Minor Majority har alltid vært ekstra glade i Bergen. Med nytt album i reisekofferten gleder de seg stort til å feire 20 år som band og det første albumet på ti år.
– Oslofolk tror vi er fra Bergen fordi vi høres sånn ut, sier bandets vokalist og låtskriver, Pål Angelskår.
På begynnelsen av 2000-tallet var Oslo en rockeby, det var scandirock som var tingen. Etterhvert var det den unge jazzen og miljøet rundt Blå som var hipt.
– Vil publikum like det? Vil vi like det, når tida har gått og materialet ikke er nytt lenger? Vi vet ikke, ikke nå. Men vi klarer ikke å la være.
– Det var ganske få som var opptatt av spille popmusikk, og de som var det, antok simpelthen at vi var bergensere siden musikken vår lignet på Kings of Convenience, Magnet og Emmerhoff, forteller han.
– Journalister som ikke hadde gjort grundig nok research antok det samme; at vi var fra Bergen siden «vi hørtes sånn ut».
ET STILLFERDIG ROCKEBAND
Med låter som Dancing in the Backyard, Come Back to Me, (In That) Premature Way og ikke minst Supergirl satte Minor Majority tydelige spor etter seg i tiden etter tusenårsskiftet.
– Vi er et ganske stillferdig rockeband som var så heldige å treffe den musikalske tidsånden på begynnelsen av 2000-tallet, forklarte Angelskår i et intervju med Norsk på Spotify.
Nå er de tilbake med ny musikk og en omfattende norgesturné. Bandets første album på ti år ble sluppet på fredag, med tittelen Napkin Theory. Deres forrige album, Either Way I Think You Know, kom i 2009, og var et forsøk på å fange bandet live i studio.
– Vi tenkte som så at ti års erfaring hadde gjort oss til et bedre band, så nå skulle vi faen meg vise verden hva vi kunne, husker Angelskår, som innrømmer at «det gikk sånn passe».
– Etter et år på veien med en plate som ikke helt traff, var det en lettelse å legge inn årene og si greit, det var det, forteller han videre.
SAVNET Å SPILLE SAMMEN
I starten forsøkte bandmedlemmene å holde seg unna hverandre. I fire år klarte de det. Så gikk det ikke lenger.
– Hele gjengen savnet det å spille sammen; å stå i det samme rommet og spille sangene våre sammen, og fange den lyden som er oss. Hver for oss er vi helt ok, men sammen har vi noe som er bedre enn summen av delene, vi er et band – et bra et, sier han.
– Det er det som trumfer alt, denne vissheten om at vi av og til klarer vi å lage ordentlig gode låter sammen. Sanger vi er stolte av å ha vært med på.
– Det er det som trumfer alt, denne vissheten om at vi av og til klarer vi å lage ordentlig gode låter sammen. Sanger vi er stolte av å ha vært med på. Sanger som bare finnes på grunn av oss.
Dermed samlet bandet seg igjen, gjorde en konsert sammen, to, en miniturné – alt sammen bare for gøy.
– Så lager man kanskje den ene sangen – den som alle står inne for. Man tar den med seg i studio og spiller den inn, og noen måneder etter så er den der ute og finnes. For dem som vil høre, sier han.
– For det finnes fortsatt et publikum. Noen som hører på sangene våre, som kommer på konsertene. Og vi skammer oss litt hver gang vi ikke har noe nytt å melde. Noe bra. Og nå har vi noe, noe nytt, noe bra og vi gleder oss på en ny måte, kjenner den spenningen som oppstår i møte det ukjente. Vil publikum like det? Vil vi like det, når tida har gått og materialet ikke er nytt lenger? Vi vet ikke, ikke nå. Men vi klarer ikke å la være.
Minor Majority spiller på Ole Bull Scene lørdag 26. januar
