar og elektronikk, i tillegg til at han har produsert duoens debutalbum, Mechanisms of the Heart, som slippes på torsdag (12. januar). Lørdag kveld markerer de dette med egen plateslippkonsert på Café Opera.

Kjølig ytre, varmt indre

– Vi skrev et par av låtene hjemme på Askøy, blant annet Nordic Chill, som er inspirert av utsikten inn mot Bergen, sier han.
– Det er på en måte litt mørkt og blått; en slags kald og kanskje litt nasjonalromantisk stemning. Teksten har ikke noe med Bergen å gjøre; det går mer på et norsk eller nordisk fenomen; om hvordan vi kan virke litt kalde på utsiden.

– Har dere ellers noe budskap i musikken?

– Der er nok Mathilde bedre til å svare, siden det er hun som skriver tekstene. Men det går mye på selvopplevde ting. Låtskriving kan være en prosess der man kan få utløp for følelser, og mulighet til å bearbeide ting man har vært gjennom, sier Solbakken-Steimler.

Et godt eksempel er Top of the Edge, som kom på singel i høst. Den begynte som en ren pianolåt.

– Stig-Erik følte det var viktig å få inn en god energi i låten som ikke gikk på akkord med teksten og budskapet, forklarer Mathilde Espeseth.

– Det var som om han visste hva jeg følte da jeg laget den. Sangen handler om ensomhet, i tillegg til følelsen av å være forbigått og oversett. Men selv om man tror man er alene er hjelpen og skulderen å gråte på aldri langt unna. Man må bare tørre å be om hjelp.

Kjempet mot skrivesperre

En åtte måneder lang skrivesperre lå i forkant av Top of the Edge. Så ramlet den første strofen inn i hodet hennes en grå vårdag på toppen av St. Hanshaugen i Oslo. Ti minutter senere var teksten klar og en skisse ferdig innspilt på mobiltelefonen.

– Det var som om noe annet tok over. Jeg er ikke religiøs, men der og da føltes det ut som om en større kraft tok tak og ristet meg ut av den grå hverdagen. Ideene bare strømmet på, forteller Mathilde.

Den unge artisten Emiléa (Emilie Våla Sand) er med som gjestevokalist på singelen.
– Hun har en ømhet i stemmen som er viktig for låten. Hennes vers representerer en mors kjærlighet som løfter deg ut av mørket.

– Ja, og så er det en slags indre dialog der om følelsen av ensomhet; at det kommer til å bli bra. Derfor ville vi ha med Emiléa. Dessuten har hun en stemme som passer til soundet, legger Stig-Erik til.

– Den låter litt som 90-talls synthpop. Er det bevisst?

– Vi hører nok mest på ting som er ute i dagens poplandskap, selv om vi er barn av den tiden. Men mange andre har sagt det samme; spesielt når det gjelder Mathildes vokal. Det er ikke alltid inspirasjoner er bevisste.

The nordic sound

– Hvorfor har dere engelske tekster?

– Vi kunne gjerne laget låter på norsk; det finnes flere kule eksempler på at det kan fungere bra, blant andre Gabrielle og Lars Vaular. For oss føles det veldig naturlig å ha engelske tekster; det er liksom en utvisking av landegrenser. Norge er et lite marked, og akkurat nå er det mange som snakker om «the nordic sound». Det er ikke lenger slik at folk hever øyenbrynene dersom norske artister gjør det bra i utlandet.

– Og nå slipper dere album. Er det fortsatt et marked for det; i streamingens tidsalder?

– Det er nok blitt slik, at det å gi ut album ikke er så interessant lenger. De fleste hører mer på enkeltlåter. Så et album er nok blitt et produkt med kortere levetid enn før. For vår del tenker vi at det er noe vi kommer til å selge som «merch» på konserter.

– Hva med å hoppe over CD-platen og heller slippe på vinyl?

– Ja, det er en mulighet, men det koster mer. Kanskje vi gjør det litt på sikt.

– Har dere tenkt oppbygging, at albumet skal føles som en helhet?

– Absolutt, det er noe vi har brukt mye tid på. Vi har mikset det slik at siste låt går sømløst over i åpningslåten. Sangene har ulike uttrykk, men det er meningen at det skal føles som ett stykke når platen spilles.

– Dere legger også vekt på å ha en egen sound?

– Ja. Det vi har av organiske ting, er trommer, perkusjon og vokal. I fremtiden kommer vi til å trekke inn flere slike elementer. Det vi er interessert i, er den hybridiseringen vi oppnår med å blande disse med elektroniske lyder, noe som gjenspeiles i albumets tittel.

For de teknisk interesserte kan vi nevne at mye av albumet er laget ved hjelp av software-synther. Miksingen er gjort i Pro-Tools, mens albumet som helhet er produsert i Logic.

Ved et vannskille

– Jeg kunne selvfølgelig brukt andre ting, men jeg liker de utrolige mulighetene du kan ha for hånden når du jobber på en mac. På en måte sier dette noe om hvordan hele musikkbransjen fungerer på nå. Det har oppstått et vannskille mellom plateselskaper og artister. Alt er blitt mer enkelt, og alt er blitt mer vanskelig. Det er lettere å nå ut, blant annet via Youtube og Soundcloud, men vanskeligere å bli oppdaget.

– Spør du meg, vil jeg jeg si at noen ganger virker det for lett å bli oppdaget og gi ut plate, kommenterer jeg.

– Ja, man kan ha en slik tilnærming også, og jeg merker at jeg blir litt lei av å høre på radio. Mye av det som spilles, låter veldig konstruert, og noen bruker de samme lydene om og om igjen, svarer han.

– VLN lager også kommersiell musikk, men vi prøver å ikke falle inn i de mest lettvinte sporene. Mathilde skriver om ting hun bryr seg om, og vi prøver å lage en musikk som ikke høres ut som alle andre. Du har de sangene som du føler at kun er et produkt, og så er det de sangene der du føler at det ligger noe mer.

– Det ypperste er vel når du kan forene begge verdener i én og samme låt?

– Helt enig. Man kan ha begge deler. Dersom man klarer å lage noe som folk liker, men som samtidig ikke låter som fastfood-musikk, da har man nådd det. For oss som band er det dét vi jobber mot; en symbiose mellom produktet og det kunstneriske, at vi lager noe som vi står inne for. Så får andre tolke det slik de vil.

VLNs debutalbum, Mechanisms of the Heart, slippes på torsdag (12. januar), og markeres med egen plateslippkonsert på Café Opera lørdag 14. januar kl. 21.00.